Det er noe som forundrer meg med kameraer fra andre produsenter enn Pentax. Selv om DX-modellene har redusert størrelse på brikken, er likevel modeller som Nikon D300 og Canon 50D bygget i "full" størrelse, uten særlig vekt- og størrelsesgevinst i forhold til sine storesøsken med 24x36mm-format.

Med K7 henter Pentax endelig ut muligheten til å bygge et kompakt kamera rundt et kompakt brikkeformat. Samtidig har modellen en byggekvalitet og funksjonalitet som signaliserer at kameraet er rettet mot krevende og erfarne brukere. Dermed fremstår K7 som en foregangsmodell i DX-klassen, synes jeg.
Når jeg jobber med disse Skråblikkene er jeg stort sett prisgitt det utstyret leverandørene sender meg. Pentax var heldigvis i det svært sjenerøse hjørnet og sendte meg både 18-55mm f/3,5-5,6, 55-200mm f/4,0-5,6, 15mm f/4,0 og 40mm f/2,8. Jeg hadde derfor tilgang på mange ulike objektiver denne gang.

K7 har et godt grep og gir et svært solid inntrykk, og jeg må innrømme at jeg mange ganger høylytt frydet meg over den kompakte størrelsen. Spesielt fascinerende er det å montere det helt utrolig lille og lette 40mm f/2,8 på K7. Det er rett og slett en fornøyelse å bruke denne kompakte ekvipasjen, både fordi den er lett og fordi den nesten forsvinner mellom hendene.

Pentax har dessuten (forståelig nok) beholdt den integrerte bildestabilisatoren som ble introdusert med K10D. Det er en løsning jeg liker veldig godt og med en virkningsgrad på rundt 4EV er dette greit å ha i bakhånd i mange situasjoner. Men som med bruk av alle typer bildestabilisering er det viktig at man er tålmodig og venter det halve sekundet fra man trykker utløseren halvveis ned (og aktiverer funksjonen) til man trykker av. Bildestabiliseringen trenger nemlig litt tid for å oppnå full funksjonalitet.
Bryter for av/på som sitter integrert rundt utløseren tjener også som nedblendingsknapp. Det er en svært praktisk løsning som jeg gjerne ser på alle DSLR. Å skru kameraet av og på kan gjøres med øyet til okularet, uten at man nevneverdig behøver å avbryte konsentrasjonen eller gjenfinne motivutsnitt og komposisjon, det samme kan kontroll av dybdeskarphet.

På modusvelgeren (til venstre for prismehuset) må jeg trykke inn en liten knapp plassert på toppen for å kunne dreie modushjulet. Dette hindrer at modushjulet endres uforvarende slik at modus endres ufrivillig, noe jeg synes er svært bra. På tross av at dette høres kronglete ut kan dette hjulet inkludert sperreknappen betjenes med kun venstre hånd. En slik sperre skulle jeg gjerne hatt på modushjulet på mitt eget Canon 5D, det har nemlig en tendens til å vri seg ut av posisjon.

Selv om K7 er et relativt lite kamera er det utstyrt med i alt 24 knapper, hendler, brytere og hjul. Flere av knappene og bryterne er litt mer knotete å betjene, først og fremst fordi de har mindre størrelse enn strengt tatt nødvendig. Samlet sett gjør dette at inntrykket av å bruke et solid presisjonsverktøy svekkes. Selv om det finnes mange fine løsninger gir ikke betjeningen av kameraet meg den luksusfølelsen jeg hadde håpet på.
Bryteren for valg av fokuspunktoppsettet er litt trangt plassert og kan desverre ikke lagres som del av eget USER-oppsettet. Den er dessuten relativt liten og har litt hard betjening slik at det er litt vanskelig å gjøre presise innstillinger. Det samme gjelder for knappen for valg av lysmålesystem. Også den er i minste laget og litt hard å betjene. Og med sin plassering fremme på kameraet og til venstre for bajonettfatningen synes jeg den blir for fomlete i bruk.

K7 har en egen, dedikert ISO-knapp som må trykkes inn før jeg kan justere inn ønsket følsomhet, noe som synes å være en mer og mer vanlig metode på de fleste DSLR. Personlig skulle jeg gjerne hatt et eget dedikert hjul for ISO-innstillingen. Det ville gjort innstillingsmuligheten mye mer intuitiv og direkte.

