Leica skriver på sine hjemmesider for M8 følgende: "The photographer should concentrate on the exposure, not on the controls. By concentrating on the essentials, the camera's operation is simple and intuitive. The LEICA M8 deliberately dispenses with multifunction keys and nested menus."

Dette er første gang jeg bruker et rammesøkerkamera og de første dagene jeg har kameraet går med til å gjøre meg kjent med betjening og bruksmåte. Og Leica M8.2 har virkelig en svært enkel betjening. All form for ergonomisk design er totalt fraværende, og det er tydelig at Leica kun har konsentrert seg om det essensielle. Selve kamerakroppen er svært enkelt utformet og i forhold til tradisjonelle DSLR-kameraer er det overraskende lite og firskåret. Både topp- og bunnplaten er laget av solid messing (som har enten en svart eller krom finish) og er, med sin kantete utforming, med på å gi kameraet sitt karakteristiske preg og utseende.

Førsteinntrykket mitt er at kameraet ikke på langt nær ligger så godt i hånden som de mest kompakte utgavene av moderne DSLR. Jeg må rett og slett bruke musklene i hånden for å holde det i et fast og sikkert grep hvis jeg ønsker å holde det med kun en hånd. På tross av relativt lav samlet vekt er det faktisk umulig å ha kameraet hengende på fingertuppene slik jeg har for vane (selv med mitt betydelig større og tyngre Canon 5D) fordi kameraet totalt mangler framspring.

Kameraet har imidlertid en form for soliditet og enkelhet over seg som gjør at fravær av moderne formgivning likevel (etter hvert) ikke savnes når jeg bruker kameraet. Jeg finner nemlig raskt en egnet måte å bære kameraet i hånden på, og igjen viser det seg at hva jeg foretrekker vedrørende utforming ofte er en tilvenningssak.Utløseren er plassert på toppen av kameraet og ganske langt mot høyre. Den faller derfor ikke naturlig under høyre pekefinger (som faktisk må krummes for å nå utløseren). På selve utløseren sitter det en liten hendel som kan betjenes med utløserfingeren. Denne har funksjon for på/av, samt har valg for henholdsvis enkeltopptak, serieopptak og selvutløser (enten 2 eller 12 sekunder).

Ved siden av utløserknappen sitter et hjul for valg av lukkerhastighet (som kan velges i hele trinn fra 4 sekund til 1/4000 sekund hvis man velger å bruke kamera med manuelle innstillinger). Man kan også sette dette hjulet på A, B eller S.

A betyr blenderprioritet (A=Aperture). Da velger man blender ved å vri direkte på blenderringen på objektivet mens kameraet velger riktig lukkerhastighet basert på valgt ISO-verdi.

Dessuten er det mulighet for å velge B (bulb=lange eksponeringstider). Da trenger jeg helst en mekanisk snorutløser som skrus direkte ned i utløserknappen (utløserknappen har et hull med gjenger for dette formålet). Dermed kan utløseren holdes nede for lengre eksponeringstider enn 4 sekunder. Ved å kombinere B og selvutløseren får kameraet i tillegg en funksjon som ofte kalles T (timer). Da starter eksponeringen etter 2 (eller 12) sekunder og fortsetter helt til man på nytt trykker ned utløseren, helst med en snorutløser.

S (snapshot) er en ny innstilling i forhold til forløperen og er det nærmeste man kommer "full automatikk". Pussig nok får man ikke opp info over bildet når kameraet er innstilt på S, men ved å stille kameraet over på A kommer infoen om samme bilde frem. Merkelig.Dessverre mangler kameraet eget hjul for ISO-innstilling. Den må stilles ved å trykke Set-knappen. Da åpnes en meny som heldigvis er enkel og oversiktlig. Laveste følsomhet er ISO160 og den kan stilles i hele trinn opp til og med ISO2500.

I Set-menyen kan jeg også stille eller kontrollere eksponeringskompensasjon, velge hvitbalanse, velge filformat og sjekke valgt oppløsning (ved JPG-opptak).

