Pentax har i lang tid hatt ord på seg for å lage både gode kameraer, flotte objektiver og å ha funksjonelle løsninger. Men etter overgangen til digitale speilreflekskamera (DSLR) har jeg hatt inntrykk av at Pentax har falt litt av og havnet i le, i hvert fall av de to store.

Etter flere forsøk har Pentax endelig kommet opp med en svært spennende DSLR-modell. K7 ble lansert høsten 2009 og erstattet K20D. I forhold til forløperen K20D har nykommeren gjennomgått omfattende endringer. Et chassis av magnesium på et rammeverk av stål gjør sitt til at det er blitt mindre og lettere uten at det har gått ut over byggekvaliteten. Kameraet skal derfor tåle tøffe påkjenninger og fremstår minst like solid og like godt bygget som sine forgjengere.

Grunnen til at jeg opplevere K7 som hel ved er først og fremst fordi det fremstår som et kamera som er utviklet på egne premisser. Dermed trer det frem på arenaen med en selvstendig og sterk personlighet, og som et rakrygget og reelt alternativ til både Nikons og Canons DX-modeller. Og legger man alle K7 sine spesifikasjoner i kurven sammen med prisen (som ligger på i overkant av 9.000,-) skal hverken Nikon D300 eller Canon 7D føle seg for trygge. Her kan det nok forventes både reel, jevnbyrdig og hard konkurranse disse tre kameraene i mellom.

K7 er også utstyrt med en solid værforsegling, og skal derfor tåle både regn og snø samt temperaturer ned til minus 10 grader. Det er ganske tydelig at to viktige stikkord for designteamet har vært ”kompakt” og ”robust”.

Sympatisk nok har Pentax også utstyrt den nye kit-zoomen DA 18-55mm WR med gummipakning som forsegler bajonettfatningen, noe jeg synes er forbildelig. Det viser at Pentax har satt forbrukerens ønsker og behov i første rekke gjennom å gjøre små, men viktige oppgraderinger der det teller.Selv om K7 er mindre enn K20D har det likevel fått en større LCD-skjerm. Oppløsningen på 900kp er tredoblet i forhold til K20D og diagonalmålet er økt med 10% fra 2,7" til 3.0". Dermed er den helt på høyde med øvrige konkurrenter. Det er også mulig å kalibrere og fintrimme skjermens fargegjengivelse og hvitbalanse for individuell korrigering og tilpasning til egne preferanser.

K7 har dessuten en liten LCD på toppen til høyre. Her finner jeg mye av den informasjonen jeg trenger om kamerainnstillinger og eksponeringsverdier. Dette er veldig hendig når jeg ønsker å kontrollere eller endre kamerainnstillinger mens kameraet fremdeles henger i nakkeremmen. Behovet for å snu kameraet og se på den store LCD-skjermen eller gå inn i menyene reduseres nemlig betraktelig.

Også innsiden har gjennomgått en omfattende ommøblering i forhold til K20D. Brikken har samme oppløsning, men skal etter sigende være en forbedret utgave av den som sitter i K20D.

K7 har 11 fokuspunkter, det samme som i K20D. I de aller fleste normale situasjoner foretrekker jeg imidlertid kun å bruke fokuspunktet i senter, for meg er det den sikreste måten å ha kontroll med hvor skarphetsplanet er plassert. Når motivet beveger seg raskt kan det imidlertid være fornuftig å koble inn de øvrige 10 for i det hele tatt å ha sjansen til å treffe med fokus. På baksiden sitter det en bryter som velger mellom midtre fokuspunkt, valgfritt fokuspunkt eller autovalgt fokuspunkt. I midten av bryteren sitter en AF-ON-knapp, alt i alt en grei og oversiktelig løsning.

K7 har også fått en raskere serieopptakstakt enn K20D, noe som gjør at det hevder seg bedre i konkurransen mot andre kameraer.

