"Leica has just one standard: Quality".

Det er dette Leica sier om seg selv og man skal vel ikke drive det særlig langt innen fotografi før Leica dukker opp som en referanse, både når det gjelder historisk sus og kvalitative kjennetegn. Den mest sagnomsuste modellen til Leica heter ganske enkelt M pluss en tallangivelse. M-en står for Messsucher som på norsk kalles rammesøker og på engelsk rangefinder. I perioden 1930 til rundt 1970 var rammesøkerkameraet enerådende innen 35mm-formatet og gjennom det som er omtalt som "The golden age of photojournalism" representerte Leica gullstandarden innen rammesøkerkameraer. Kameraet er blitt brukt av noen av forrige århundrets mest kjente fotografer der Robert Capa, Henri Cartier-Bresson og Sebastio Salgado er blant de mest profilerte og som har tatt noen av de mest publiserte fotografiene.

Leicas M-serie ble første gang vist på Photokina i 1954 og var det første rammesøkerkameraet med bajonettfatning. I over 50 år er M-serien blitt produsert nærmest uten kosmetiske endringer. I 1971 ble kameraet oppgradert med TTL-lysmåling (Through The Lens =lysmåling gjennom objektivet) og fikk benevnelsen M5. Først i 2002 kom M7-modellen med en elektronisk kontrollert lukker, noe som muliggjorde en halvautomatisk blenderprioritert innstilling.Det er ikke til å undres at mange syntes det var en revolusjon da Leica i 2005 monterte en digital bildebrikke i M-modellen, selv om mange Leica-entusiaster syntes det var faretruende seint i forhold til den digitale revolusjonen hos andre kameramerker. Den nye modellen ble kalt M8, og selv om M8 for det meste er en direkte etterfølger etter M7 (som er den siste analoge modellen), så er M8 bygget opp som et helt nytt kamera.

Den modellen jeg tester heter M8.2 og kom i september i fjor. M8.2 har den samme bildesensoren som forløperen og modellbetegnelsen antyder at det er samme modell, men at det er gjort noen mindre forbedringer, endringer og justeringer. Noe av det jeg er spent på å finne ut av er om Leica er en overpriset, underspesifisert replica fra en svunnen tid eller om det er en verdig arvtaker i en lang rekke av enkle, presise og funksjonelle fotoverktøy midt i en tid hvor vi oversvømmes av auto-alt-modeller.

Paradoksalt nok er den største nyheten til .2-modellen at den har fått noe Leica kaller "full auto". I forhold til andre digitalkameraer er dette å forstå som "halv auto med manuell fokus", rett og slett fordi ved å velge S (snapshot) så stilles kameraet i blenderprioritert modus med auto-ISO. Fotografen stiller blender manuelt, kameraets automatikk stiller lukkerhastighet og følsomhet (ISO-verdi) innefor brukerspesifikke verdier.Det som skiller et rammesøkerkamera fra et speilreflekskamera er første og fremst at søkeren er en egen enhet adskilt fra objektivet. Dette betyr at både speilmekanisme med tilhørende speilhus samt mattskive og pentaprisme ikke inngår i konstruksjonen. Dermed kan kamerahuset bygges svært kompakt. Fravær av speil gjør også at registeravstanden (avstand fra bajonettfatning til bildebrikken) kan gjøres relativt kort. Kompakt registeravstand betyr for det første at objektiver med god lysstyrke kan bygges svært kompakte, selv om bildesirkelen skal dekke hele det tradisjonelle 24x36mm-formatet. For det andre betyr det at vidvinkelobjektivene kan konstrueres uten det som kalles retrofokus. Det gjør konstruksjonen av vidvinkler både kort og enkel og den optiske ytelsen bedre.

Dessuten har Leica sine M-objektiver kun manuell innstilling av blender og kun manuell innstilling av fokus. Dermed trengs det heller ingen innebygde elektromotorer i objektivet, hverken for blender eller fokus, ytterligere faktorer som er med på å holde både vekt, størrelse og kompleksitet ned.Søkeren er en egen enhet, noe som betyr at den er uavhengig av lysstyrken på objektivet og som gjør at søkerbildet er veldig lyst. Søkerforstørrelsen er på tilsynelatende beskjedne 0,68x. Fordi søkeren har en bildevinkel tilsvarende 24mm på 24x36mm-formatet, er søkerbildet i realiteten svært stort. Det er f.eks. betydelig større enn søkerbildet i Canon 5D. På den andre siden må søkeren ha en bildedekning som kan dekke mer enn en bildevinkel. Dette betyr at med lengre brennvidder så er motivutsnittet kun en mindre del av det man ser i søkeren.

På tidligere modeller har Leica også levert søkere med henholdsvis 0,58x og 0,85x søkerforstørrelse. Disse opsjonene er imidlertid ikke videreført til M8-modellen.

Det nødvendiggjør at det er markerte rammer (kalt brightlines som vises som hvite linjer) i selve søkeren. Disse angi motivutsnittet til ulike brennvidder. Søkeren har innebygget 3 par brightlines (som angir utsnittet for henholdsvis 24+35mm, 28+90mm og 50+70mm) som styres mekanisk av et hakk i objektivets bajonettfatning. Dermed vises riktig sett med brightlines automatisk.

Det sitter også en liten hendel foran under søkeren. Med denne kan man selv velge ulike brightlines for å sjekk hvilken brennvidde som er mest passende for et gitt motivutsnitt før man skifter objektiv, en løsning jeg synes er strålende i sin enkelhet, selv om jeg må innrømme at jeg under bruk opplever disse linjene som ganske omtrentlige.

