Dette er en sammenstilling av tre tester fra Fotomag nr. 6 – 2017.
Det finnes knapt en yrkesfotograf med fullformat speilrefleks som ikke har en 24–70 mm f/2.8 i verktøykassen. Canon og Nikon har vært ledende blant kameraprodusentene, og til proffmarkedet har de samtidig solgt 24–70 millimeter standardzoomer som de har solgt 18–55 mm kit-objektiver til hobbyfotografenes APS-C- eller DX-kameraer.
Det er høyst forståelig – 24–70 mm med lysstyrke f/2.8 dekker de aller fleste motiver i en fotografs hverdag – fra kraftig vidvinkel som kan ta arkitektur eller gi oversikt i trange rom, via moderat vidvinkel uten forvrengning og «normal-brennvidde» 50 mm, til portrett-tele i den lengste enden. En 24–70 mm f/2.8 er lyssterk nok til å gjøre jobben under de fleste lysforhold, og det er ikke tilfeldig at de fleste kamerablitzer dekker akkurat dette zoomområdet (eller kanskje opp til 105 mm).
Men de to store kameraprodusentene tar seg godt betalt, og deres mest lyssterke standardzoomer er dyre for mange entusiaster og amatører. Dermed er de uavhengige produsentene attraktive når de er litt rimeligere.
Canon EF 24–70 mm f/4L IS USM – Fornuftig normalzoom
Det finnes et rimeligere og lettere alternativ til Canons EF 24–70 mm f/2.8L USM. Det har ett trinn mindre lysåpning, men det koster under halvparten og har dessuten bildestabilisator.
Når du først har valgt Canon, kan du glede deg over et enormt utvalg objektiver fra både Canon og uavhengige produsenter. Og har du valgt ett av Canons mindre fullformatkameraer, EOS 6D eller EOS 6D Mark II, kan det hende du også vil ha litt kompakte objektiver. Da bør du se nærmere på Canon EF 24–70 mm f/4L IS USM når du er ute etter en standardzoom.
Ikke et stygt ord sagt om Canons 24–70 mm f/2.8L, det er en virkelig bra zoom, men den er ikke akkurat billig og heller ikke så kompakt.
Også f/4.0-utgaven er en L-zoom, dvs. den bærer Canons merke for profesjonelle objektiver. Det skal gi høye forventninger til byggekvalitet og optisk ytelse. Bildestabilisatoren skal klare å kompensere for 4 lukkertrinn, og som sin store slektning har også dette objektivet egen «makro-modus» med ekstra kort nærgrense.
Med dagens kameraer er ISO-egenskapene så gode at det sjelden er nødvendig med f/2.8 for å få lys nok. Det du først og fremst mister litt ved å velge et f/4-objektiv fremfor et f/2.8-objektiv, er selektiv fokus. For noen typer bilder er det et minus, for andre typer spiller det liten rolle.
Konstruksjon. Byggekvaliteten er som forventet fra et Canon L-objektiv. Det har 15 linseelementer i 12 grupper og ni avrundede blenderlameller. Fluorbelegg på ytre linseflate gjør det lett å holde rent for smuss. Fokus- og zoomringen glir lett og jevnt, og autofokus kan overstyres manuelt ved å vri på fokusringen. Objektivsylinderen blir lengre når du zoomer, men ikke når du fokuserer (internfokus). Det er ingen blenderring, men objektivet har en avstandsskala i et vindu, uten markering av dybdeskarphet. Med 600 gram og 93 mm lengde balanserer det godt også på et kompakt fullformatkamera. Bildevinkelen på APS-C-format tilsvarer ca. 38–112 mm.
Skarphet. Meget god skarphet på alle brennvidder, men kantskarpheten vinner på nedblending 1-3 trinn, særlig ved 50 mm. Fra f/11 begynner diffraksjon å begrense oppløsningen synlig. En viss bildefeltkrumming kan observeres, men godt innenfor det akseptable for en zoom.
Fortegning. Beskjeden tønnefortegning ved 24 mm, praktisk talt nøytral ved 40 mm, og bare svakt synlig putefortegning ved 70 mm. Meget bra.