Leica har valgt å ha et eget hjul for innstilling av eksponeringskompensasjon i knepp på 0,3EV. Ganske ulogisk, og ganske unødvendig, må man trykke utløseren litt ned samtidig for at dette kan gjennomføres. Det burde være tilstrekkelig å skru på eksponeringskompensasjonshjulet uten å berøre utløseren (slik jeg kan på 5D), det vil være både en enklere og mer presis løsning.

Trykker man på knappen Meny får man oversikt over kameraets hovedinnstillinger på LCD-skjermen. Her kan jeg bl.a. stille Lens Detection av eller på og her stiller jeg Selftimer til enten 2 eller 12 sekund.

Her kan man også stille verdiene for Auto-ISO-funksjonen integrert i innstillingen S ved å stille laveste tillatte lukkerverdi (enten som konkret lukkerhastighet eller som objektivavhengig) og høyeste tillatte ISO-verdi. Logisk og genialt enkelt.

I denne menyen stiller man også JPG-innstillinger for oppskarping, fargeintensitet og kontrast. Her kan man også lagre 3 egne brukerprofiler (som hentes frem i Set-menyen) basert på egne innstillinger, noe som kan være veldig hendig selv om kameraet allerede i utgangspunktet har en svært enkel og oversiktlig funksjonalitet.

Hvis man har kameraet innstilt på S og trykker Meny-knappen får man opp en egen kortfattet meny. Man kan velge mellom Color eller Black+White i Image Setting, man kan stille dato og klokkeslett, man kan velge språk og man kan formatere SD-kortet.Med M8 har Leica tatt i bruk Adobes åpne filstandard DNG som RAW-format. Dette er en glimrende løsning og en opsjon jeg skulle ønske alle digitalkameraer hadde. Det betyr at man kan fremkalle RAW-filene uten å måtte vente på at Adobe, Apple eller andre skal oppgradere sine program. DNG kan rett og slett både fremkalles direkte i nøytrale RAW-fremkallere som Aperture og Lightroom og i gamle versjoner av Photoshop og PS Elements.

M8.2 har kun ett LCD-display på størrelse med en lillefingernegl på toppen til venstre som viser antall ledige opptak på SD-kortet og batteristatus. Det er alt.

Den eneste informasjonen i søkeren er lukkerhastighet når valghjulet står i posisjon A. Valgt blender, eksponeringskompensasjon og ISO-verdi er derfor noe man rett og slett må lære seg å huske.

Personlig synes jeg at det med fordel kunne vært en mulighet for visning av ISO-verdi, eksponeringskompensasjon og blender i søkeren, helst med en annen og mer diskret farge enn den Leica nå har valgt. Signalrød passer rett og slett ikke inn med kameraets sobre utførelse forøvrig.Søkeren er plassert helt i venstre øvre hjørnet og er svært enkelt utformet. Den er liten og sirkelrund og er for det første lys og for det andre har den et synsfelt som dekker vesentlig mer enn 28mm-objektivet jeg har til rådighet. Normalt bruker jeg venstre øyet til søkeren men ved å sette venstre øye til M-søkeren avslører jeg min manglende erfaring med rammesøkerkamera generelt og Leica M-serie spesielt. Det betyr nemlig at nesen min må legges flat mot LCD-skjermen for å få øyet helt inn til okularet. Ved å bytte til høyre øyet forstår jeg det er det som er rette måten å bruke søkeren i dette kameraet, noe som stemmer godt overens med de selvportrettene jeg har sett som er tatt med rammesøkerkamera. Da får også nesen min plass utenfor kamerakroppen til venstre. Samtidig kan jeg ha venstre øyet åpent, noe som gir god visuell kontroll med alt som foregår utenfor søkerens synsfelt.

Bruker man objektiver med videre bildevinkel enn det søkeren kan dekke, går det an å sette på en egen søker i blitsskoen som dekker bildevinkler helt ned til 16mm.