Leica M8.2 er solid bygget med rett avkuttet linjeføring i topp og bunn, fint avrundet i begge ender og med et bredt magebelte med gripemotstand, alt sammen i typisk 50-tallslook.

Pussig nok er ikke stativfestet plassert sentrisk i den optiske aksen. Så vidt jeg kan bedømme vil det nemlig være en smal sak å plassere det der, ganske enkelt ved å flytte posisjonen i bunnplaten. På venstre, bakre hjørnet er et gummilokk som skjuler den eneste tilkoblingsmuligheten. Den dobler både som digitalt USB2-overføring og som digital snorutløser.

Den enkle, sentervektede lysmåleren sitter bak objektivet og gir TTL-måling. Dermed får man også riktig måling også hvis man bruker filter. Lysmåleren måler reflektert lys som reflekteres fra en hvit stripe på selve lukkeren. Enkelt, elegant og effektivt. Dessuten er det lett å forstå og lett å forholde seg til.

Leicas objektiver blir kodet med visuelle tegn som leses av en sensor integrert i bajonettfatningen. Eldre objektiver med M-fatning som mangler denne kodingen kan sendes inn til Leica og få denne kodingen integrert i bajonettfatningen. Dermed kan selv 50 år gamle objektiv brukes på siste utgave av den digitale modellen. Imponerende.
Bildebrikken i M8.2 har en størrelse som gir en omregningsfaktor på 1,3, noe som tilsvarer bildebrikken i Canons 1D-serie. Med 10,3Mp har M8 tilstrekkelig god oppløsning til fremragende A3+-utskrifter. Men i forhold til brikkens fysiske størrelse bør den nominelle oppløsningen kunne økes til opp mot 16-20Mp uten problem. Personlig tror jeg det vil gjøre dette kameraet vesentlig mer attraktivt av flere grunner. For det første vil det gi bedre mulighet for virkelig store utskrifter av tradisjonelle landskapsfotografier som ofte har mange og små detaljer, for det andre vil det gi bedre toneforløp der det er store jevne flater med finmasket tekstur i viktige deler av motivet, for det tredje vil det gi bedre mulighet for beskjæring av motivutsnittet i etterkant uten reel forringelse av kvalitet, for det fjerde vil da kameraet konkurrere mer direkte mot andre kameramerker og for det femte, og aller viktigst, fordi den optiske kvaliteten både tåler det og virkelig fortjener det.

M8.2 tilbyr ingen Liveview-mulighet, noe jeg tror er begrenset av at bildebrikken er basert på CCD-teknologi.

Leica har utstyr kameraet med et lite og lett batteri som gir rundt 400-500 opptak pr. ladning, noe som er skuffende når det gjelder kapasitet. Jeg synes det i dette kameraet hadde vært naturlig at batteriet i hvert fall holdt like lenge som kapasiteten til et 8Gb minnekort (700-750 opptak).

Optisk har Summicron-M f/2,0 28mm en fremragende detaljoppløsning over hele bildeflaten, også helt ut i de ytterste hjørnene, selv på f/2 (full åpning). Dette betyr at f/2,0 kan brukes i alle situasjoner uten omtanke for annet enn den snevre dybdeskarpheten. Imponerende nok er det dessuten også helt uten synlig vignettering på f/2,0.

Objektivet er også svært rett-tegnende, noe som gjør det til en fornøyelse å fotografere arkitektur "rett på" og landskap der horisonten ligger i øvre eller nedre del av bildet. Her er det ingen antydning til krumme linjer, noe som avslører kanskje den aller viktigste fordelen med fastoptikk.

Summicron-M f/2,0 28mm er rett og slett strålende og noe som (samlet sett) gjør det til det absolutt beste objektivet jeg har prøvd noen gang.

Litt forunderlig er det derfor å bruke en søker som har nesten uendelig dybdeskarphet og tydelig tønneformet fortegning. Det går derfor litt tid før jeg helt venner meg til at det jeg ser i søkeren og det som kommer på opptaket er ulikt på flere måter.

Objektivet er imidlertid utsatt for flare når det brukes i motlys, selv når solen ikke er med innefor motivutsnittet. Det at sollyset treffer frontlinsen er nok til at man får denne ødeleggende effekten på opptaket. Dette bedret seg med bruk av solblender, men skavanken er likevel noe å være oppmerksom på fordi effekten ikke kan vurderes i søkeren.

Opp til og med M7 hadde M-serien gardinlukker i stoff. M8 er imidlertid utrustet med en lukker i metall. Denne tar mindre plass, den er lettere å tilpasse inn i en elektro-mekanisk enhet og er uavhengig av at man trekker opp lukkeren manuelt.
Utløseren har 3 trykkpunkt. Når den trykkes 1/3 ned måles lyset. Dette er også det trykkpunktet der man samtidig kan stille inn eksponeringskompensasjon med et eget ratt. Ved å trykke ytterlige 1/3 låses lysmåleren, noe som indikeres med en liten, rød prikk i søkeren.

