Jeg har fulgt med i debatten en stund, om jeg ikke har finlest alle innlegg. Engasjementet er i alle fall stort. Frontene er klare: Galleristene mot kameranerdene. Selv regner jeg meg til den smale "ja takk, begge deler"-fraksjonen. Hvorfor er vi så få? For meg er det uforståelig at så mange mennesker som er opptatt av kunstnerisk fotografi, ser det som en trussel at det finnes mennesker som er interessert i kameraer og annet fotoutstyr. Det er ikke mange andre yrkesutøvere (eller amatører) som setter sin ære i å frykte og hate det verktøyet de bruker. Jeg synes, oppriktig talt, at det er mye snobberi som kommer til uttrykk her. Det som er sikkert, er at svært mange på gallerist-siden foretrekker å se bort fra at dette ikke bare handler om personlige preferanser. Det handler faktisk om en avtale som en gang ble inngått.
Situasjonen er i dag at Preus museum egentlig ikke eksisterer. Det museet som beskrives i avtalen som ble inngått mellom Leif Preus og den norske stat ved salget av Preus’ samling til staten, ble aldri realisert. I stedet har vi fått et statlig drevet fotogalleri med tilknyttet bibliotek, og en nedpakket teknisk samling. Jurister har visstnok slått fast at staten er i sin fulle rett til å opptre som den gjør. Men det er fortsatt forskjell på juridisk rett og moralsk rett, i alle fall for mange av oss. Situasjonen innebærer et mangfoldig svik:
• Et svik mot Leif Preus’ visjon om et komplett fotomuseum som dokumenterer alle fotografiens tekniske, kunstneriske og sosiale aspekter.
• Et svik mot Leif Preus’ storstilte gave til staten og det norske folk. Ved salg av samlingen til underpris har han i realiteten forært fellesskapet verdier for mange titalls millioner kroner.
• Et svik mot det fotointeresserte publikum i inn- og utland, som er avskåret adgangen til en av verdens fineste samlinger av fotoutstyr.
• Et svik mot norske skattebetalere, som har finansiert statens overtagelse til ingen nytte.
• Et svik mot arkitekt Sverre Fehn og det arkitekturinteresserte publikum gjennom nedpakkingen av Fehns utstillingsmontere.
• Et svik mot norsk museumsmiljø, som er berøvet muligheten for et museum som kan hevde seg i internasjonal førstedivisjon innenfor sitt felt.
Direktør Jonas Ekeberg og museets styre inntar en uforståelig holdning ved å neglisjere den tekniske samlingen (ja, faktisk ønske den bort). Den er museets eksistensberettigelse. Samlingen er en av verdens fineste innenfor sitt felt. Etter min oppfatning er Preus museum det eneste norske museum som, gjennom samlingens bredde og kvalitet, har grunnlag for å hevde seg i internasjonal førstedivisjon. Jeg ser da bort fra særnorske museer som Munch-museet og vikingskipmuseet. Men for museets ledelse er dette helt uinteressant – det er galleridrift som gjelder! Riktignok skryter Ekeberg av at han for tiden viser 98 "tekniske objekter" i en temporær utstilling. Det kunne være interessant om han kan opplyste hvor mange han ikke viser. Dette er som om Munchmuseets direktør skulle henge opp 5 bilder av Munch under henvisning til at det er så mye annet som fortjener veggplass. Man trekker i hvert fall ikke kamerainteresserte langveisfra på denne måten.
Jeg synes også at museets ledelse er underlig utidsmessige i sin holdning. I de senere år har vi sett en kraftig opp-prioritering av tekniske kulturminner innenfor kulturminnevernet og museumsvesenet. Har ikke Ekeberg fått med seg dette? Jeg vil også hevde at fotoutstyr, og da særlig kameraer, representerer et særlig interessant kulturhistorisk område. Som høyteknologiske produkter og arbeidsredskaper orientert mot både yrkesutøvere med estetisk orientering og mot forbrukermarkedet, speiler disse objektene både samtidens teknologiske nivå og de vekslende designtrendene på en måte som få andre produkter. Fotografi er vår tids dominerende billedmedium. Teknikken er i rask endring, og dette vil uunngåelig prege den billedmessige produksjonen. Samspillet mellom det tekniske utstyrets muligheter og begrensninger og det visuelle og kunstneriske uttrykk kan bare belyses og utforskes innenfor rammene av et komplett museum som ivaretar hele bredden i det fotografiske feltet. Et slikt museum kan bli et kraftsentrum innenfor norsk fotografi og kulturliv.
