Som digitalt kompaktkamerautfordrer er E-P1s sterkeste kort og største fortrinn selve opptaksformatets størrelse og jeg vet at det allerede er mange som går og vurderer dette som supplement til et DSLR.

Hvis jeg bare betrakter kamerakroppen er E-P1 både lekker og kompakt. Men straks jeg monterer på zoomobjektivet så er størrelsen nesten like stort som OM-1 med normalobjektivet. Jeg har derfor gravd dypt i mine skuffer og funnet frem et tilårskomment kompaktkamera fra Olympus. Det har en 38-140mm zoom for 24x36mm film og interessant nok har dette kameraet både en optisk søker som zoomer inn og ut i takt med objektivet, det har autofokus og det har innebygget blits. Overraskende nok er dette anslagsvis 12 år gamle filmkameraet vesentlig mer kompakt enn E-P1 når begge objektivene er trukket maksimalt sammen.

Dobbelteksponeringsfunksjonen er veldig fin. Når jeg har tatt første bilde vises dette svakt på LCD-skjermen mens jeg komponerer utsnittet for neste bilde. Dette gir veldig presis kontroll og er en fin løsning. Dessverre må funksjonen skrus på inne i menyene, noe som gjør den litt tungvint i bruk.

Menyen er heldigvis på norsk. Likevel har jeg inntrykk av at oversettingsjobben kunne vært litt mer presis, menyene inneholder nemlig en del merkelige ord som Fastvare, Stemning, Autonivå o.l.

Øverst til høyre sitter et hjul med sjenerøs høyde. Dette justeres naturlig med høyre tommelfinger men på grunn av en litt for liten diameter virker det litt knotet i bruk.

Et overraskende lite kommandohjul er plassert litt ned mot det bakre, høyre hjørne. Dette er av metall og har en fin ruglete kant. Øvre kant velger ISO, høyre kant velger WB, nedre kant velger opptaksmodus og venstre kant velger modus for fokusering. Da kommer det opp en valglinje langs LCD-skjermens nederste kant slik at jeg kan velge ønsket verdi. Dessverre er dette hjulet alt for trykkfølsomt, ikke minst fordi dette hjulet også dobler som innstillingshjul for eksponeringskompensasjon. Ofte er det nesten umulig ikke å gi et nesten umerkelig trykk samtidig som jeg snurrer på hjulet og vips så justerer jeg ISO i stedet. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg hadde valgte ISO6400 i stedet for -0,3EV.

Jeg er imponert over viljen til Olympus til å gå nye veier. Hvis jeg putter E-P1 i båsen "kompaktkamera" har det åpenbart mange flotte kvaliteter, både bruksmessig og funksjonelt, spesielt hvis man er fornøyd med å bruke kameraets LCD-skjerm som søker.

E-P1 har også PENs kompakte utførelse men dessverre virker det (for meg) litt for komplekst i bruk. Jeg kan godt tenke meg at det er enkelte som vil elske alle innstillingsmulighetene og de små multifunksjonsknappene. Jeg blir imidlertid litt for ofte irritert over noe jeg oppfatter som mangel på en klar, overordnet designfilosofi.

I tillegg til ulike utgaver av tidligere nevnte OM-kamera har jeg hatt minst et dusin ulik kompaktkameramodeller fra Olympus, både med film og etter hvert med digital bildebrikke. De aller fleste er druknet eller gått heden på andre måter, kun et mju Zoom140 for film har overlevd, og under er det avbildet sammen med E-P1.

Når jeg fokuserer med E-P1 så bruker det tid på å fokusere fordi det notorisk leiter frem og tilbake før det finner fokus. Dette gjør E-P1 selv om fokus allerede er riktig plassert. Dessuten er det i praksis ikke mulig under praktisk bruk å plassere fokus der jeg vil ha det med tilstrekkelig presisjon. Dermed må jeg , ytterst motvilllig, ta til takke med den grønne rutens automatiske plassering. En egen knapp som kunne låse fokus hadde løst noe av dette problemet.

Samtidig som kameraet fokuserer blir LCD-skjermen mørkere (alternativt lysere) under fokusering for så å bli lysere (alternativt mørkere) igjen når fokus er funnet. Disse to tingene gjør at AF virker upresis og at autofokus i praksis oppleves som forbausende langsom.

Valg av innstillingen S-AF+M er i prinsippet en elegant løsning, men manuell kontroll og etterjustering av fokus er unødvendig tidkrevende fordi jeg først må zoome inn 10x for å stille fokus manuelt med en smal ring på objektivet og så gå tilbake til normal visning og komponere riktig utsnitt (som regel på nytt).

Utløserresponsen er svært god og vesentlig kjappere enn det man finner på tradisjonelle kompaktkameraer og antakelig er utløserresponsen på høyde med Olympus sine DSLR-kameraer. Og så lenge jeg holder meg til kameraets AF, er trykktidspunktet presist og forutsigbart. Men hvis jeg skal prefokusere med E-P1 må jeg over i M-modus og fokusere ved 7x forstørrelse. Da mister jeg motivutsnittet og må eventuelt slippe utøseren for å rekomponere. Dette synes jeg er både tidkrevende og unødvendig og ved en slik fremgangsmåte er jo utløserresponsen relativt irrelevant, alt som beveger seg har likevel forsvunnet ut av synsfeltet i mellomtiden.

100%-utsnittene over viser hvordan kornstrukturen endres og påvirkes av valgt følsomhet. På ISO800 er den filtekniske kvaliteten upåklagelig og selv ved ISO1600 gir E-P1 fra seg høyst brukbare filer. Ved ISO3200 er støyen fremdeles holdt forbausende godt under kontroll. Men når vi finmyser på denne måten er det tydelig at kantskarpheten er redusert samtidig som toneforløpet er grovere, detaljene i skyggene vanskeligere å skille og det totale dynamikkomfanget redusert.