K7 har også en egen, dedikert knapp for LiveView. Selv foretrekker jeg å bruke den optiske søkeren fordi det gir meg en sterkere nærhet til motivet. Men med LCD-skjermens høye oppløsning og gode kvalitet gir den et godt utgangspunkt for dem som ønsker å bruke LiveView mer aktivt enn meg.
K7 er utstyrt med plass for SD-kort. Men det er uvanlig knotete å ta ut det lille SD-kortet fordi sloten til kortet er plassert helt opp mot hengslene. Dermed blir det litt trangt å få ordentlig grep med velvoksne fingre. Jeg lure også på hvorfor ikke Pentax har utstyrt kameraet med to kortplasser når de har valgt å bruke det miniatyriserte SD-kortet. Det ville nemlig økt anvendeligheten med tanke på å kunne lagre RAW til det ene korter og JPG til det andre kortet, men aller mest i forhold til videodelens umettelige lagringsbehov.
Brukergrensesnittet er kraftig oppgradert i forhold til K20D. I K7 er det nå nesten ubegrensede muligheter for å justere og programmere kameraet til egne preferanser. Jeg kan faktisk velge blant 38 parameterinnstillinger for ulike funksjoner. Disse parametrene kan tildeles knapper og ratt etter ønske. Dermed er det mulig å skreddersy funksjonaliteten til kameraet etter egne ønsker. Innholdet i meny-tabene er heldigvis tilpasset skjermen slik at det er unødvendig å skrolle ned for å se hele innholdet.

Det er dessuten muligheter for å programmere selvvalgte funksjoner til en rekke av knappene og innstillingshjulene. Til overmål kan de programmeres slik at de har én funksjon når man f.eks. velger Av-modus, men en annen funksjon når man går over i andre modus. Jeg er sikker på at det er en del som vil synes at dette gjør at kameraet er ekstra fleksibelt. På mange måter kan jeg være enig i en slik vurdering, men personlig opplever jeg det også som et utslag av en manglende overordnet designprofil.

Det er også mulig å stille inn valgbar korrigering av fortegning og optisk fargebrytning når Pentax DA- og DFA-objektiver er tilkoblet. I tillegg har K7 mulighet for selv å produsere HDR-opptak som smelter sammen av to eller tre eksponeringer. Begge disse funksjonene betinger imidlertid at man lagrer til JPG og dermed er de utenfor min interesse.
En funksjon som jeg ikke har vært borti før er at jeg kan konvertere en RAW-fil til JPG i kameraet. I enkelte situasjoner kan kanskje dette være greit å ha for hånden fordi man kan fremkalle RAW-opptak til JPG uten tilgang til datamaskin. Dette høres elegant ut. Men jeg er litt usikker på om det er en funksjon som noen vil bruke i særlig grad ... for hva skal man med digitale filer uten datamaskin?

Jeg kan også få kameraet til å legge inn egendefinert copyright-informasjon som del av EXIF-informasjonen. Fikst.

Fordi Pentax har stappet inn uvanlig mange funksjoner og opsjoner i menyene, synes jeg at det hele er blitt vel komplekst. Dermed er det også unødvendig uoversiktlig. Noen av funksjonene jeg ønsker hyppig tilgang til krever flere tastetrykk før de blir tilgjengelige. Dermed opplever jeg at kameraet ikke er så enkelt og intuitivt i bruk som det kunne ha vært. Man skal altså kjenne kameraet ganske godt før man har full oversikt og får det til å yte maksimalt.
Nederst i søkeren er det rikelig informasjon om kameraets ulike innstillinger. Dermed kan jeg ha oversikt over det viktigste uten å måtte ta øyet fra søkeren. En håndsymbol i søkeren indikerer at Shake Reduction er aktivert. Symbolet mangler imidlertid Sonys indikator som viser hvor hardt denne funksjonen jobber. Ulempen med å ha mye informasjon i søkeren er at teksten blir liten slik at den blir litt vanskelig å lese. Slik er det også i K7.

Nå er det selvsagt mange ulike måter å kontrollere et moderne kamera på. En forunderlig ting med K7 er at det er umulig å endre på kameraets innstillinger når LCD-skjermen viser bilder. Dette er utrolig irriterende og en helt unødvendig hindring, synes jeg. Men som med de aller fleste "merksnodigheter" lærer man seg etter hvert å huske og ta hensyn til slike særegenheter.