Bokeh. Med f/4 som største blender er ikke forventningene om spektakulær bokeh store, men i sentrum får du fine runde uskarpe lyspunkter, litt mer mandelformede i kantene. Som forventet.
Lystap. Ved 24 mm godt synlig lystap i kantene på største blender, litt bedre ved nedblending, men ikke helt borte. Mindre lystap ved lengre brennvidder, som forsvinner raskt ved nedblending. Ved 35 mm er lystapet ubetydelig uansett blender.
Fargebrytningsfeil er godt under kontroll, bare litt mer synlig ved 70 mm ute i kantene. Lett å korrigere.
Fokusering. Canons kraftige og stillegående ring-USM-motor sikrer rask og stillegående fokus. Makro-modus gir meget gode resultater nær 1:1 med ca. 10 cm arbeidsavstand.
Bildestabilisering. Om den store EF 24–70 f/2.8L II måler litt bedre i labtester, utlignes dette ofte i praksis ved håndholdt fotografering når du har bildestabilisator til rådighet. Meget anvendelig.
Prisen. I underkant av 9000 kroner lar seg høre for et L-objektiv med bildestabilisator. Det er en god del mindre enn EF 24-105 mm f/4L IS USM II, som heller ikke har makrofunksjon, og er nærmeste konkurrent.
Sigma 24–70mm F2.8 DG OS HSM Art – Sigmas nye standard
Endelig har Sigma levert sin nye 24–70 mm i Art-serien, Sigmas premiumklasse. Forventningene er høye når markedets mest etterspurte zoom-type kobles med merittene i Art-serien. Kan Sigma levere?
Konstruksjon. Objektivet er konstruert med hele 19 linseelementer i 14 grupper og ni avrundede blenderlameller. Fire av linseelementene er av hhv. SLD- og FLD-typen som korrigerer brytningsfeil ekstra effektivt, ytterligere fire er asfæriske. Objektivet har zoomringen foran og fokusringen bak. I et lite vindu ser du en kort avstandsskala, men ingen dybdeskarphetsmarkering eller blenderring. Værbeskyttet mot støv og sprut, og føles svært kraftig og solid. Det veier mer enn en kilo, ikke unormalt for en lyssterk standardzoom med bildestabilisator. Bildevinkelen på APS-C-format tilsvarer ca. 38–112 mm (Canon).
Skarphet. Dette er en skarp zoom, men den er ikke helt i samme klasse som f.eks. Sigma 35, 50, 85 eller 135 mm Art-objektiver. Ved 24 mm f/2.8 er det litt forskjell på sentrum og kanter, men hele flaten er likevel svært skarp. Nedblendet til f/5.6 og særlig f/8 er skarpheten imponerende og jevn. Ved 35 mm er skarpheten utmerket i sentrum på de 3-4 største blenderne, kantskarpheten svært god. Også ved 70 mm utmerket skarphet i sentrum på de største blenderne, men her er kantskarpheten så-som-så. Diffraksjon gjør seg gjeldende ved f/11, særlig på 70 mm, men på kortere brennvidder synlig først ved f/16. Ved f/22 er objektivet ikke spesielt skarpt.
Fortegning. Godt synlig fortegning ved 24 mm, men det lar seg korrigere om ønskelig. Praktisk talt rettegnende ved 35 mm, så fortegner objektivet gradvis i puteform mot 70 mm, ikke unormalt.
Bokeh. De ni blenderlamellene bidrar til jevne og myke defokuserte flater, høylys er fine og runde.
Lystap. Godt synlig lystap i kantene ved f/2.8, særlig på de korte brennviddene. Nedblendet 1–2 trinn lite synlig. Ved 70 mm OK fra f/4.
Fargebrytningsfeil er svært godt korrigert i sentrum av bildeflaten, mer synlig i kantene ved korte og lange brennvidder, men lett å korrigere.
Fokusering. Stillegående og effektiv autofokus, med manuell overstyring.