Kompensasjonshjulet er plassert slik at det nesten er umulig (for meg) å gjøre innstillinger uten å miste trykkpunktet på utløseren. Oftest må jeg prøve både to og tre ganger før jeg får det til. Det går litt bedre etter hvert som jeg forsøker, men på grunn av dette hjulets plassering er jeg nødt til å bruke begge hendene. Ganske fort ble det til at jeg gjør dette via Set-knappen og menyen på LCD-skjemen. Dermed er noe av kameraets enkle funksjonalitet borte og her synes jeg Leica faktisk har tatt litt for lett på den ergometriske utformingen.

M8.2 gir et pussig, unaturlig fargeresultat når hvitbalanse står på Auto og det er overvekt av en farge i motivet. Dette tyder på at man bør være forsiktig med å bruke JPG-opptak og helst holde seg til RAW hvis riktige farger og korrekt hvitbalanse er kritiske faktorer.

Selv om LCD-skjermen er OK, kunne den som sagt tidligere vært bedre. M8.2-skjermen er både for liten, for kontrastfattig og har for lav oppløsning i konkurransen med markedslederne. Og selv om jeg personlig stort sett bruker LCD-skjermen til å gjøre innstillinger og sjekke histogrammet, burde Leica ha tatt mål av seg å levere "state of the art" også på dette punktet.
Denne artikkelen er først og fremst er en presentasjon av undertegnedes skråblikk, synspunkt og erfaringer med kameraet. Kameraet er blitt tatt med i mange ulike fotosituasjoner. Men med kun et objektiv med normalobjektivets bildevinkel har jeg mange ganger måttet tvinge meg til å se motivutsnitt der jeg ellers ville byttet brennvidde og det er faktisk kameraets innvirkning på min fotografiske praksis som har vært den aller sterkeste opplevelsen denne gang.

Leica M8 har underveis åpnet både noen nye fotografiske tilnærmingsmåter og noen mentale dører, og for meg er det ganske åpenbart at dette er et kamera som vanskelig kan sammenlignes direkte med andre modeller. Dette kameraet er omtrent så fjernt fra "fugl i flukt" som man kan komme. På den andre siden er det svært velegnet, ja nærmest perfekt, for gate- og dokumentarfotografering og det er ikke vanskelig å forstå at M8 først og fremst er laget for dem som liker rammesøkerkameraets enkle vesen.

Å sammenligne M8.2 med DSLR er egentlig irrelevant både når det gjelder ytelse og pris. Rammesøkerkameraet og speilreflekskameraet representerer 2 ulike måter å fotografere på og de har sine sterke og svake sider på ulike områder. Men jeg synes det er synd at det ikke finnes rimeligere alternativer innen digitale rammesøkerkameraer. Jeg tror nemlig at mange flere enn meg ville bli positivt overrasket over hvor tilfredsstillende det kan være å bruke et enkelt kamera der betjeningen fokuserer på det fotografiske. Epson hadde en periode en rammesøkermodell basert på en crop-1,6-brikke med 6Mp, men dette kameraet er ikke lenger i produksjon.

Mekanisk og optisk er Leica antakelig det ypperste som lages innen foto og M8.2 er en juvel for dem som ønsker seg et helt spesielt kamera. Også Leicas objektivpark er til å få vann i munnen av. Jeg har, på tross av tilgang til et halvt dusin L-objetiv, antakelig aldri brukt et objektiv med tilsvarende kvalitet, hverken optisk eller mekanisk, som Summicron-M-objektivet.

På mange måter er det et paradoks at et så enkelt kamera koster så mye. Men kjøper man Leica M8.2 så kjøper man mer enn et kamera: Man får en helt unik opplevelse med på kjøpet. Dette kameraet har påvirket min måte å tenke fotografisk på. For menneskeheten er nok det en ganske ubetydelig erkjennelse, men for meg har den vært overveldende. Om det samme vil skje med andre som bruker kameraet, er selvsagt umulig å si.

Både utførelse og pris er eksklusiv. Har man et knippe Leicaobjektiv med M-fatning liggende fra tidligere, betyr bare kamerahuset farvel til 50 tusenlapper. Hvis man i tillegg til kamerahuset må investere i et knippe objektiver vil sluttprisen, avhengig av hvilke (og hvor mange) glass man velger, både nærme seg og (høyst sannsynlig) passere 50 tusenlapper til.

Det er fasinerende å oppdage hvordan det enkle og solide fremdeles kan gjøre et dypt og varig inntrykk i omgivelser der knapper og glansbilder settes i høysetet. De som er i markedet for å kjøpe M8 vet nok både hva de ser etter og hva de kjøper og noen anbefaling synes derfor denne gang å være overflødig. Jeg er nemlig overbevist om at M8.2 vil begeistre alle nye eiere.


Juni 2009
Geir Brekke


Alle typer tilbakemeldinger og kommentarer sendes til: zevs@mac.com