E-30 plasserer seg med sine 12,3Mp på FourThird-systemets 14x18mm bildebrikke midt i flokken av svært kapable kamera med såkalt DX-format (ca. 22x15mm bildebrikke). Og vurdert ut fra spesifikasjonene forøvrig legger E-30 seg et sted mellom Olympus sin toppmodell E-3 og volummodellene i E-4/5/600-serien. Dermed lukker Olympus noe som tidligere minnet om et hull i Olympus sitt modellutvalg.
På enkelte områder er faktisk E-30 overlegen Olympus sin egen toppmodell, bl.a. med en større LCD-skjerm og ca. 20% flere piksler. Heller ikke i antall innstillingsmuligheter ligger E-30 særlig tilbake for E-3 hvis man sammenligner spesifikasjonene. Bortsett fra en mindre søker og ikke samme værtetting tilbyr E-30 nesten de samme triksene som E3 i et kamerahus som er både en del lettere, litt mindre og litt rimeligere enn toppmodellen.
E-30 har såkalt Sensor-Shift bildestabilisator innebygget i huset. Dette mener jeg er i seg selv en fremragende egenskap og betyr at man har bildestabilisator tilgjengelig for alle objektivene man bruker. Man må riktignok stille inn relevant brennvidde for at dette skal virke optimalt, men det er en liten pris å betale i forhold til den utvidede bruksmessige gleden det gir.
Bildestabilisatoren kan stilles til 3 ulike modus: 1. Vertikal og horisontal. 2. Kun horisontal. 3. Kun vertikal. I følge Olympus selv skal den ha en virkningsgrad (være god for å kompensere kamerarystelser) tilsvarende fem eksponeringstrinn (5EV), noe som er så pass oppsiktsvekkende at jeg bare måtte finne ut om det holder hva det lover. Dette kommer jeg tilbake til med bildeeksempler litt seinere.
Som de fleste nye kameraer er det innebygget støvfjerning ved at noe Olympus kaller Supersonic Wave Filter trer i kraft hver gang kameraet skrues på og hver gang man bytter objektiv. Denne funksjonen kan (så vidt jeg har funnet ut) ikke skrues av, men jeg har inntrykk av den gjør en god jobb. Et viktig poeng er at Olympus (som de eneste) faktisk garanterer at støvrensingen virker: Der alle andre tar seg betalt for rens så gir støv på E-30-sensorer er godkjent grunnlag for reklamasjon. Imponerende.
E-30 har en innstilling som er kalt Multiple Exposure. Dette er bra og vitner om at Olympus har hatt de fleste fotografiske situasjoner i tankene.
Personlig synes jeg 4:3-formatet er et "bedre" fotografisk format enn 3:2-formatet (som sitter i nesten alle andre DSLR). For det første utnytter 4:3 bildesirkelen marginalt bedre enn 3:2. For det andre er ikke formatet påfallende retningsbestemt. For det tredje er det nærmere både det klassiske kvadratet og det tidløse 5:4-formatet. Dette betyr at man ved en eventuell beskjæring mister relativt sett færre piksler enn en tilsvarende beskjæring fra 3:2 formatet.
Ved første øyekast virker det spennende å kunne velge ulike formater (av Olympus kalt Aspect-Ratio Options) på opptaket. Men dette er simpelthen en avmasking som gjøres når filen lagres som JPG. Ved opptak til RAW påvikes ikke formatet overhodet.
Imidlertid gir både Highlightbased Spot og Shadowbased Spot svært interessante muligheter, ikke minst hvis man ønsker å jobbe digitalt i forhold til Ansel Adams veldefinerte sonesystem, og jeg er overbevist om at spesielt Highlightbased Spot gir noen unike muligheter hvis man ønsker å optimalisere opptakene i henhold til tankegangen bak "Expose (to the) Right".
At Olympus valgte å sette hele innsatsen på en brikkestørrelse som er mindre enn 1/3 av arealet til filmruten på 24x36mm avslører vel at de har hatt svært høy fokus på hjørneskarphet, fravær av vignettering og kompakte objektiv. Samtidig betyr dette at de har lagt mindre vekt på mulige konsekvenser av ISO-støy, søkerens størrelse og dybdeskarphetskarakteristika ved åpen blender.
Etter mer enn 30 års omgang med OM-systemet er jeg spent på hvordan E-30 er i bruk. Det aller første som slår meg når jeg finner fram mitt gamle OM-1 er E-30 sin imponerende størrelse. I forhold til OM-1 ruver E-30 i alle retninger på tross av at selve opptaksformatet er vesentlig mindret. Olympus har heldigvis sin E-x20-serie som har beholdt noe av OM-proporsjonene for dem som ønsker et kompakt systemkamera.
Jeg regner derfor med at størrelsen til E-30 først og fremst er designet med pondus nok til å fremstå som en konkurrent til Canon 50D, Nikon D90 og Pentax K20D. Slik sett er E-30 sin størrelse forståelig. Derfor er den mest reelle forskjellen mellom E-30 og OM-serien selve søkeren. For meg personlig er søkeren det aller viktigste brukergrensesnittet mellom meg og kameraet. E-30 har en søker som i seg selv fremstår som relativt liten og trang, også vurdert mot andre konkurrerende DSLR med redusert brikkestørrelse. Men i forhold til den tilårskomne OM-søkeren er den som et lite nøkkelhull, på tross av at pentaprismeoppbygget ruver vesentlig mer enn på beskjedne OM-1.
Jeg synes faktisk det er forunderlig at Olympus tilbyr en søkerløsning som så til de grader står tilbake for et kamera de selv startet produksjonen av for 35 år siden. E-30 har mange fikse løsninger. Men når det gjelder søkeren synes jeg det er skuffende å se at Olympus ikke har klart å beholde sitt kanskje viktigste fortrinn fra OM-systemet. At de velger å tilby en søker som er langt under pari i et ellers svært kapabelt kamera er for meg en gåte, ikke minst fordi E-3 allerede har vist at Olympus kan klare det bedre på dette området hvis de vil.
- Bildebrikke: 17,3x13,0 mm Live MOS-sensor
- Nominell oppløsning:12,3 Mp (4032x3024)
- Kalibrert følsomhet: Kan stilles i 1/3 trinn fra ISO100 til ISO3200
- Filformat: RAW, RAW+JPG, JPG
- Valgfrie bildeformat (JPG): 4:3 / 3:2 / 16:9 / 6:6 / 5:4 / 7:6 / 6:5 / 7:5 / 3:4
- 12bit A/D-prosessor
- Sensor-Shift bildestabilisering tilsvarende 5EV
- 1,02x søkerforstørrelse, 98% søkerdekning
- Serieopptak: 5 bps (bilder pr. sekund)
- 2,7" Swivel/Twist LCD-skjerm m/230.000 bildepunkt
- Vekt: 730 g inkl. batteri
- Ytre mål: b=142mm , h=108mm , d=75mm