Bildestabilisator. Ikke lenger unikt på en slik zoom, men til god hjelp ved håndholdt fotografering.
Prisen. Litt billigere enn Canon og Nikons uten bildestabilisator, mye billigere enn Nikons 24–70 med VR og Sony FE 24–70 G Master. Koster litt mer enn Tamron 24–70 VC, som er skarpeste konkurrent.
Tamron SP 24–70 mm f/2.8 Di VC USD G2 – Anvendelig som poteten
Tamron har brakt sin 24–70 mm f/2.8 opp til sin nye SP-standard, både designmessig og teknisk. Den grunnleggende optiske konstruksjonen er uendret – den var allerede meget god. Men er forbedringene nok til å holde konkurrentene unna?
Den lyssterke normalzoomen er viktig både for mange fotografer og for produsentene. Dette er objektiver som virkelig blir brukt, og ikke bare er «kjekt å ha». Derfor er det ofte også de objektivene produsenten blir målt på.
Tamrons nye SP-serie utmerker seg ved høy mekanisk kvalitet, meget god værbeskyttelse og utmerket bruksergonomi. Flere av de nye SP-objektivene har også vist seg å gi fremragende bilderesultater.
Den nye 24–70mm-utgaven har foruten den oppgraderte designen, fått en forbedret bildestabilisator, bedre antirefleksbelegg, fluorbelagt frontlinse som tar smuss bedre. Konstruksjonen er nå mer i metall og har mer grepvennlig overflate, og de mekaniske delene er betydelig oppgradert, bl.a. med en mer avansert AF-mekanisme og doble prosessorer som gir raskere respons.
Med grunnleggende samme optiske konstruksjon er likevel de optiske ytelsene forbedret – med enda bedre glasstyper som korrigerer avvik bedre, og forbedret antirefleksbehandling som gir bedre kontrast – særlig når du fotograferer mot en lyskilde.
Konstruksjon. Objektivet er konstruert med 17 linseelementer i 12 grupper og ni avrundede blenderlameller. Fem av disse er av spesielle glasstyper som motvirker ulike brytningsfeil, det er dessuten tre glasstøpte asfæriske elementer og ett asfærisk hybridelement. Autofokusen kan overstyres manuelt. Det er ingen blenderring, men objektivet har en avstandsskala i et vindu, uten markering av dybdeskarphet. Objektivet er ganske massivt, og veier 905 gram, men balanserer likevel godt både på EOS 6D Mk II og EOS 5D-serien. Bildevinkelen på DX- eller APS-C-format tilsvarer hhv. 36–105 mm (Nikon) og 38–112 mm (Canon).
Skarphet. Skarpheten er imponerende god på 24 mm og tett opp til Canons kostbare EF 24–70 f/2.8L II. Ved lengre brennvidder er skarpheten også god, men faller mer av i kantene ved største blender. Ved et par trinn nedblending er skarpheten igjen på høyde over hele bildeflaten. Fra f/11 begynner diffraksjon å begrense oppløsningen, og dette er synlig fra f/16.
Fortegning. Godt synlig tønneformet fortegning ved 24 mm, nesten nøytral ved 35 mm og så litt mer, men ikke forstyrrende, puteformet fortegning mot lengste brennvidde. Helt OK for en slik zoom.
Bokeh. Ni avrundede blenderlameller gir objektivet fin bokeh og jevnt runde lyspunkter utenfor fokus.
Lystap. Godt synlig vignettering ved 24 mm og f/2.8, ellers er det moderat. Høyst akseptabelt.
Fargebrytningsfeil. I den sentrale delen av bildeflaten er det ikke brytningsfeil å spore, men i kantene kan man se litt spor, bortsett fra ved 24 mm og 35 mm inntil ca. f/5.6. Det er likevel ikke mer enn at det lett lar seg korrigere.
Fokusering. Tamrons oppgraderte autofokus er kjapp, og om ikke lydløs, sjenerer det lite hvis du ikke filmer med mikrofon på kameraet. Da bruker de fleste likevel manuell fokus på speilrefleks.
Bildestabilisator. Subjektivt oppleves bildestabilisatoren som meget effektiv, det er vanskelig å unngå skarpe bilder. Dette bekreftes ved å granske håndholdte opptak på middels lange lukkertider.
Prisen. Det rimeligste av siste generasjon premium standardzoomer med f/2.8. Vesentlig billigere enn både Canon, Nikon og Sonys tilsvarende, og litt rimeligere enn hovedkonkurrenten fra Sigma.
Konklusjon.
For en gangs skyld er Canon-objektivet det minste og billigste i testen. Det skyldes at den er en blender mindre lyssterk, men størrelsen og prisen gjør objektivet svært attraktivt for mange. Med makromodus på kjøpet er dette et solid kjøp.
Hvis du trenger større blender, har både Sigma og Tamron glimrende og svært sammenliknbare objektiver med bildestabilisator også. Begge yter meget bra under de aller fleste forhold, og du bommer ikke med noen av dem. Tamron trekker det lengste strået av disse på grunn av lavere pris.
Les flere tester og artikler i Fotomag nr. 6 – 2017 her.
Redaksjon i Foto.no er uavhengig av butikken og nettbutikken vår, men drives av inntektene derfra. Så hvis du setter pris på nettstedet og tjenestene vi tilbyr, og ønsker å se det videreført og forbedret, er vi svært takknenmlige hvis du vurderer å handle hos oss neste gang du trenger fotoutstyr eller å få laget bilder.
Du finner butikken vår i Barcode, rett ved spor 19 på Oslo S.
Nettbutikken finner du her.
Det finnes knapt en yrkesfotograf med fullformat speilrefleks som ikke har en 24–70 mm f/2.8 i verktøykassen. Canon og Nikon har vært ledende blant kameraprodusentene, og til proffmarkedet har de samtidig solgt 24–70 millimeter standardzoomer som de har solgt 18–55 mm kit-objektiver til hobbyfotografenes APS-C- eller DX-kameraer.
Det er høyst forståelig – 24–70 mm med lysstyrke f/2.8 dekker de aller fleste motiver i en fotografs hverdag – fra kraftig vidvinkel som kan ta arkitektur eller gi oversikt i trange rom, via moderat vidvinkel uten forvrengning og «normal-brennvidde» 50 mm, til portrett-tele i den lengste enden. En 24–70 mm f/2.8 er lyssterk nok til å gjøre jobben under de fleste lysforhold, og det er ikke tilfeldig at de fleste kamerablitzer dekker akkurat dette zoomområdet (eller kanskje opp til 105 mm).
Men de to store kameraprodusentene tar seg godt betalt, og deres mest lyssterke standardzoomer er dyre for mange entusiaster og amatører. Dermed er de uavhengige produsentene attraktive når de er litt rimeligere.
Canon EF 24–70 mm f/4L IS USM – Fornuftig normalzoom
Det finnes et rimeligere og lettere alternativ til Canons EF 24–70 mm f/2.8L USM. Det har ett trinn mindre lysåpning, men det koster under halvparten og har dessuten bildestabilisator.
Når du først har valgt Canon, kan du glede deg over et enormt utvalg objektiver fra både Canon og uavhengige produsenter. Og har du valgt ett av Canons mindre fullformatkameraer, EOS 6D eller EOS 6D Mark II, kan det hende du også vil ha litt kompakte objektiver. Da bør du se nærmere på Canon EF 24–70 mm f/4L IS USM når du er ute etter en standardzoom.
Ikke et stygt ord sagt om Canons 24–70 mm f/2.8L, det er en virkelig bra zoom, men den er ikke akkurat billig og heller ikke så kompakt.
Også f/4.0-utgaven er en L-zoom, dvs. den bærer Canons merke for profesjonelle objektiver. Det skal gi høye forventninger til byggekvalitet og optisk ytelse. Bildestabilisatoren skal klare å kompensere for 4 lukkertrinn, og som sin store slektning har også dette objektivet egen «makro-modus» med ekstra kort nærgrense.