Søkeren er heller ikke påvirket av objektivets dybdeskarphetskarakteristikk eller fokusplassering og fordi søkeren er en ganske kraftig vidvinkel, er det meste i fokus. Fokus stilles manuelt, uavhengig av hvilket objektiv man bruker, og kontrolleres i et lite splittbilde midt i motivutsnittet. Splittbildet i søkeren gjør dessuten at det er enkelt å fokusere selv i mørke omgivelser.

Siden søkeren er separert fra lysets strålegang i objektivet, betyr det også at den ikke blir mørk under eksponeringen. Det finnes nemlig ikke noe speil som blokker for strålegangen i søkeren slik det skjer i et speilreflekskamera.

Kort registeravstand betyr at lysstrålene får en skrå vinkel ut mot hjørnene. Dette betyr at det er stor fare for vignettering, spesielt ved bruk av lyssterke vidvinkler. Dette er antakelig hovedgrunnen for at Leica har valgt en bildebrikke med en noe redusert størrelse (27x18mm) i forhold til det tradisjonelle filmformatet (24x36mm).

Leica har også designet asymmetriske mikrolinser over de diodene som er plassert ut mot hjørnene på bildsensoren slik at de skal fange det skrått innfallende lyset på en best mulig måte.

Leica er, foruten sine kamerahus, viden kjent for sin fremragende optikk. Jeg har kun hatt tilgjengelig et fastobjektiv med benevnelsen Summicron-M 1:2/28. Den fysiske størrelsen av bildebrikken gir en bildevinkel med en faktor på 1,3x og en 28mm brennvidde får derfor en bildevinkel tilsvarende 37mm på 24x36mm-formatet, et passende normalobjektiv etter mitt syn. For å gi ett inntrykk av hvor kompakt dette objektivet er vises det her side ved side sammen med Canons EF 28mm f/1,8.Ganske langt frem på Leica-objektivet sitter det en ruglet ring hvor man stiller blender. Det er tydelige "hakk" for hele og halv trinn og når ringen dreies er det med akkurat passe silkemyk motstand.

Bak blenderringen sitter den manuelle fokuseringsringen. Denne ringen har en glatt overflate, men har et markert grep hvor man plasserer venstre pekefinger for forbausende rask og overraskende nøyaktig fokus. Også denne ringen går silkemykt helt uten slark av noe slag. Personlig foretrekker jeg en ruglet ring (slik blenderringen er utformet) fordi jeg synes det egner seg bedre for et mer tradisjonelt "tommel og langfingergrep", men dette er nok helt sikkert snakk om både smak og behag og om vane.

Objektivet har en tydelig avmerket avstandsskala fra 0,7m til uendelig. Innefor denne avstandsskalaen er det en svært tydelig dybdeskarphetsskala. På denne måten er det raskt å vurdere hvilken blender som egner seg til ulike dybdeskarphetsområder. Dette er en forbildelig løsning og et stort savn på de fleste moderne SLR-objektiver fra andre fabrikkanter.

Den samme følelsen av å bruke et solid presisjonsinstrument får jeg når jeg løsner bajonettfatningen. Objektivet må kun dreies 15 grader før det er helt løst, og når det settes på plass høres et dempet, men tydelig, "knepp".

For sammenligningens skyld viser jeg Leica M8.2+Summicron-M 28mm f/2,0 sammen med henholdsvis Olympus OM1+Zuiko 28mm f/3,5 (til venstre) og Canon 350D+EF28mm f/1,8 (til høyre). Overraskende nok er kamerakroppen til OM1 betydelig lavere enn M8.2, selv om vekten er omtrent den samme. 350D er ikke særlig høyere men har en betydelig dypere kamerakropp enn M8.2 (noe som ikke kommer frem på dette bildet).Alle filene er fremkalt i Lightroom 2.3. Men denne gang har jeg - inspirert av selve kameraet - hatt behov for å gå lengre med justeringene enn jeg normalt gjør i slike tester. For det første har det falt naturlig å jobbe hovedsaklig i sort/hvitt, for det andre har målet denne gang vært å presentere et sett svært ulike fremkallinger. Lightroom er derfor presset til det ytterste for å skape den visuelle effekten jeg har vært på jakt etter for enkelte av bildene. Bildene i kapittelet "Filkvalitet" er imidlertid presentert i farger slik at filkvaliteten i M8.2 kan vurderes på mer nøytral grunn.

Utover fremkalling i Lightroom (Photoshop har vært helt fraværende) er bildene kun nedskalert til webstørrelse og lagret som JPG.

100%-utsnittene i kapittelet "Filkvalitet" er tatt med for at detaljer i bildene og observasjoner beskrevet i teksten kan studeres mer inngående.

Leica M8.2 - et utvalg tekniske spesifikasjoner:

- Bildebrikke: 18x27 mm CCD uten lowpass-filter
- Nominell oppløsning:10,3 Mp (3936x2630)
- Kalibrert følsomhet: ISO160 til ISO2500, kan kun stilles i hele trinn fra
- Filformat: RAW-opptak (DNG), JPG
- 12bit A/D-prosessor
- 0,68x søkerforstørrelse, søkerbildet dekker et utsnitt tilsvarende ca. 24mm
- Rammesøker med brightlines avmerket i 3 par for i alt 6 ulike brennvidder
- Serieopptak: 2 bps (bilder pr. sekund)
- 2,5" LCD-skjerm m/230.000 bildepunkt
- Vekt: 591 g inkl. batteri
- Ytre mål: b=139mm, h=80mm, d=37mm