Å kunne skilte med ISO6400 er selvsagt bra når kameraet skal selges men jeg mener at denne følsomheten i praksis kun bør benyttes når det er umulig å bruke ISO3200. Forskjellen mellom ISO6400 og ISO3200 er nemlig ganske påtakelig og det trinnet raskere lukkertid ISO6400 gir over ISO3200 spises opp av mer støy, dårligere toneforløp, svakere detaljer og nedsatt kantskarphet. Glem ISO6400 er mitt råd.

E-P1 har samme lysmålingsmuligheter som sine speilreflekssøsken. Personlig bruker jeg hovedsaklig evaluert sentervektet, men for mer presis og selektiv lysmåling bruker jeg av og til også spotmåling. Men Olympus er (så vidt jeg vet) aleine om to meget spennende ekstra spotmålingsmoduser der jeg enten kan ta spotmåling av høylys eller spotmåling av skygger. Bruk av disse spotmålingsmetodene krever spesiell omtanke hvor man gjør lysmålingen men spesielt Spot Highlight er en funksjon som kan hjelpe den digitale fotografen til å utnytte det dynamiske spennet i den digitale filen.

100%-utsnittene over viser at ISO1600 er en følsomhet som gir tilfredsstillende resultat, også når opptaket studeres på nært hold. ISO1600 gir spesielt gode resultater hvis man passer på å eksponere så lyst som mulig og ved å utnytte kameraets eksponeringstoleranser i høylysene påvirkes både toneforløp i skyggene og kantskarphet på en positiv måte.

I 100%-utsnittene over går det tydelig frem at ISO3200 er en følsomhet som ligger utenfor E-P1 sin "comfort zone". Jeg har her funnet et mørkt parti som tydelig avslører at selv en forsiktig undereksponering gir tydelige negative utslag. Samtidig er det tydelig at når E-P1 får nok lys, dvs. eksponeres lysest mulig (til høyre er opptaket kompensert +1,3EV), så gir det en merkbar forbedring både av toneforløp og kantskarphet, spesielt på de høyeste følsomhetene.

Som nevnt tidligere så støttet ikke Lightroom filene fra E-P1 da jeg disponerte dette. Jeg lastet derfor inn de to programmene som følger med kameraet. Studio 2 kan brukes i en 30 dagers prøveperiode. Det er ganske omfattende og forbausende kraftig, men gudsjammerlig langsomt, selv på en rask Mac. Dessverre er det ikke en fullblods RAW-fremkaller, men mer som en kraftig RAW-konverter å regne. Det betyr at når jeg er ferdig å justere må jeg lagre resultatet enten som JPG eller TIF. Dermed synes jeg noe av potensen er borte i og med at mine justeringer av RAW-filen ikke lagres som del av arbeidsflyten.

Jeg prøvde også Master 2 som er en svært enkel RAW-fremkaller. Men også dette programmet er overraskende langsomt i bruk, noe som gjør at de fleste raskt vil hoppe over selve justeringsjobben og da har programmet egentlig liten verdi i forhold til å få det beste frem i selve RAW-opptaket.

Batteri og minnekort deler skjulested under samme luke plassert i bunnplaten. Den svinger dessverre ikke tilstrekkelig langt opp slik at det er en pirkejobb å få ut minnekortet og dermed virker den å være svært utsatt for skade.

Til høyre er det en luke som skjuler to digitale kontakter. Denne luken er av metall og virker som den tåler en støyt, og på mange måter er kameraet en blanding av solide og mindre solide løsninger. Derfor forundres jeg over at ikke Olympus har benyttet mer av plassen på kameraet til å utstyre det med større knapper, det hadde løftet det taktile inntrykket opp på et mer solid nivå.

Kameraet har et stativfeste som har et forsterket stykke med rustfrie gjenger. Merkelig nok er ikke stativfestet i den optiske aksen. E-P1 har heller ingen innebygget blits. Olympus har imidlertid utviklet en kompakt løs blits som kan settes i kameraets blitssko.

For meg personlig er det selve den fotografiske prosessen før jeg tar bilde som er det aller viktigste. Da ønsker jeg en kamerakropp som gir godt, stabilt grep, lett tilgjengelige justeringsmuligheter for de viktigste funksjonene. Men det aller viktigste brukergrensesnittet slik jeg ser det er søkeren. Mitt høyeste ønske er en stor, kontrastrik søker med god fokuskontroll. Dermed rammes jeg ikke av E-P1s tiltrekningskraft og slik sett er det vanskelig å anbefale til alle dem som har de samme preferanser som meg.

Ser man på hva Olympus har kunnet levere av optiske rammesøkere i ulike modeller over en periode på 50 år er det en uforståelig gåte hvorfor Olympus helt har utelatt en slik i E-P1. Mitt første kamera var et Olympus 35RC med et fast 42mm f/2,8-objektiv, et svært anvendelig kompaktkamera med god optisk ytelse og enkle, men effektive innstillingsmuligheter der jeg kunne velge mellom en helmanuell innstilling eller blenderprioritert halvautomatikk. Det hadde en brukbar rammesøker med fokusindikasjon og var en form for et fattigmanns-Leica.

På grunn av sin ekstraordinært korte registeravstand kan E-P1 (sammen med en dedikert adapter) bruke objektiver fra så og si alle øvrige speilreflekskameraer. Muligheten for å bruke E-P1 sammen med Olympus sine egne, kompakte Zuiko OM-objektiv er derfor en nærliggende tanke for alle dem som har slike liggende.

_________________________________

I artikkelen Eksponering til RAW - en metodisk tilnærming skriver jeg mer om hvordan jeg eksponerer og jobber med RAW-filene.