Forutsetningene for å realisere Preus’ visjon er til stede, men i stedet for å gå løs på utfordringen, velger Jonas Ekeberg rollen som gallerist. Det er uforståelig at han ikke innser at et fotogalleri i en norsk provinsby aldri kan få større oppmerksomhet, og slett ikke internasjonal betydning. Et komplett fotomuseum som viser bredden og tyngden av den unike tekniske samlingen, sammen med et veldrevet galleri og en aktiv forsknings- og formidlingsvirksomhet, kan nettopp det.
Andreas Berg
Larvik
Situasjonen er i dag at Preus museum egentlig ikke eksisterer. Det museet som beskrives i avtalen som ble inngått mellom Leif Preus og den norske stat ved salget av Preus’ samling til staten, ble aldri realisert. I stedet har vi fått et statlig drevet fotogalleri med tilknyttet bibliotek, og en nedpakket teknisk samling. Jurister har visstnok slått fast at staten er i sin fulle rett til å opptre som den gjør. Men det er fortsatt forskjell på juridisk rett og moralsk rett, i alle fall for mange av oss. Situasjonen innebærer et mangfoldig svik:
• Et svik mot Leif Preus’ visjon om et komplett fotomuseum som dokumenterer alle fotografiens tekniske, kunstneriske og sosiale aspekter.
• Et svik mot Leif Preus’ storstilte gave til staten og det norske folk. Ved salg av samlingen til underpris har han i realiteten forært fellesskapet verdier for mange titalls millioner kroner.
• Et svik mot det fotointeresserte publikum i inn- og utland, som er avskåret adgangen til en av verdens fineste samlinger av fotoutstyr.
• Et svik mot norske skattebetalere, som har finansiert statens overtagelse til ingen nytte.
• Et svik mot arkitekt Sverre Fehn og det arkitekturinteresserte publikum gjennom nedpakkingen av Fehns utstillingsmontere.
• Et svik mot norsk museumsmiljø, som er berøvet muligheten for et museum som kan hevde seg i internasjonal førstedivisjon innenfor sitt felt.
Direktør Jonas Ekeberg og museets styre inntar en uforståelig holdning ved å neglisjere den tekniske samlingen (ja, faktisk ønske den bort). Den er museets eksistensberettigelse. Samlingen er en av verdens fineste innenfor sitt felt. Etter min oppfatning er Preus museum det eneste norske museum som, gjennom samlingens bredde og kvalitet, har grunnlag for å hevde seg i internasjonal førstedivisjon. Jeg ser da bort fra særnorske museer som Munch-museet og vikingskipmuseet. Men for museets ledelse er dette helt uinteressant – det er galleridrift som gjelder! Riktignok skryter Ekeberg av at han for tiden viser 98 "tekniske objekter" i en temporær utstilling. Det kunne være interessant om han kan opplyste hvor mange han ikke viser. Dette er som om Munchmuseets direktør skulle henge opp 5 bilder av Munch under henvisning til at det er så mye annet som fortjener veggplass. Man trekker i hvert fall ikke kamerainteresserte langveisfra på denne måten.
Jeg synes også at museets ledelse er underlig utidsmessige i sin holdning. I de senere år har vi sett en kraftig opp-prioritering av tekniske kulturminner innenfor kulturminnevernet og museumsvesenet. Har ikke Ekeberg fått med seg dette? Jeg vil også hevde at fotoutstyr, og da særlig kameraer, representerer et særlig interessant kulturhistorisk område. Som høyteknologiske produkter og arbeidsredskaper orientert mot både yrkesutøvere med estetisk orientering og mot forbrukermarkedet, speiler disse objektene både samtidens teknologiske nivå og de vekslende designtrendene på en måte som få andre produkter. Fotografi er vår tids dominerende billedmedium. Teknikken er i rask endring, og dette vil uunngåelig prege den billedmessige produksjonen. Samspillet mellom det tekniske utstyrets muligheter og begrensninger og det visuelle og kunstneriske uttrykk kan bare belyses og utforskes innenfor rammene av et komplett museum som ivaretar hele bredden i det fotografiske feltet. Et slikt museum kan bli et kraftsentrum innenfor norsk fotografi og kulturliv.
Forutsetningene for å realisere Preus’ visjon er til stede, men i stedet for å gå løs på utfordringen, velger Jonas Ekeberg rollen som gallerist. Det er uforståelig at han ikke innser at et fotogalleri i en norsk provinsby aldri kan få større oppmerksomhet, og slett ikke internasjonal betydning. Et komplett fotomuseum som viser bredden og tyngden av den unike tekniske samlingen, sammen med et veldrevet galleri og en aktiv forsknings- og formidlingsvirksomhet, kan nettopp det.
Andreas Berg
Larvik
Andreas Berg
Dagny Holm
Fotografiets dag 2008 viser at Preus museum kan trekke folk
Frank Hesjedal
Relaterte artikler: