Canon kan nå skryte på seg at de har det kameraet med flest piksler per flateenhet i DX-klassen. Å putte 18 megapiksler inn på en 15x22mm bildebrikke er derfor ganske eplekjekt. Relatert til 24x36mm-formatet tilsvarer det rundt 45Mp. Mange har vært skeptiske til den ekstraordinært høye oppløsningen som uvegerlig betyr at hver piksel må reduseres i størrelse i forhold til 50D. Hasardiøst nok har 7D beholdt ISO-hastigheter fra ISO100 til 6400. Dessuten er det mulig å velge ukalibrert ISO 12800.

Med sin rekordhøye oppløsning er jeg selvsagt spent på om filkvaliteten holder følge med kameraets øvrige kvaliteter. Pikselstørrelsen er omtrent som i Olympus E-30, ergo forventer jeg omtrent samme kvalitet på pikselnivå. Så enkelt er det imidlertid ikke.

Etter å ha eksaminert et anselig antall høy-ISO-filer står det likevel klart for meg at det er andre forhold enn støy som er det mest avgjørende for bilderesultatet i de aller fleste tilfeller. Derfor vil jeg først dvele litt ved et par andre ting.
Canon var tidlig ute med bildestabilisering. Det kom først i de dyre teleobjektivene og Canon kalte det IS (ImageStabilisation). Etter hvert har Canon lansert en rekke objektiver med IS, ikke minst i en rekke ulike zoom-løsninger. Fordi stabiliseringen sitter i objektivet blir søkerbildet helt stabilt når IS er virksom. Det stabiliserende linseelementet kansellerer nemlig ut kamerabevegelsene som ellers ville forplantet seg til søkeren. Mange mener derfor dette er en optimal løsning. Ulempen er at man kun har bildestabilisering når man bruker objektiver med innebygget IS. Alle de øvrige objektivene forblir ”ustabilisert”.

Canon 7D selges i kit sammen med EF-S 15-85mm f/3,5-5,6 IS, en såkalt normal-zoom, der IS forteller at det er utstyrt med bildestabilisering. Jeg vil starte dette kapittelet med en liten eksaminering av dette objektivet. Over har jeg stilt opp kit-zoomen sammen med 50mm f/1,4 til venstre og 18-55mm f/3,5-5,6 IS (som er vesentlig rimeligere og som selges i kit sammen med Canon 550D).

EF-S 15-85mm f/3,5-5,6 IS er hovedsaklig laget av plast. Zoom-ringen har en sjenerøs bredde og er myk med passe motstand og uten slark når den dreises. Den indre tubusen virker solid, også når den er zoomet helt ut. Objektivet har heldigvis nesten ingen tendens til å skli ut når det bæres over skulderen, noe som ofte er svært irriterende med en del andre zoomer. IS er i praksis lydløs og oppdager automatisk om man panorerer.

Ringen for manuell fokus er svært smal. Etter min mening er den for smal. Den er dessuten plassert ganske langt inn på objektivet, nesten inne mot fatningen. Det er tydelig at manuell fokus ikke er prioritert. Fokusringen er nemlig litt ”fomlete” å bruke, synes jeg.

Filterdiameteren på Ø72mm er nærmest som standard å regne for faste L-objektiver under 200mm. Objektivet er større enn mine faste objektiver i samme brennviddeområde. Det har likevel en sympatisk vekt og en noenlunde overkommelig størrelse.

Mange vil nok anse EF-S 15-85mm f/3,5-5,6 IS som et velegnet reise- og ”all around”-objektiv. Det dekker nemlig et nærmest ideelt zoom-område. Spørsmålet mitt er selvfølgelig om 15-85mm-zoomen kan tjene som et tilfredsstillende "alt-i-ett"-objektiv. Jeg har derfor tatt en del opptak for å se om det holder mål.
Her er objektivet satt til 15mm og f/4,0. Avstand til motivet er cirka 2,5 meter. Det er ganske tydelig at objektivet gir en tønneformet forvrengning på videste vinkel. I enkelte situasjoner er dette uten betydning, i andre situasjoner kan det være svært påfallende. Forvrengningen vil dessuten være uforandret selv om objektivet blendes ned.

Objektivet har også tydelig vignettering og det er merkbare tendenser til uskarphet ytterst i hjørnene på nesten full åpning. Som med forvrengning kan disse to tingene i enkelte situasjoner være nesten uten betydning. I andre situasjoner kan det være svært uønsket. Både vignettering og hjørneskarphet bedres imidlertid merkbart ved ett trinn nedblending og må kalles neglisjerbar ved to trinn nedblending.
Her er objektivet satt til 24mm og f/4,0. Avstanden er den samme, rundt 2,5 meter. Forvrengningen har nå endret seg til å gi en relativt tydelig puteforvrengning. Både vignettering og hjørneskarphet er bedre enn ved 15mm f/4,0. Den er likevel tydelig, selv når bildet er nedskalert til web-format.
Også rundt 65mm er det tydelig geometrisk tønnefortegning. Dette viser med all tydelighet at det er svært vanskelig å lage rettegnende zoom-objektiver, også når det brukes på midlere brennvidder.
Over er EF-S 15-85mm f/3,5-5,6 IS stilt sammen med fire andre objektiver som alle dekker brennvidden 85mm. Fra venstre ser vi Canon EF 85mm f/1,8, Sony Zeiss 85mm f/1,4, Canon EF 15-85mm f/3,5-5,6, Canon EF 24-85mm f/3,5-4,5 og Olympus OM 85mm f/2,0. Alle disse tegner ut 24x36mm-formatet mens EF-S 15-85mm f/3,5-5,6 IS bare tegner ut 15x22mm-formatet.

EF-S 15-85mm f/3.5-5.6 IS USM har tre asfæriske linseelementer og ett UD linseelement, en optisk konstruksjon som normalt bare finnes i L-serie-objektivene til Canon. Først og fremst gir dette seg utslag i at skarphet og oppløsning er glimrende i midtre del av bildet, selv på åpen blender. Dette objektivet har fått mye skryt ulike steder. Men på meg virker det som om dette objektivet er konstruert med en litt for liten bildesirkel. Når jeg eksaminerer de aller ytterste hjørnene er de nemlig markant mørkere gjennom hele registeret.

Rent prinsipielt er det ikke så alvorlig om et objektiv vignetterer på åpen blender. Men med dette objektivets dårlige lysstyrke synes jeg det er under pari at man må blende ned til f/8,0 for å få tilfredstillende resultat over det meste av bildeflaten. Konklusjonen jeg trekker (nå i ettertid) er at når jeg har brukt komboen 7D+15-85mm på åpen blender har jeg (i realiteten) hatt 15Mp+18-90mm til disposisjon.
Bildestabiliseringen er i enkelte situasjoner et kjærkomment hjelpemiddel, like mye i vidvinkelområdet som i teleenden.

Basert på mine opptak virker det også som Canon har sine ord i behold når de lover 4 trinns effektivitet. På 15mm kan det håndholdes ned mot 1/4 sekund, noe som gjør at bevegelser i motivet blir uklare mens det som står i ro fremdeles er skarpt. Slik sett kan man si at kombinasjonen tele og IS kun gir mulighet for å få skarpe opptak på lengre eksponeringstider. Kombinasjonen vidvinkel og IS innebærer derimot at også de fotografiske mulighetene utvides.
Filkvaliteten i 7D må karakteriseres som forbløffende god. Den filtekniske karakteren kan sammenlignes med 50D, men både ! kornstrukturen er finere og detaljoppløsningen er bedre ved ekvivalente ISO-hastigheter. Den er rett og slett (uten sammenligning) det beste jeg har registrert fra en APS-C-brikke.

Over er samme utsnittene vist ved 5 ulike følsomheter. Opp til og med ISO1600 er filene så og si helt glatte. Selv ISO6400 må betegnes som brukbart. I forhold til Pentax K7 (omtalt i forrige Skråblikk) er mitt (udokumenterte) inntrykk at 7D har noe nær et helt trinn bedre ISO-egenskaper, på tross av 20% flere piksler og en brikke som bare har 90% av arealet.
Her ser vi forskjellene mellom et nøytralt, et mørkt og et lyst opptak. De to sistnevnte opptakene er henholdsvis justert opp og justert ned i RAW-fremkalleren slik at de fremstår som like lyse. Det undereksponerte opptaket viser tydelig fargestøy i den grå flaten, men kornstrukturen er likevel moderat. Det overeksponerte opptaket må nesten betegnes som å være fri for både korning og støy.

Opp til og med ISO3200 synes jeg 7D gjør en forbløffende god jobb. Spørsmålet som trenger seg på er: Kan 7D måle seg med mitt eget Canon 5D mk I på ISO3200 ?
Jeg starter med å gi ISO3200-opptakene i begge kameraene litt ekstra lys ved å plusskompensere +0,7EV. Utsnittene over er begge tatt fra samme posisjon og vises ved 100%. Her ser vi at 7D faktisk ligger hakk i hel med 5D mk I. Når begge opptakene vurderes ved fullskjermvisning på en 24" skjerm er det vanskelig å skille dem, bortsett fra at 7D gir litt kraftigere farger ved samme innstillinger. Imponerende.
Å eksponere mørkt pleier å være svært uheldig for DX-kameraer ved ISO3200. Derfor har jeg gjort nettopp det. Her er et minuskompensert -1,3EV-opptak fra 5D sidestilt med et ditto fra 7D. Nå er forskjellen tydeligere og det er nærliggende å si at det er bedre med gamle, store piksler enn med nye, små. Likevel er jeg overrasket over hvor godt støyen i 7D-opptaket er under kontroll.
Jeg har et bestemt inntrykk av at 7D har rundt et halvt trinn bedre dynamikk (opplevd som ekstra eksponeringstoleranse i høylysene) enn 5D mk I. Jeg har imidlertid ikke gjort tilstrekkelig mange systematiske opptak til å kunne dokumentere dette, derfor lar jeg det stå som en udokumentert mistanke.

