Det har lenge gått rykter om at Olympus har hatt noe spesielt i ermet, og da E-P1 ble offisielt lansert på forsommeren var det mange som umiddelbart ble begeistret kun basert på kameraets spesifikasjoner.

E-P1 er bygget rundt Micro Four Third System som er et konsept innovatørene Panasonic og Olympus i fellesskap har utviklet. Det er en veldig spennende nyvinning i og med at det er selve speilrefleksprinsippet som utfordres. Hele konseptet hviler på at både speil og pentaprisme er fjernet. i E-P1 sitt tilfelle erstattes dette ved at LCD-skjermen konstant er innkoblet i LiveView. Systemet sikrer også at objektiver utviklet for Micro Four Third System fra ulike produsenter kan brukes om hverandre på de ulike kameraene.

Det som først og fremst skiller Micro Four Third System fra det vel innarbeidede Four Third-systemet (som Olympus sine DSLR er bygget rundt) er en cirka 50% kortere avstand fra objektivfatningen til bildesensoren. På grunn av denne geometriske innkortingen oppnås både en størrelsesmessig reduksjon og (ikke minst) vektmessige besparelser for objektivene sin del. Og fordi pentaprismehuset kan elimineres helt betyr det, sammen med en speilløs struktur, at kamerahusets størrelse og vekt også kan reduseres ganske betydelig.

Panasonic har i Lumix G1 valgt en kombinert videosøker/LiveView-løsning. Det mest dramatiske med E-P1 er at det ikke har noen videosøker og dermed ingen tradisjonell søker i det hele tatt. Jeg må således, helt og holdent, klare meg med LiveView på kameraets LCD-skjerm når motivutsnitt skal komponeres og fokus kontrolleres. Med Olympus som utvikler er den tekniske delen vel ivaretatt. Det jeg er mest nysgjerrig på er om de praktiske løsningene appellerer til mine fotografiske vaner og forventninger.

Olympus har sammen med lanseringen av E-P1 gitt referanser tilbake til sine egne PEN-modeller. Ja, referansene er så åpenlyse at Olympus selv bruker benevnelsen PEN i annonseringen av nye E-P1. Den opprinnelige PEN ble først introdusert som kompaktkamera i 1959 og lansert som systemkamera i 1963. Begge var designet av den sagnomsuste sjefsdesigneren Maitani. Disse modellene kombinerte enkelhet, stil og god ytelse og PEN ble et av de mest populære kameraene i sin tid. Det kan derfor være av interesse å repetere litt hva PEN F stod for av innovasjoner og smarte løsninger.

For det første så hadde PEN et opptaksformat som var halvdelen av den tradisjonelle filmruten. Det ga et opptaksformat på 18x24mm, dobbelt antall opptak på en gitt filmlengde og et søkerbilde i høydeformat. For det andre var PEN F et speilreflekskamera med en helt spesiell speil- og søkerløsning som eliminerte behovet for pentaprismet. For det tredje hadde PEN F-systemet en egen bajonettfatning og klokelig nok utviklet Olympus et imponerende arsenal av tilpasset optikk med faste brennvidder som ble lansert samtidig med selve kameraet. For det fjerde hadde PEN F en unik rotasjonslukker som muliggjorde en blitssynkhastighet på imponerende 1/500sek. For det femte betydde det reduserte opptaksformatet at både kameraet i seg selv og objektivene var så kompakte at det var (og fortsatt er) historiens minste SLR-system.

Men på tross av PEN F-kameraets svært kompakte størrelse og strømlinjede design var de viktigste og mest brukte funksjonene (som arm for filmfremtrekk, arm for tilbakespoling av film og innstillingshjul for lukkerhastighet) både store og robuste samtidig som de var strategisk plassert og lette å betjene.

Olympus sier selv om E-P1 at det kombinerer DSLR-kvalitet i en kompakt innpakning og E-P1 har fått mye oppmerksomhet etter at det ble lansert, noe som tyder på at det er mange som nettopp ønsker seg et kompakt kamerasystem.

Og typisk nok er det den kompakte størrelsen som umiddelbart slår meg når E-P1 pakkes opp. Først og fremst er det tynt, noe som er mulig på grunn av den ultrakorte registeravstanden. Ved å kopiere mye av linjeføringen til PEN F med ny teknologi har Olympus, i tillegg til en kompakt størrelse, gitt den nye modellen uvanlig elegante linjer og en form for tidløs design.

Og ingen kan klage på kameraets utstråling. Med sin blanke, smekre, lakkerte kropp, svært sobre fargekombinasjoner og matchende detaljer er E-P1 umiddelbart en fryd for øyet. Min modell er i lekker kremfarget, blank lakk med detaljer i lys brun hardplast og ingen trenger å være i tvil: Her er det retro for alle pengene.

Like pirrende er den første berøringen. Kamerakroppen er nesten helt uten konturer, noe som gjør at det er flatt og uten spesiell støtte eller kurvatur til hånden. På grunn av lav vekt er det likevel enkelt å holde og den blanke lakken på en kamerakropp utført hovedsaklig i metall gjør at den taktile opplevelsen er noe helt annet enn den gummierte plastoverflaten vi tilbys av de fleste andre kameraer.

