I forhold til andre kameraer minner E-30 meg først og fremst om Nikon D90, noe som antakelig har med selve utformingen å gjøre samt material- og overflatefølelse. Men rent fysisk er E-30 faktisk mer lik 50D/5D, både i størrelse og vekt. Når jeg løfter opp Olympus E-30 merker jeg umiddelbart at det passer svært godt i høyre hånd, og antakelig har E-30 det grepet som passer min hånd aller best av de kameraene jeg har prøvd så langt.

Men jeg synes E-30 med sine 25 knapper og 3 hjul har en litt overveldende og rotete layout. Knappene er såkalt "sticky" - det betyr at funksjonen forblir innkoblet etter at man har trykket på dem, noe som er en stor fordel når man skal justere inn ulike parametre med ett av hjulene.

E-30 har et imponerende utvalg av innstillingsmuligheter. Men for meg virker det umiddelbart unødvendig komplekst, kanskje først og fremst fordi det ikke er entydige måter å gjøre innstillingene på. Man kan nemlig gjøre de fleste justeringer på flere ulike måter og steder, noe som på en måte virker fleksibelt men som samtidig gjør at det er vanskelig å innarbeide faste bruksrutiner. På en måte er det sympatisk at det er alternative måter å gjøre innstillinger på. På den andre siden gjør det at jeg aldri helt lærer meg de rette triksene og fomleperioden blir lengre enn strengt tatt nødvendig.

E-30 har et hjul rett under/foran utløserknapp som betjenes med pekefinger og et hjul rett bak øvre LCD-skjerm som naturlig betjenes med tommelfinger.

+/- har egen knapp rett ved siden av utløseren og er lett å finne. Det er bra men typisk kan både ISO og +/- justeres på 3 måter: Med pekefingerhjulet ved utløseren, med tommelhjulet på baksiden eller med piltastene.

Eksponeringskompensasjon kan justeres over et uvanlig stort område, den går nemlig fra imponerende -5,0EV til +5,0EV i trinn på 1/3EV, 1/2EV eller 1,0EV. Dette er noe som jeg vet etterspørres f.eks. i forbindelse med HDR-opptak.

Selvutløseren kan velges til enten 2 eller 12 sekunder. Det er også mulig å stille inn noe Olympus kaller AntiShock Delay i trinn fra 1 til 30 sekunder. Dermed blir det et tidsintervall fra speilet slås opp til selve eksponeringen foretas, noe som gjør at faren for kamerarystelser ved stativbruk redusere ytterligere.

Olympus har imidlertid å utforme E-30 slik at det tar samme vertikalgrep som toppmodellen E-3, noe jeg synes er både bra og som kan tjene som forbilde for andre produsenter. At det etter noen ti-år med teknologisk utvikling kan være fornuftig å bytte ut hele systemet er forståelig. Men at man ikke kan benytte fjordårets batterigrep på neste års modell (jfr. 5D kontra 5DII) bør være en smal sak å unngå. Olympus skal derfor ha honnør for en slik liten, men sjenerøs detalj.
E-30 har som sine konkurrenter en liten, tilsynelatende pjusk popup-blits som i beste fall kan tjene som fill-in. Imidlertid en blitssynkhastighet på respektable 1/250 sec, noe som betyr at det er relativt enkelt å bruke innfyllingslys i skarpt solskinn. I de fleste andre situasjoner er den slik plassert at den gir et uønsket hardt lys og personlig mener jeg at en ekstern blits er en vesentlig bedre løsning. Blitsen på E-30 har imidlertid en skjult, men imponerende tilleggsfunksjon. Fra og med E-3 har den lille, innebygde blitsen hatt funksjon som trådløs styring av eksterne blitser. Den er riktignok optisk (og ikke infrarød) men den synes ikke i bildet, og kan fjernstyrer et uendelig antall blitser (innenfor 10 meter, inndelt i tre grupper og styrt via inntil fire kanaler). Kameraet har også egne menyer for å endre blitsinnstillingene uten å måtte trykke på selve blitsen.