Med dagens kameraer er ISO-egenskapene så gode at det sjelden er nødvendig med f/2.8 for å få lys nok. Det du først og fremst mister litt ved å velge et f/4-objektiv fremfor et f/2.8-objektiv, er selektiv fokus. For noen typer bilder er det et minus, for andre typer spiller det liten rolle.
Konstruksjon. Byggekvaliteten er som forventet fra et Canon L-objektiv. Det har 15 linseelementer i 12 grupper og ni avrundede blenderlameller. Fluorbelegg på ytre linseflate gjør det lett å holde rent for smuss. Fokus- og zoomringen glir lett og jevnt, og autofokus kan overstyres manuelt ved å vri på fokusringen. Objektivsylinderen blir lengre når du zoomer, men ikke når du fokuserer (internfokus). Det er ingen blenderring, men objektivet har en avstandsskala i et vindu, uten markering av dybdeskarphet. Med 600 gram og 93 mm lengde balanserer det godt også på et kompakt fullformatkamera. Bildevinkelen på APS-C-format tilsvarer ca. 38–112 mm.
Skarphet. Meget god skarphet på alle brennvidder, men kantskarpheten vinner på nedblending 1-3 trinn, særlig ved 50 mm. Fra f/11 begynner diffraksjon å begrense oppløsningen synlig. En viss bildefeltkrumming kan observeres, men godt innenfor det akseptable for en zoom.
Fortegning. Beskjeden tønnefortegning ved 24 mm, praktisk talt nøytral ved 40 mm, og bare svakt synlig putefortegning ved 70 mm. Meget bra.
Bokeh. Med f/4 som største blender er ikke forventningene om spektakulær bokeh store, men i sentrum får du fine runde uskarpe lyspunkter, litt mer mandelformede i kantene. Som forventet.
Lystap. Ved 24 mm godt synlig lystap i kantene på største blender, litt bedre ved nedblending, men ikke helt borte. Mindre lystap ved lengre brennvidder, som forsvinner raskt ved nedblending. Ved 35 mm er lystapet ubetydelig uansett blender.
Fargebrytningsfeil er godt under kontroll, bare litt mer synlig ved 70 mm ute i kantene. Lett å korrigere.
Fokusering. Canons kraftige og stillegående ring-USM-motor sikrer rask og stillegående fokus. Makro-modus gir meget gode resultater nær 1:1 med ca. 10 cm arbeidsavstand.
Bildestabilisering. Om den store EF 24–70 f/2.8L II måler litt bedre i labtester, utlignes dette ofte i praksis ved håndholdt fotografering når du har bildestabilisator til rådighet. Meget anvendelig.
Prisen. I underkant av 9000 kroner lar seg høre for et L-objektiv med bildestabilisator. Det er en god del mindre enn EF 24-105 mm f/4L IS USM II, som heller ikke har makrofunksjon, og er nærmeste konkurrent.
Sigma 24–70mm F2.8 DG OS HSM Art – Sigmas nye standard
Endelig har Sigma levert sin nye 24–70 mm i Art-serien, Sigmas premiumklasse. Forventningene er høye når markedets mest etterspurte zoom-type kobles med merittene i Art-serien. Kan Sigma levere?
Konstruksjon. Objektivet er konstruert med hele 19 linseelementer i 14 grupper og ni avrundede blenderlameller. Fire av linseelementene er av hhv. SLD- og FLD-typen som korrigerer brytningsfeil ekstra effektivt, ytterligere fire er asfæriske. Objektivet har zoomringen foran og fokusringen bak. I et lite vindu ser du en kort avstandsskala, men ingen dybdeskarphetsmarkering eller blenderring. Værbeskyttet mot støv og sprut, og føles svært kraftig og solid. Det veier mer enn en kilo, ikke unormalt for en lyssterk standardzoom med bildestabilisator. Bildevinkelen på APS-C-format tilsvarer ca. 38–112 mm (Canon).
