Krystallnatten, natt til 10. november 1938, markerer starten på de mest omfattende jødeforfølgelsene i Tyskland. Synagoger, forretninger og hus ble knust og brent. Et hundretalls jøder ble drept og 30 000 sendt i konsentrasjonsleir.
Situasjonen i Tyskland var slik at det var vanskelig å ikke samarbeide med myndighetene, og gjorde du synlig motstand kunne følgene være svært alvorlige, både for folk peronslig, for bedrifter og ledelsen. Mange valgte derfor å gjøre som myndighetene ønsket, og noen gikk lenger, og aktivt benyttet slavearbeidere, eller la om produksjonen til utstyr til det tyske krigsmaskineriet for å øke fortjenesten.
Leica gikk en litt annen vei. Utad var de naturligvis lojale til nazistene, men i det skjulte hadde de en helt annen agenda. Riktignok produserte de kameraer og optikk til det tyske militæret, men mye tyder på at de også leverte utstyr til britiske Royal Air Force. I hvert fall sto Leica-fabrikken i Wetzlar på britenes kart over steder som ikke skulle bombes under krigen. Alle områdene rundt var bombet sønder og sammen, men Wetzlar besto.
Men viktigere, i forbindelse med krystallnatten var innsatsen de gjorde for jødene som jobbet hos dem, hos forhandlere, og deres nærmeste. Da Ernst Leitz II, som ledet selskapet, skjønte at nazistene drev systematisk jakt på jøder, satte han i gang en prosess for å forsøke å redde dem.
Jødene som var ansatt hos Leica, ble «omplassert» til Leicas kontorer andre steder, særlig London og New York, for på den måten å sikre dem og familien deres utreisepass. Leica trengte ikke så mange mennesker på disse kontorene, og kunne derfor ikke tilby alle jobb, men utstyrte dem likevel med et Leica-kamera som «startkapital», hjelp til å finne jobb og et lite stipend de kunne overleve på til de fant det.
Enkelte kilder sier også at Leica ansatte nye jøder i stedet for de som var sendt utenlands, for så å kunne sende disse ut av landet. Det var med stor fare for egen og bedriftens framtid og sikkerhet de drev denne aktiviteten, og det kostet bedriften mye penger.
Denne prosessen ble kalt Leica Freiheit Eisenbahn – Leica frithestog og pågikk helt til krigen brøt ut, og det ikke lenge var mulig å få jøder ut av landet.
Leica stoppet likevel ikke der. Datteren i familien, Elsie Kuehn-Leitz, ble arrestert på grensen til Sveits mens hun forsøkte å smugle jøder ut av landet. Hun ble ganske røft behandlet i fengselet, men slapp etter hvert ut igjen. Senere under krigen havnet hun igjen i nazistenes søkelys da hun forsøkte å bedre levekårene til ukrainske slavearbeidere.
Leitz-familien ønsket aldri noe publisitet om dette, og historien ble først kjent etter at de siste familiemedlemmene, som var med på det, hadde gått bort.
De som risikerer noe for andre, uten å kunne vinne noe på det selv, er helter i mine øyne. I disse dager med større motsetninger mellom folk, og hardere ordbruk, er det viktig å se at det nytter å gå den andre veien for å hjelpe dem som trenger det mest.
Kilder:
Wikipedia
Dirkdeklein.net
Zonezero.com
Situasjonen i Tyskland var slik at det var vanskelig å ikke samarbeide med myndighetene, og gjorde du synlig motstand kunne følgene være svært alvorlige, både for folk peronslig, for bedrifter og ledelsen. Mange valgte derfor å gjøre som myndighetene ønsket, og noen gikk lenger, og aktivt benyttet slavearbeidere, eller la om produksjonen til utstyr til det tyske krigsmaskineriet for å øke fortjenesten.
Leica gikk en litt annen vei. Utad var de naturligvis lojale til nazistene, men i det skjulte hadde de en helt annen agenda. Riktignok produserte de kameraer og optikk til det tyske militæret, men mye tyder på at de også leverte utstyr til britiske Royal Air Force. I hvert fall sto Leica-fabrikken i Wetzlar på britenes kart over steder som ikke skulle bombes under krigen. Alle områdene rundt var bombet sønder og sammen, men Wetzlar besto.
Men viktigere, i forbindelse med krystallnatten var innsatsen de gjorde for jødene som jobbet hos dem, hos forhandlere, og deres nærmeste. Da Ernst Leitz II, som ledet selskapet, skjønte at nazistene drev systematisk jakt på jøder, satte han i gang en prosess for å forsøke å redde dem.
Jødene som var ansatt hos Leica, ble «omplassert» til Leicas kontorer andre steder, særlig London og New York, for på den måten å sikre dem og familien deres utreisepass. Leica trengte ikke så mange mennesker på disse kontorene, og kunne derfor ikke tilby alle jobb, men utstyrte dem likevel med et Leica-kamera som «startkapital», hjelp til å finne jobb og et lite stipend de kunne overleve på til de fant det.
Enkelte kilder sier også at Leica ansatte nye jøder i stedet for de som var sendt utenlands, for så å kunne sende disse ut av landet. Det var med stor fare for egen og bedriftens framtid og sikkerhet de drev denne aktiviteten, og det kostet bedriften mye penger.
Denne prosessen ble kalt Leica Freiheit Eisenbahn – Leica frithestog og pågikk helt til krigen brøt ut, og det ikke lenge var mulig å få jøder ut av landet.
Leica stoppet likevel ikke der. Datteren i familien, Elsie Kuehn-Leitz, ble arrestert på grensen til Sveits mens hun forsøkte å smugle jøder ut av landet. Hun ble ganske røft behandlet i fengselet, men slapp etter hvert ut igjen. Senere under krigen havnet hun igjen i nazistenes søkelys da hun forsøkte å bedre levekårene til ukrainske slavearbeidere.
Leitz-familien ønsket aldri noe publisitet om dette, og historien ble først kjent etter at de siste familiemedlemmene, som var med på det, hadde gått bort.
De som risikerer noe for andre, uten å kunne vinne noe på det selv, er helter i mine øyne. I disse dager med større motsetninger mellom folk, og hardere ordbruk, er det viktig å se at det nytter å gå den andre veien for å hjelpe dem som trenger det mest.
Kilder:
Wikipedia
Dirkdeklein.net
Zonezero.com
Ernst Leitz II (1871-1956)
Elise Kuehn-Leitz (1903-1985)