I utsnittet over synes jeg at 7D-filene har mer trøkk i fargene (ved samme innstillinger i Lightroom). 5D har likevel bedre substans og et jevnere toneforløp i de mørke skyggene (selv om den fordelen ikke er så tydelig i dette eksempelet). 5D-filen har også en finere, reinere kornstruktur ved identiske innstillinger. Helt skulder ved skulder med 5D er nok ikke 7D på denne følsomheten, jeg synes nemlig at selv -0,7EV-opptak fra 5D holder følge med 0EV-opptak fra 7D ved ISO3200.

Dermed blir svaret "Nei, 5D må betegnes som bedre enn 7D på ISO3200" på spørsmålet jeg stilte over.
Endelig har Canon klart å implementere en brukbar Auto-ISO-funksjon. For det første er det nå mulig å bruke hele ISO-spekteret fra ISO100 til ISO3200, både i Av og Tv. Dessuten kan Auto-ISO brukes i manuell modus (M). Dette er (i realiteten) den mest spennende muligheten slik jeg ser det. Da velger jeg fast blender og fast lukker. Så justerer kameraet følsomheten etter hvert som det skjer variasjon i lyset. Glimrende, og svært etterlengtet hos Canon.

Auto-ISO tar dessverre ikke hensyn til om objektivet har bildestabilisator. Dermed er det vanskelig å utnytte muligheten for lengre lukkertider og dermed lavere ISO-verdier. Ironisk nok har funksjonen derfor en litt begrenset nytteverdi når den brukes sammen med objektiver som har IS.
7D + EF 135mm f/2,0 er en kombinasjon jeg hadde stor glede av. Bildet over viser dessuten at ISO1600 gir svært glatte opptak med en forbløffende detaljering i skyggene.
Å ha mulighet for å håndholde en brennvidde på 85mm brukt på et 18Mp DX-kamera helt ned mot 1/15s er en vidunderlig opplevelse. At kameraet i tillegg gir ISO3200-opptak som i praksis er nesten uten støy (forutsatt riktig eksponering) gjør at det er mulig å få flotte opptak i dunkle omgivelser.

Selv om det fortsatt er et lite stykke opp til den kvaliteten jeg får fra fullformatkameraer ved ISO3200, gir 7D likevel imponerende resultater. I artikkelen om Pentax K7 skrev jeg "... man kommer ikke utenom ”store piksler” hvis man ønsker seg lite støy på høy følsomhet ...". Det er i og for seg riktig, men med 7D viser Canon at de har klart å forbedre filkvaliteten, på tross av at pikslene er blitt mindre enn i forutgående modeller. Filteknisk imponerer 7D ved å levere resultater på høye ISO-verdier som jeg synes er i en egen klasse i forhold til andre DX-kameraer jeg har prøvd.
Jeg stilte tidligere spørsmål om EF-S 15-85mm f/3,5-5,6 IS kunne være et tilfredsstillende "alt-i-ett"-objektiv. La meg svare med å vise et konkret eksempel.

Bildet over hadde presentert seg bedre med mindre dybdeskarphet. Da ville tinnsoldaten virket mer presist definert mens bakgrunnen dannet en uskarp bakgrunn uten tydelige detaljer. Det kan jeg enkelt få til ved å bruke EF 85mm f/1,8 på full åpning og 1/160s + samme ISO. Dessverre var ikke fastoptikken med i bagen ved denne anledningen. Jeg måtte derfor nøye meg med et f/5,6-opptak. Dermed fremstår bakgrunnen kaotisk og gir bildet et visuelt urolig uttrykk som jeg ikke er fornøyd med..

Personlig savner jeg altså muligheten til å jobbe med selektiv fokus, først og fremst i den lange enden. Til det er EF 85mm f/1,8 et overkommelig alternativ. Dessuten synes jeg det er litt puslete å ha en lysstyrke på mellom f/4,0 og f/5,0 i normalbrennviddeområdet (som grovt sagt ligger mellom 28mm til rundt 35mm for DX-formatet). Her er EF 28mm f/1,8 et åpenbart alternativ til en overkommelig pris.

Jeg må dessuten tilkjennegi at jeg mange ganger savnet et par kompakte, men lyssterke, faste vidvinkler tilpasset DX-formatet. For meg er en 15mm f/2,0 eller en 18mm f/1,8 langt å foretrekke fremfor en lyssvak zoom (IS eller ikke-IS) i vidvinkelområdet. Dessverre er dette hypotetiske EF-objektiver som beklageligvis bare eksisterer i min fantasi. På sett og vis representerer derfor mangelen på dedikerte, kompakte vidvinkler en alvorlig innvending mot Canons DX-konsept.

EF-S 15-85mm f/3,5-5,6 IS kan betraktes som et naturlig reisefølge. Og takket være IS kan det til og med ses på som et "all round"-objektiv. Men noe "alt-i-ett"-objektiv er det på ingen måte. Til det er lysstyrken alt for dårlig.
_________________________________

Les gjerne artikkelen Eksponering til RAW - en metodisk tilnærming for å forstå hvordan jeg utforsker RAW-filene.