Skarphet. Dette er en skarp zoom, men den er ikke helt i samme klasse som f.eks. Sigma 35, 50, 85 eller 135 mm Art-objektiver. Ved 24 mm f/2.8 er det litt forskjell på sentrum og kanter, men hele flaten er likevel svært skarp. Nedblendet til f/5.6 og særlig f/8 er skarpheten imponerende og jevn. Ved 35 mm er skarpheten utmerket i sentrum på de 3-4 største blenderne, kantskarpheten svært god. Også ved 70 mm utmerket skarphet i sentrum på de største blenderne, men her er kantskarpheten så-som-så. Diffraksjon gjør seg gjeldende ved f/11, særlig på 70 mm, men på kortere brennvidder synlig først ved f/16. Ved f/22 er objektivet ikke spesielt skarpt.
Fortegning. Godt synlig fortegning ved 24 mm, men det lar seg korrigere om ønskelig. Praktisk talt rettegnende ved 35 mm, så fortegner objektivet gradvis i puteform mot 70 mm, ikke unormalt.
Bokeh. De ni blenderlamellene bidrar til jevne og myke defokuserte flater, høylys er fine og runde.
Lystap. Godt synlig lystap i kantene ved f/2.8, særlig på de korte brennviddene. Nedblendet 1–2 trinn lite synlig. Ved 70 mm OK fra f/4.
Fargebrytningsfeil er svært godt korrigert i sentrum av bildeflaten, mer synlig i kantene ved korte og lange brennvidder, men lett å korrigere.
Fokusering. Stillegående og effektiv autofokus, med manuell overstyring.
Bildestabilisator. Ikke lenger unikt på en slik zoom, men til god hjelp ved håndholdt fotografering.
Prisen. Litt billigere enn Canon og Nikons uten bildestabilisator, mye billigere enn Nikons 24–70 med VR og Sony FE 24–70 G Master. Koster litt mer enn Tamron 24–70 VC, som er skarpeste konkurrent.
Tamron SP 24–70 mm f/2.8 Di VC USD G2 – Anvendelig som poteten
Tamron har brakt sin 24–70 mm f/2.8 opp til sin nye SP-standard, både designmessig og teknisk. Den grunnleggende optiske konstruksjonen er uendret – den var allerede meget god. Men er forbedringene nok til å holde konkurrentene unna?
Den lyssterke normalzoomen er viktig både for mange fotografer og for produsentene. Dette er objektiver som virkelig blir brukt, og ikke bare er «kjekt å ha». Derfor er det ofte også de objektivene produsenten blir målt på.
Tamrons nye SP-serie utmerker seg ved høy mekanisk kvalitet, meget god værbeskyttelse og utmerket bruksergonomi. Flere av de nye SP-objektivene har også vist seg å gi fremragende bilderesultater.
Den nye 24–70mm-utgaven har foruten den oppgraderte designen, fått en forbedret bildestabilisator, bedre antirefleksbelegg, fluorbelagt frontlinse som tar smuss bedre. Konstruksjonen er nå mer i metall og har mer grepvennlig overflate, og de mekaniske delene er betydelig oppgradert, bl.a. med en mer avansert AF-mekanisme og doble prosessorer som gir raskere respons.
Med grunnleggende samme optiske konstruksjon er likevel de optiske ytelsene forbedret – med enda bedre glasstyper som korrigerer avvik bedre, og forbedret antirefleksbehandling som gir bedre kontrast – særlig når du fotograferer mot en lyskilde.
Konstruksjon. Objektivet er konstruert med 17 linseelementer i 12 grupper og ni avrundede blenderlameller. Fem av disse er av spesielle glasstyper som motvirker ulike brytningsfeil, det er dessuten tre glasstøpte asfæriske elementer og ett asfærisk hybridelement. Autofokusen kan overstyres manuelt. Det er ingen blenderring, men objektivet har en avstandsskala i et vindu, uten markering av dybdeskarphet. Objektivet er ganske massivt, og veier 905 gram, men balanserer likevel godt både på EOS 6D Mk II og EOS 5D-serien. Bildevinkelen på DX- eller APS-C-format tilsvarer hhv. 36–105 mm (Nikon) og 38–112 mm (Canon).