Batteriet har fått ny utforming og er derfor ikke kompatibel med Pentax sine tidligere modeller. Kapasiteten er (i følge Pentax) forbedret fra tidligere, og med rundt 750 opptak ligger det helt i tet i sin gruppe.

Batteriladeren gir ingen indikasjon på hvor mye oppladet batteriet er, hverken når jeg setter det i eller nå jeg lader det. Det er kun en grønn lampe som lyser når batteriet lader og som slukker når det er fullt oppladet, noe som av og til gjør det vanskelig å vite hvor mye tid som gjenstår før batteriet er tilstrekkelig oppladet.K7 har i alt sju bildeoppsett. Her kan man blant annet justere for fargemetning, hvitbalanse, kontrast og skarphet. Og i sort/hvitt-modus kan jeg stille fargetoning og velge mellom sju ulike filtereffekter (rød, grønn osv.). Til og med muligheten for å legge på infrarødt filter er inkludert. Dette er imidlertid det jeg kaller JPG-innstillinger. Dermed er de mest av interesse for dem som foretrekker å bruke JPG i stedet for RAW.

I K7 kan man også velge å lagre opptakene til det åpne DNG-formatet direkte, noe jeg mener burde være en opsjon i alle DSLR. Det er etter min oppfatning en kjempefordel fordi man da i vesentlig mindre grad er avhengig av å oppgradere til siste utgave av diverse programvare for å fremkalle RAW-filene.K7 er også ”up-to-date” ved at det har videomulighet og kan filme med 720p HD-kvalitet. Personlig synes jeg det er svært vanskelig å skulle filme med kameraet på ”strak arm”. For meg er det bort i mot umulig å holde kameraet rolig i denne posisjonen. Det er derfor (etter min mening) viktig at man bruker stativ for å sørge for et stabilt filmbilde når man filmer med DSLR.

Dessuten synes jeg at jeg mister den nærheten til motivet som den optiske søkeren gir meg når jeg må bruke LiveView. Jeg savner også tilstrekkelig kontroll med fokusplasserin. Så selv om det er mulig å oppnå en fantastisk filmkvalitet er egentlig alle DSLR dårlig egnet som håndholdt videokamera, i hvert fall slik jeg vurderer dette. Jeg tillater meg derfor å la videre beskrivelse av videomulighetene ligge.Pentax K7 - et utvalg tekniske spesifikasjoner:

- Bildebrikke: 23,4x15,6mm CMOS-sensor
- Nominell oppløsning: 14,6Mp (4672x3104)
- Kalibrert følsomhet: Kan stilles i hele eller 1/3 trinn fra ISO100 til ISO3200
- Ukalibrert følsomhet: ISO6400
- Filformat: RAW, DNG, JPG
- 4EV sensor-shift bildestabilisator
- 12bit A/D-prosessor
- 0,92x søkerforstørrelse
- 100% søkerdekning
- Serieopptak: 5,0 bps (bilder pr. sekund)
- 3" LCD-skjerm m/920.000 bildepunkt
- Vekt: 750 g inkl. batteri
- Ytre mål: b=131mm , h=97mm , d=73mmFor å fremkalle filene har jeg brukt Lightroom 2.6. Bilderesultatet er basert på mine egne preferanser når det gjelder plassering av sort- og hvitpunkt, kontrastkurve og oppskarping. Det er også mine subjektive vurderinger som ligger til grunn når det gjelder hvitbalanse og fargemetning. Bildene representerer derfor ikke noen form for nøytrale ”rett ut av kameraet”-resultater. Tvert i mot er mange av bildene resultat av lek med både kameraet og med RAW-fremkalleren.

De fleste av bildene har også hatt en runde i Photoshop for ulike former for finpuss. Ved nedskalering til webstørrelse er filene gitt en oppskarping tilpasset presentasjonsformatet.

Utover å vurdere opptakene på skjerm er et utvalg bilder skrevet ut til A3, først og fremst for nærmere visuell undersøkelse av dynamikk, korning og toneforløp.