Panasonic har allerede hatt ute sin Lumix G1 siden i høst. Selv om Olympus E-P1 er bygget rundt samme Micro Four Third System har Olympus valgt en helt annen strategi når de har utformet kameraet. Det skal ikke forundre meg om E-P1 har den samme bildebrikken som sitter i E-30 (kun med et annet, individuelt tilpasset lavpassfilter). E-P1 har nemlig også en 12,3Mp bildestabilisert Live MOS med en størrelse på 15x18mm. Men der G1 først og fremst synes å fremstå som et nedskalert, moderne DSLR har E-P1 klare referanser tilbake i tid samtidig som det på mange måter er et utilslørt kompaktkamera.

Kameraet har en minimal av/på-knapp som lyser irrgrønt når kameraet er på. Utløserknappen holder heldigvis normal størrelse. Men utover den er alle øvrige knapper i tilnærmet miniatyrstørrelse, selv om de har en ganske fin fysisk feedback ved at kneppet kan føles i fingertuppen.

Olympus skilter med at kameraet kan ta opptak med 4 ulike format (Aspect Ratio). Dette er imidlertid en funksjon som kun gjelder opptak til JPG. Det samme kan sies om bruk av de innebygde fotofiltrene PopArtFilter, PinHole, SoftFocus, PaleColour, LightTone og GrainFilm - de lagres kun hvis man bruker JPG. De kan imidlertid gjenskapes hvis man bruker Olympus sin egen programvare som RAW-fremkaller (som følger med i DemoVersjon).

Olympus oppgir den innebyde bildestabilisator til å ha en effektivitet tilsvarende 4EV. Det høres imponerende ut. Men sant å si så er det en verdi som for meg blir stående litt relasjonsløs, selv om bildestabiliseringen kan stilles inn i forhold til valgfri brennvidde. Når jeg må bruke LCD-skjermen som søker betyr dette at det ikke er mulig å holde kameraet like rolig som et mer tradisjonelt kamera hvor jeg kan plassere okularet til øyet. Dermed får kameraet større bevegelser fordi det må holdes på armlengdes avstand når jeg trykker av.

Autofokus er dessuten så langsom at hvis jeg forsøker å kontrollere fokusplassering så vil kameraet uvilkårlig tilføres ytterligere håndbevegelser. Jeg lar derfor bildestabiliseringsfunksjonen stå innkoblet på permanent basis selv om jeg ikke har funnet grunn for å utføre noen sammenligning med/uten denne gang.

Imponerende nok er det også mulig å filme med E-P1. Man kan filme til HD (1280x720p) i 30fps (frames per sekund) og bruke alle PictureStyles, noe som teknisk sett kan gi mange spennende muligheter.

Å filme er imidlertid noe ganske annet enn å fotografere. Jeg har derfor ikke latt meg friste av denne muligheten denne gang. Antakelig er det heller ikke noe salgsargument i seg selv, selv om stadig flere kameraer nå utrustes med mer eller mindre imponerende videofunksjoner.

Hvorfor er det forresten ennå ingen som har bygget inn iPod-funksjoner i kameraene? Det synes jeg er en vesentlig mer "nyttig" funksjon enn filming.

For å fremkalle filene har jeg brukt Lightroom 2.4. Men fordi Lightroom 2.4 ikke støtter filer fra E-P1, ble filene først konvertert fra Olympus sitt RAW-format til DNG via Adobes DNG-konverter før de ble hentet inn i Lightroom.

(Lightroom ble oppgradert til 2.5 i begynnelsen av september og støtter nå filer fra E-P1. Det beste hadde vært om alle kameraer hadde en DNG-opsjon parallelt med eget RAW-format, det ville nemlig avhjulpet problemene man har mens man venter på at eksisterende programvare skal oppgraderes i takt med lansering av nye kameramodeller.)

Bilderesultatet er basert på mine preferanser når det gjelder plassering av sort- og hvitpunkt, kontrastkurve og oppskarping og mine vurderinger når det gjelder hvitbalanse, fargemetning og kontrast. De fleste av bildene har også hatt en runde i Photoshop for ulike former for finpuss. Ved nedskalering til webstørrelse er filene gitt en oppskarping tilpasset presentasjonsformatet.

Utover å vurdere opptakene på skjerm er et utvalg bilder skrevet ut til A2. Enkelte 100%-utsnitt er dessuten skrevet ut til A4 for nærmere visuell vurdering av dynamikk, ISO-egenskaper og toneforløp i skyggene.

Et lite utvalg av 100%-utsnittene er tatt med i artikkelen for at observasjoner beskrevet i teksten kan studeres mer inngående. Et 100%-utsnitt av en 12Mp-fil er imidlertid som å betrakte et 1,5x2 meter stort bilde fra en halv meters avstand og har således mer akademisk interesse enn praktisk nytte.


Olympus E-P1 - et utvalg tekniske spesifikasjoner:

- Bildebrikke: 17,3x13,0 mm Live MOS-sensor
- Nominell oppløsning: 12,3 Mp (4032x3024)
- Kalibrert følsomhet: ISO100 til ISO6400, kan stilles i 1/3 eller 1/1 trinn fra
- Filformat: RAW, RAW+JPG, JPG
- Valgfrie bildeformat (kun JPG): 4:3 / 3:2 / 16:9 / 6:6
- 12bit A/D-prosessor
- Sensor-shift bildestabilisering tilsvarende 4EV
- Serieopptak: x bps (bilder pr. sekund)
- 3,0" LCD-skjerm m/230.000 bildepunkt
- Vekt: 330 g + batteri
- Ytre mål: b=121mm , h=70mm , d=36mm

_________________________________

I artikkelen Eksponering til RAW - en metodisk tilnærming skriver jeg mer om hvordan jeg eksponerer og jobber med RAW-filene.