E-30 har 2 kortplasser, den ene tar Olympus sine egne xD-Picture-kort og den andre tar de mer normale CompactFlash-kort. Jeg kan på en måte forstå at Olympus både ønsker å promotere fortsatt bruk av egne minnekort samtidig som de gir rom for å bruke en mer generell korttype. Personlig synes jeg imidlertid (på generell basis) at det er en særdeles dårlig og klønete idé å ha to ulike korttyper i ett og samme kamera. Dette betyr at man må ha med seg to ulike korttyper og man må ha enten en kortleser som leser begge typer kort eller ha to kortlesere. Her synes jeg Olympus bokstavelig talt bør sortere kortene bedre og bestemme seg. Min familie har digitale kameraer fra 3 ulike fabrikanter som frustrerende nok bruker 4 ulike korttyper. Aller helst synes jeg derfor Olympus bør parkere egen kortstandard og satse på en mer generell korttype på samme måte som det var én innarbeidet standard filmkassett for filmbaserte DSL.
Etter hvert som jeg bruker E-30 slår det meg at betjeningen er en kombinasjon av Canons layout på 450D og Nikons layout på D90. E-30 har relativt små knapper som har et trykkpunkt så forsiktig at det knapt kan føles og derfor må høres som et knepp. Kneppelyden er imidlertid så lav at i bråkete omgivelser er det litt vanskelig å vite om man har trykket eller ikke. Etter min vurdering burde derfor knappene vært både større og fått et mer positivt og merkbart trykkpunkt. Da ville samtidig behovet for en tydeligere kneppelyd vært redusert.

Ved å trykke på infoknappen vises en oversikt over alle innstillingene på LCD-skjermen. Ved å trykke knappen OK og så navigere med stjerneknappene, kan endring av verdi gjøres med hvilket som helst av de to kommandohjulene.

Det er også en egen knapp som kan holdes inne for å låse eksponering. Dessuten er det en egen knapp for "frys eksponeringsinnstillinger". Valget Spot Highlights + låsing av eksponering gjør at jeg på en enkel måte kan gjøre eksponeringen på måter som er svært egnet for digitalopptak. Ved å trykke knapp for AF og knapp for lysmåler samtidig (de sitter tett sammen, men det krever både øvelse og presisjon å få det til) velges bracketing. Da kommer det opp en meny på LCD-skjermen hvor jeg kan velge ønsket innstilling. Her kan jeg velge mellom 3 eller 5 opptak i trinn på 0,3EV, 0,5EV eller 1,0EV. Dette kommer også opp i søkeren og viser kombinasjonene som verdier, noe jeg synes er veldig bra.

Alt i alt har E-30 utrolig mange innstillingsmuligheter, noe som gjør at jeg må bruke uvanlig mye tid på å bla i menyene for å riktig komme under huden på de ulike valgene. Heldigvis har E-30 norske menyer. Det er en god ting som er verdt å nevne, ikke minst fordi noen av de konkurrerende kameraprodusenter er så sparsomme at de kun velger å inkludere svensk og dansk, men ikke norsk.
AF (autofokus) har 11 punkter med både horisontal og vertikal følsomhet og virker kjapp og har god respons. Det skal også være mulig å selv gjøre fintuning av AF men dette har jeg ikke testet ut. Ved å trykke AF-knappen får jeg opp en egen AF-meny. Ved å bruke et av kommandohjulene kan jeg relativt raskt velge ønsket innstilling og endre mellom fem ulike modus: AF-s, AF-c, MF, AF-s + MF og AF-C + MF (der s står for "single" og c står for "continues").

Å velge fokuspunkt er imidlertid mer kronglete å få til. Først må jeg trykke en knapp for å velge at fokuspunkt skal skiftes. Så må jeg bruke det fremre hjulet (pekefingerhjulet) for å velge horisontalt og det bakre hjulet (tommelfingerhjulet) for å velge vertikalt. Dette betyr 3 operasjoner og håndens posisjon må dessuten justeres når jeg skifter fra å bruke fremre til bakre hjul. For meg er det lett å velge feil hjul og da må jeg i tillegg justere tilbake feilen for så å velge riktig. Dette hindrer arbeidsflyten, det betyr unødvendig fikling og det krever både øvelse og tilvenning. Jeg synes løsningen er svært irriterende for en operasjon som burde kunne utføres direkte og intuitivt på kun én knapp (f.eks. noe á la Canons joystick).

