Når jeg velger manuell innstilling, vises en rød venstrepil hvis eksponeringen må justeres ned (mørkere) og en rød høyrepil hvis eksponeringen må justeres opp (lysere) i søkeren. Ved riktig eksponering lyser kun ett rødt merke.

Jeg kan også trykke på Set-knappen og få opp en forkortet meny der man har oversikt over ISO-verdi, EV-innstilling, hvitbalanse og filformat/ oppløsning. Hvis jeg ønsker å gjøre endringer må jeg bruke piltastene som sitter utenpå eksponeringskompensasjonshjulet for å gjøre riktig valg. Her henter jeg også mine egne brukerprofiler, noe som betyr at jeg kan endre mellom ulike innstillinger med få tastetrykk.

Det tok litt tid før jeg oppdaget innholdet i innstillingen S, men kombinasjonen med egendefinerte verdier for Auto-ISO og sort/hvitt understøtter den gode fotofølelsen som har bygget seg opp etter hvert som jeg har brukt dette helt spesielle kameraet. Det spesielle med å velge sort/hvitt under S er at RAW-filen lagres med en egen profil uten fargeinformasjon. Dette er en løsning helt ulikt andre kamera jeg har brukt, men som antakelig er Leicas gest til den tradisjonsbundne fotografen som sverger til sort/hvitt. Ønsker man å konvertere til sort/hvitt etter egen oppskrift, må man derfor velge Color når man bruker S og selv fremkalle til sort/hvitt i RAW-fremkalleren i ettertid.
I forhold til siste generasjons DSLR, og ikke minst tatt i betraktning av kameraets utsalgspris, har LCD-skjermen en forunderlig lav oppløsning (230k) og den er hverken like kontrastrik eller fargesterk som det jeg er vant med fra eksempelvis Canon 5DII og Nikon D700.

Ved å velge LCD-visning til "On" kommer bildet kjapt opp på LCD-skjermen. Men det går også overraskende lang tid (det er snakk om 3-4 sekunder) fra bildet tas til prosesseringen er klar for å vise bildet på LCD-skjermen hvis man har valgt bildevisning som "off" men likevel ønsker å se på bildet umiddelbart.

Leica reklamerer med at det har markedets hardeste og mest ripefrie safirglass over LCD-skjermen. Personlig ville jeg foretrukket at LCD-skjermen også hadde tilsvarende visuelle kvaliteter som den som f.eks. sitter på Canon 5DII eller Nikon D700 som har en oppløsning på ca. 900K og som er vesentlig bedre når det gjelder farger og kontraster.
For å komme til batteri og SD-kort må kameraets bunnplate løsnes. Dette gjøres med en solid skrue med integrert håndtak og dermed kan man ta av hele bunnplaten. Dermed er det lett atkomst til og både batteri og SD-kort spretter løs på sedvanlig vis med et lett fingertrykk. Bunnplaten er ganske solid utført i metall og midt i bunnplaten finnes feste for stativ. Med tanke på at bunnplaten må demonteres for å komme til batteri og minnekort, er dette en plundrete løsning. Det betyr nemlig at hele kameraet må løsnes fra bunnplaten mens den står igjen på stativet hvis man skal bytte en av delen.

Bunnplaten har heller ingen tegn til pakning. For meg ser løsningen ut til å være sårbar for fuktighet, ikke minst fordi dette er eneste beskyttelsen av minnebrikke og batteri, en overraskelse med tanke på Leicas kvalitetsimage. Jeg synes også det er litt plundrete at bunnplaten blir helt frigjort. Det betyr en ekstra løs del som skal holdes eller plasseres mens man fikler med minnekort og batteri, et problem en hengslet løsning hadde eliminert.
Det er mulig å få kjøpt et tilleggsutstyr som gir kameraet et bedre grep for høyre hånd. Dette har jeg ikke prøvd men regner med at det vil imøtekomme noen av mine innvendinger når det gjelder kameraets dårlige ergonomi for høyre hånd.

I Leica M8.2 er det ingen speil som skal slå opp og ned. Lyden kameraet gir fra seg når man trykker på utløseren er derfor svært beskjeden fordi det er bare den vertikale gardinlukkeren som beveger seg. I tillegg kan jeg høre en "opptrekkerlyd" umiddelbart etterpå, antakelig fordi lukkeren spennes opp og klargjøres til neste opptakk.

28mm-objektivet har en snerten firkantet solblender. Selv om den har fått skåret bort deler av øvre, venstre hjørne er den dessverre såpass synlig i søkerens nedre, høyre hjørne at det forstyrrer meg. Jeg må derfor ta den av objektivet i begynnelsen. Men denne solblenderen er så karakteristisk i sin utforming at den er en del av Leica-utstrålingen og et ikon i seg selv, og etter en stund kan jeg ikke annet enn å montere den på igjen. Dermed opplever jeg å bli stoppet på gaten av en tilårskommen mann og avkrevd forklaring om det er en Leica M jeg bærer over skulderen. Mitt bekreftende "ja" får herren til å fortelle at han er fotograf av yrke og at han anser M som et kamera av ypperste klasse, ikke minst på grunn av tilhørende Leica-optikk.
Personlig har jeg stor sans både for det enkle og det tradisjonsbundne. Min personlige mening er at betjeningen av moderne kameraer er vesentlig dårligere og mindre hensiktsmessig enn de løsningene som var godt innarbeidede standarder tidligere.

Å ha blenderinnstillingen på objektivet slik Leicas objektiver har, ser jeg på som en utrolig stor fordel og en løsning jeg savner sterkt og ofte på moderne DSLR-løsninger. For sammenligningens skyld har jeg funnet frem et gammelt Olympus OM1. Også det har manuell fokus og manuell lukker plassert som ringer med silkemyk rotasjon på objektivet. Dessuten har OM1 plassert innstillingen for lukkerhastighet som en dreibar ring rundt bajonettfatningen på selve kamerahuset. Etter min vurdering har Olumpus på denne måten funnet den ultimate løsningen. Man kan holde kameraet og styrer utløseren med høyre hånd samtidig som man balanserer objektivet, fokuserer, velger blender og stiller lukkerhastighet med venstre hånd. Olympus sin løsning er genial i sin enkelhet, noe som betyr at kameraets manuelle innstillinger kan betjenes lynraskt.

På M8 stiller man lukkerhastighet på toppen av kamerakroppen med et lite, men lett tilgjengelig, innstillingshjul. Det krever imidlertid at man må flytte høyre pekefinger bort fra utløseren for manuelt å stille lukkerhastighet. Så selv om jeg foretrekker OM1 har M8 mye av den samme tilforlateligheten når det gjelder betjening, selv om jeg aldri blir helt fortrolig med hendelen for fokusinnstillingen.