D3s har mange flotte egenskaper, men det som først og fremst skiller denne modellen fra andre kameraer er filkvaliteten. I godt lys fungerer de fleste kameraene bra, men i lite lys er D3s i en klasse for seg selv. Maken til lavlysegenskaper har jeg ikke vært borte i, og på mange måter kan man si at dette kameraet sin eksistensberettigelse først og fremst handler om bruk i lite lys.


Min erfaring er at 5D mk I er ett av de siste kameraene som er laget som har brukbar filkvalitet på høyeste ISO-valg (ISO1600 kalibrert samt H=ISO3200 ukalibrert). Etter 5D mk I er det kommet en rekke kameraer som har innstilling for ISO6400 og ISO12800, ja, sogar ennå høyere.

Etter mine vurderinger er ISO-verdier som ligger utenfor den kalibrerte ISO-hastigheten (disse som er navngitt som H1, H2 osv.) implementert mest for reklamens skyld. I praksis er disse ISO-innstillingene mer eller mindre ubrukelige. Og nå har både Nikon og Canon sprengt gamle grenser ved å komme med kameraer som kan stilles til ISO102.400 (Nikon D3s og Canon 1D IV). Når disse modellene omtales er det ofte muligheten for å bruke de mest ekstreme ISO-verdiene som trekkes frem.

Det mest iøynefallende med filkvaliteten i D3s er ikke at man kan bruke ISO-verdier over ISO12800 (høyeste kalibrert følsomhet). Det mest iøynefallende er faktisk den formidable kvaliteten som finnes på mer normale ISO-verdier. Over har jeg funnet frem et ISO800-opptak av et høykontrastmotiv som er eksponert etter høylysene. Her fremstår skyggene som helt gjengrodde, uten den minste antydning til detaljering.


For eksempelets skyld har jeg her tilført fremkallingen en kraftig dose Fill Light samtidig som jeg har finjustert tonekurve, eksponering og Brightness. Ii seg selv er dette et kjedelig bilde, men det viser at det er mulig å hente frem forbløffende finkornet informasjonen i skyggepartiene. Det er nettopp denne muligheten som gjør filene fra D3s så ekstraordinære og som skiller dette kameraet så klart fra D3x, 5D mk II og A900.


For ordens skyld har jeg montert 100%-utsnitt fra de to ulike fremkallingene over slik at det er enklere å se hva som er mulig å hente frem fra noe som tilsynelatende er gjengrodde skygger.


Det mest iøynefallende med utsnittene over er ISO3200-opptaket. Det har kantskarpheten inntakt på en måte som man med andre kameraer må ned på ISO800 (eller ennå lavere) for å få maken til. Dette gjør at man kan bruke både ISO3200 og ISO6400 i situasjoner der andre kameraer sliter på ISO800 og ISO1600. Forskjellene er ikke først og fremst visuell støy, den er allerede (på ett eller annet vis) tatt vare på og holdt skjult i de fleste kameraer (også på RAW-filnivå). Den store forskjellen ligger i fravær av korning langs kanter, noe som gjør at både skarphet og detaljoppløsning i opptaket oppleves som forbløffende intakt.


Jeg har selv presset ISO400 Tri-X-film til svimlende ISO1600. Det ga meg grovkornete opptak, best egnet for små bilder. Skulle jeg ta fargebilder med film var ISO400 den høyeste tilrådelige hastigheten.

Bildet over er tatt på ISO6400. I filene fra D3s er korningen så og si fraværende også ved ISO6400, noe som ville vært totalt uhørt bare for noen få år siden.De gode filegenskapene fra D700/D3 er lett gjenkjennelige, men jeg vil anta (uten at jeg har gjort parallellopptak) at D3s anslagsvis har ett helt trinn bedre filkvalitet enn forgjengerne (relatert til respektive ISO-verdier).