Skarphet. Skarpheten er imponerende god på 24 mm og tett opp til Canons kostbare EF 24–70 f/2.8L II. Ved lengre brennvidder er skarpheten også god, men faller mer av i kantene ved største blender. Ved et par trinn nedblending er skarpheten igjen på høyde over hele bildeflaten. Fra f/11 begynner diffraksjon å begrense oppløsningen, og dette er synlig fra f/16.
Fortegning. Godt synlig tønneformet fortegning ved 24 mm, nesten nøytral ved 35 mm og så litt mer, men ikke forstyrrende, puteformet fortegning mot lengste brennvidde. Helt OK for en slik zoom.
Bokeh. Ni avrundede blenderlameller gir objektivet fin bokeh og jevnt runde lyspunkter utenfor fokus.
Lystap. Godt synlig vignettering ved 24 mm og f/2.8, ellers er det moderat. Høyst akseptabelt.
Fargebrytningsfeil. I den sentrale delen av bildeflaten er det ikke brytningsfeil å spore, men i kantene kan man se litt spor, bortsett fra ved 24 mm og 35 mm inntil ca. f/5.6. Det er likevel ikke mer enn at det lett lar seg korrigere.
Fokusering. Tamrons oppgraderte autofokus er kjapp, og om ikke lydløs, sjenerer det lite hvis du ikke filmer med mikrofon på kameraet. Da bruker de fleste likevel manuell fokus på speilrefleks.
Bildestabilisator. Subjektivt oppleves bildestabilisatoren som meget effektiv, det er vanskelig å unngå skarpe bilder. Dette bekreftes ved å granske håndholdte opptak på middels lange lukkertider.
Prisen. Det rimeligste av siste generasjon premium standardzoomer med f/2.8. Vesentlig billigere enn både Canon, Nikon og Sonys tilsvarende, og litt rimeligere enn hovedkonkurrenten fra Sigma.
Konklusjon.
For en gangs skyld er Canon-objektivet det minste og billigste i testen. Det skyldes at den er en blender mindre lyssterk, men størrelsen og prisen gjør objektivet svært attraktivt for mange. Med makromodus på kjøpet er dette et solid kjøp.
Hvis du trenger større blender, har både Sigma og Tamron glimrende og svært sammenliknbare objektiver med bildestabilisator også. Begge yter meget bra under de aller fleste forhold, og du bommer ikke med noen av dem. Tamron trekker det lengste strået av disse på grunn av lavere pris.
Les flere tester og artikler i Fotomag nr. 6 – 2017 her.
Redaksjon i Foto.no er uavhengig av butikken og nettbutikken vår, men drives av inntektene derfra. Så hvis du setter pris på nettstedet og tjenestene vi tilbyr, og ønsker å se det videreført og forbedret, er vi svært takknenmlige hvis du vurderer å handle hos oss neste gang du trenger fotoutstyr eller å få laget bilder.
Du finner butikken vår i Barcode, rett ved spor 19 på Oslo S.
Nettbutikken finner du her.
Fotomag nr. 6 - 2017
Foto: Toralf Sandåker
EF 24-70mm f/4L IS USM, ISO 100, 1/1250s f/4
Foto: Toralf Sandåker
EF 24-70mm f/4L IS USM, ISO 200, 1/125s f/4
Makrofunksjon
Foto: Toralf Sandåker
EF 24-70mm f/4L IS USM, ISO 160, 1/125s f/4
Foto: Toralf Sandåker
Sigma 24-70mm f/2.8 DG OS HSM Art, ISO 100, 1/125s, f/2.8
Foto: Toralf Sandåker
Sigma 24-70mm f/2.8 DG OS HSM Art, ISO 100, 1/125s, f/2.8
Foto: Toralf Sandåker
Tamron SP 24-70mm f/2.8 DI VC USD G2, ISO 160, 1/125s, f/2.8
Foto: Toralf Sandåker
Tamron SP 24-70mm f/2.8 DI VC USD G2, ISO 100, 1/400s, f/2.8