Olympus har reklamert for E-30 sine spesielle, innebygde fotofiltre. Dette viser seg å være JPG-innstillinger. Art-filter tar lang tid (flere sekunder) å lagre. Dette er morsomme innstillinger men for meg som foretrekker RAW blir det med kun et par forsøksopptak.

Siden Olympus selv legger så stor vekt på ArtFilter-funksjonen kan det være interessant å se hvordan Olympus selv beskriver denne funksjonen. Det er i alt 6 ulike digital-filtre som hver er konstruert med unike egenskaper slik de hver på sin måte gir unike resultater. Så vidt jeg kan bedømme er dette en form for Instant Photoshop som kun lagres som JPG. Av ulike grunner har jeg imidlertid konsentrert meg om kameraets prestasjoner med RAW-formatet. Det virker imidlertid som kameraet bruker litt lengre tid på å skrive opptaket til minnekortet, spesielt ved bruk av Pop Art. Min svært avgrensede vurdering er at dette helt sikkert kan glede noen, men at det er en funksjon mest egnet til festlige anledninger. Personlig kan jeg ikke se at det i seg selv kan selge dette kameraet.
E-30 har et komplisert brukergrensesnitt med et nesten ubegrenset antall kombinasjoner. Det er selvsagt imponerende, men samtidig frustrerende. Menyene har 5 tags med egne undermenyer (opp til 9) som igjen har egne innstillinger. Dette gir fantastisk mange innstillingsmuligheter. Det betyr samtidig at det er svært enkelt både å gå seg vill og ofte finner jeg ikke igjen hvor jeg har vært og mister oversikten.

Ved å trykke Info-knappen får jeg opp all relevant informasjon på LCD-skjermen. Her kan jeg velge en innstilling direkte og justere denne. Det skjer ved en kombinasjon av pilknappene som sitter i stjerneformasjon rundt OK-knappen, fremre hjul og bakre hjul. Dette er oversiktlig, men virker i praksis mer tungvint enn nødvendig.

Knapper for +/- og ISO er plassert like bak søker og de er lette å nå med pekefingen. E-30 har også en egen knapp for WB som sitter like i nærheten men som ikke er like lett å finne med fingrene uten å bruke øynene. Når en av disse knappene trykkes ned ses verdiene i søkeren. LCD-skjermen tennes samtidig, oftest unødvendig. Det er mulig det kan gjøres innstillinger slik at LCD-skjermen forblir passiv men jeg orket rett og slett ikke å leite. I stedet tok jeg og snudde LCD-skjermen slik at den vendte inn mot kamera - ute av øye, ute av sinn. En sensor á la den som sitter på Lumix G1 ville oppdaget om man hadde øyet til okularet og dermed løst dette på en mer elegant måte.
ISO-verdiene kommer opp på LCD-skjermen og strekker seg over flere linjer. Merkelig nok kan jeg ikke gå vertikalt fra f.eks. ISO200 til ISO640 (selv om de er plassert over hverandre) men jeg må gå linjært langs alle verdiene, litt unødvendig og med et klart forbedringspotensiale.

E-30 har selvfølgelig LiveView. Det er en funksjon som forbausende mange synes å bruke aktivt i nesten alle situasjoner. Fokus er imidlertid treg fordi det virker som fokusmodulen søker gjennom hele avstandsskalaen og tilbake før den finner fokus. Dette er imidlertid ikke tregere enn at det virker OK de få gangene jeg bruker kameraet på stativ. Da spiller hastighet liten rolle.

Når jeg bruker LiveView kommer det opp litt sparsomt med info langs høyre bildekant. Dette er ISO-verdi, antall bilder samt symbol for AF-modus og lysmålingsprinsipp. Når jeg justerer eksponeringskompensasjonen kommer også ikonet for blits og WB (hvitbalanse) opp og plasserer seg langs samme bildekant. Disse forsvinner imidlertid igjen etter et kort tidsintervall og virker således litt tilfeldig implementert.

Valgt opptaksmodus (A, T etc.) samt verdi for blenderåpning og lukkerhastighet er synlig langs LCD-skjermens øvre kant.

E-30 har mulighet for å ta multieksponeringer. Dette er begrenset til enten 2, 3 eller 4 eksponeringer og ikke på langt nær så avansert som mulighetene i f.eks. Nikon D700. Likevel er dette en nyttig mulighet for dem som ønsker å utforske multieksponering direkte i kameraet.