For meg er det altså ikke muligheten til å skru seg frem til astronomiske ISO-verdier som er forlokkende, men hvordan D3s med den største selvfølge leverer fra seg ISO3200-filer med en kvalitet og substans som ikke er mulig i andre kameraer, selv ISO6400 er uproblematisk å bruke.


Her har jeg hentet fram et 100% utsnitt eksponert på to ulike måter, og selv på ISO12800 +0,7EV fremviser D3s en filkvalitet som er overraskende god.


ISO3200-utsnittet til venstre er kraftig minuskompensert (venstrejustert histogram) mens ISO12800-utsnittet til høyre er moderat plusskompensert (høyrejustert histogram). Dermed har disse to opptakene fått like mye lys, men ISO12800-opptaket er lagret med 2bit mer (fire ganger så mye) informasjon, rent digitalteknisk. Disse opptakene fremstår ved første øyekast som relativt like når det gjelder støy, men det fasinerende er at ISO12800-opptaket har en litt mer finmasket korning (mest tydelig rundt kontakten).


Med de siste DSLR-modellene er det en tydelig tendens at kameraene utstyres med muligheter for å velge astronomiske ISO-verdier, samtidig som opptakene tilføres store doser "støyfjerning", så vidt jeg kan bedømme også på RAW-filnivå. Dette resulterer i opptak med (tilsynelatende) lite støy, men også med merkbart fravær av detaljer og skarphet.

Derfor er det utrolig inspirerende å bruke D3s, denne kamufleringen av detaljer nemlig skjer ikke før kameraet nærmer seg ISO12800.


Eksemplene over er alle tatt på ISO12800, men de har ulik kompensasjon. Her ser vi at D3s er takknemlig for litt ekstra lys, men da oppfører til og med ISO12800 seg eksemplarisk. Forbløffende.


Bortsett fra at fokusplanet har litt ulik plassering er det svært liten forskjell mellom utsnittene over.


Det som (for meg) virkelig avslører hva et kamera er godt for er å sette det opp mot mitt velkjente 5D mk I. Her er 100%-utsnittene hentet fra et par normaleksponeringer på ISO1600 med D3s til venstre og 5D mk I til høyre.

Allerede på denne følsomheten er det lett å fastslå hvor bemerkelsesverdig bra filene fra D3s er. Og i motsetning til 5D-utsnittet, som har tydelig korning og begynnende reduksjon av kantskarpheten, er D3s-utsnittet silkemykt med skarpe kanter.


Her har jeg venstreforskjøvet histogrammet kraftig ved å minuskompensere. Opptakene er så lysnet i Lightroom. Normalt fremhever dette korning og synliggjør støy, noe som også er tilfelle med 5D-opptaket. Men D3s beveger knapt på øyelokket og leverer et resultat som får mitt ellers stolte 5D mk I til å rødme.


I 100%-utsnittene over har begge kameraene fått litt ekstra lys slik at ISO3200-opptaket får et høyrejustert histogram. Dette er noe mange kamera liker, og ISO3200 +0,7EV-opptaket fra 5D mk I er så og si identisk med ISO1600 0EV-opptaket vist over. Likevel har D3s-opptaket tydelig jevnere toneforløp, helt fritt for korning.


Utsnittene over viser at ved ISO3200 -0,7EV så filleristes 5D mk I i forhold til D3s.


Her har jeg gitt 5D mk I et "forsprang" på ett helt ISO-trinn. Likevel er opptaket fra D3s tydelig bedre.


Her har 5D mk I fått ett ennå større forsprang, i dette eksempelet er forskjellen på to hele ISO-trinn. Først nå er den filtekniske kvaliteten fra 5D mk I (relatert til korning, toneforløp og kantskarphet) en liten millimeter foran. D3s er rett og slett et makeløst kamera når det kommer til filkvalitet, men at det danker ut 5D mk I med en ISO-margin som nærmer seg 2EV er nesten ikke til å tro.


Kontrollen i høylysene er også av ypperste klasse. Jeg har derfor funnet frem et utsnitt av et området som virker totalt utbrent, men ved å kontrajusterte RAW-filen viser det seg et fint gradert toneforløp.


Det virkelig tankevekkende med D3s er at Nikon tviholder på 12Mp. Dette er usedvanlig beskjedent, men når bildene lastes inn på datamaskinen forstår man umiddelbart hvorfor Nikon har valgt denne strategien.

Lav oppløsning gjør at hver piksel er stor og fanger mye lys, og det er nettopp dette som gjør at kameraet får så eksepsjonelle lavlysegenskaper. Det har dessuten den positive effekten at filkvaliteten er oppsiktsvekkende god, også på lave ISO-verdier, og det er nesten magisk å skru på undereksponerte lav-ISO-filer. De er i en klasse helt for seg selv. Det som tilsynelatende er gjengrodde skygger kan justeres opp til et brukbart detaljert toneforløp, noe som betyr at toleransen for undereksponering er ualminnelig stor, noe eksempelutsnittet over viser til fulle.

Å kunne lysne et undereksponert IOS800-opptak hele tre trinn, og likevel få dette resultatet (vurdert ved 100%), setter en helt ny standard. Det gir nemlig et utvidet spillerom for oss som liker å gjøre kraftige justeringer. Dette betyr også at kontrollen med resultatet når man jobber i sort/hvitt fra RAW er ualminnelig god. For meg er dette en viktigere egenskap enn at det er mulig å skru ISO-verdien langt forbi ISO3200.


Det er noe magisk med filene fra D3s, de kan vrenges og justeres på måter som jeg ikke har kunnet gjøre med filer fra andre kameraer. Og på tross av at kameraet har mulighetene til å bruke ekstreme ISO-verdier, er det først og fremst den kremaktige filkvaliteten rundt ISO1600-ISO3200 som imponerer meg, og tiltaler meg, aller mest.

Jeg har for eksempelets skyld tatt med et 100%-utsnitt av en undereksponert ISO3200-fil som er juster tre trinn lysere. Jo visst er det kornete, men kantskarpheten på nærmeste spiker og toneforløpet generelt er (etter forholdene) brukbare.


Innledningsvis påpekte jeg at jeg har brukt Lightroom til å fremkalle RAW-filene. Erfaringsmessig vet jeg at det er en del som mener at Nikon-filer bør fremkalles med Capture NX2 for å få best mulig resultat. Jeg har derfor jobbet med noen av filen i Capture NX2 og sammenlignet. Det er lett å konstatere at Capture NX2 gir et flott resultat, og det har noen unike justeringsmuligheter. Dessuten leser det JPG-taggene som ligger i RAW-filen.

Sånn umiddelbart kan det derfor virke som om andre fremkallere som Lightroom og Aperture gir et litt bleikere resultat. Disse programmene har ganske ulike brukergrensesnitt og har delvis ulike justeringsparametre. Men selv om det er umulig å få identisk resultat, skal det ikke så mye fikling til før resultatet må kunne betegnes som "like bra".

Jeg har derfor montert sammen tre 50%-utsnitt. Dette er samme opptak, men ett utsnitt er fremkalt med Capture NX2, ett er fremkalt med Lightroom 3.4 og ett er fremkalt med Aperture 3.1. Det har gitt litt ulik fargeballanse, litt ulik kornstruktur og litt ulik skarphetskarakteristikk, men etter min vurdering gir alle disse tre fremkallerne muligheter for omtrent likeverdige resultater.

Det er ikke til å stikke under en stol at det kan være en stor fordel å bruke en RAW-fremkaller som leser kameraets JPG-innstillinger selv om man kun lagrer filene i RAW-fomat. Men hvis man tar med brukergrensesnitt, anvendelighet, fleksibilitet og hastighet med i bildet er det likevel ganske åpent hva som er den mest hensiktsmessige løsningen. Derfor er jeg ganske overbevist om at det viktigste for et best mulig resultat er å lære seg funksjonaliteten til en RAW-fremkaller til bunns, hvilken RAW-fremkaller man velger er mer underordnet.