Nikon D7000 er et kamera det er lett å være sammen med. Layout og betjening er typisk Nikon. Dette betyr at Nikon-brukere ganske raskt vil finne seg til rette, mens brukere av andre kameraer antakelig vil bruke litt tid på tilvenning.

For enkelte funksjoner kan man selv påvirke om de skal fungere "rettvent" eller "feilvent". For dedikerte Nikon-brukere er nok "rettvent" motsatt av andre kamerabrukere, derfor er dette en fin brukeropsjon. Man kan også justere om indikator har pluss til høyre eller pluss til venstre.

En innholdsrik meny er på mange måter en god ting. Det betyr at man kan justere ulike parametre slik at de passer til spesifikke oppgaver, personlige preferanser og individuelle vurderinger. Samtidig vil det kreve et visst minimum av både bakgrunnskunnskap, teknisk forståelse og kamerateknisk kompetanse for å gi seg ut på denne innstillingsgaleien.

Det er godt mulig at dedikerte Nikon-brukere er fullt ut fortrolige med foreliggende menylayout. Jeg må imidlertid innrømme at i møte med menyer ut over en viss kompleksitet har jeg en tendens til å skygge banen. For meg er et dykk i D7000-menyene som å bevege seg inn i en ukjent labyrint der det er alt for lett å gå seg vill. At menysystemet er kodet med farger hjelper meg lite, spesielt når jeg er i tilspissede situasjoner og opplever press fordi jeg har dårlig tid.

Dermed vil D7000 (antakelig) fremstå som et ganske uinntakelige fort for alle dem som ønsker seg et kapabelt 15x23mm-formatkamera, men som allikevel ikke har, eller ønsker å ha, den store kameratekniske oversikten. Dette er selvsagt noe både jeg og andre lærer seg etter hvert, men menyene representerer likevel en form for brukerterskel den første tiden.

La meg på tampen av denne artikkelen driste meg til et spørsmål stilt litt sånn ut i luften:

Hvorfor er ikke moderne kameraer bygget opp på en slik måte at de grunnleggende innstillingene er de som er enklest tilgjengelig?

I første omgang trenger jeg kontroll på lukker, blender, ISO og kompensasjon. Det naturlige hadde vært at hver av disse fire funksjonene hadde sitt eget innstillingshjul.

I neste omgang trenger jeg kontroll på AF-modus/lås, opptakshastighet, AE-metode/lås samt utløserforsinkelse og speil opp. Det naturlige hadde vært at hver av disse tre-fire funksjonene hadde sin egen dreibare innstillingsbryter.

Til slutt vil det være naturlig å ha et modushjul som hadde valgene A, T, M og B samt en håndfull Custom-posisjoner der jeg kan sette opp kameraet i forhold til ulike opptakssituasjoner.

En slik betjeningslayout vil eliminert behovet for først å måtte fikle med odde plasserte multivalgknapper før man kan dreie på et eller annet innstillingshjul. Det vil også medføre at innholdet i menyene kan gjøres betydelig mindre.

Nå er ikke denne lille "passiaren" spesielt myntet hverken på Nikon generelt eller D7000 spesielt, men er et lite hjertesukk som (på generell basis) gjelder så og si samtlige digitale speilreflekskameraer.

Med D7000 som kameramessig utgangspunkt er det på mange måter valg av optikk som vil definere hvilke fotografiske muligheter man får.

Av uforståelige grunner er det imidlertid bare Pentax som har utviklet dedikerte, kompakte fastobjektiver til 15x23mm-formatet. Derfor synes jeg det er skuffende at Nikon ennå ikke har hatt vett til å produsere en dedikert 16mm f/1,8 for DX-formatet. Sammen med allerede eksisterende 35mm f/1,8 og 85mm f/1,8 ville det nemlig vært en fristende utrusting, ja, noe nær en ideell objektivtrio for undertegnede på DX-formatet.

D7000 er forbausende lik D90. Det store spørsmålet blir dermed om D7000 (med sine 30% fler piksler) representerer en logisk oppgradering.

16Mp er selvsagt mer imponerende enn 12Mp, men i praksis er det forbausende liten oppløsningsteknisk forskjell mellom D7000 og D90. Jeg regner ikke med at det er så mange D90-eigere som har investert i en A2-printer, men det er faktisk først ved utskrifter til A2 (eller større) at man vil kunne skimte en ørliten forskjell mellom D7000 og D90 når det gjelder detaljoppløsning. Dermed synes jeg ikke D7000 sin marginalt bedre nominelle oppløsning er noe vektig oppgraderingsargument.

Men D7000 representerer en forbedring på andre områder. D7000 har marginalt større søker, D7000 har en marginalt mer avansert lysmåler og D7000 har en marginalt mer avansert betjening. Men heller ikke disse tingene representerer forskjeller som vil ha særlig betydning i forhold til D90 i normale fotosituasjoner.

Dermed er det D7000 sin oppgraderte autofokusmodul som fremstår som den mest substansielle forbedringen.

Om forskjellene fra D90 til D7000 kan forsvare et nykjøp får bli opp til hver enkelt å vurdere, men basert på mine erfaringer og vurderinger er svaret "nei" (for meg, vel å merke). Hvis man har en D90 mener jeg det er vesentlig mer å hente på å investere i god og (ikke minst) lyssterk optikk, spesielt hvis man kun har en 18-55mm eller 16-85mm standard-zoom fra før.

Så til dem som allerede har et D90 vil jeg anbefale å utforske de optiske muligheter med en lyssterk, moderat tele (for eksempel 85mm f/1,8). Også et 12-24mm-vidvinkelobjektiv kan by på noen spennende utfordringer. Begge disse objektivene vil i mye større grad utvide de fotografiske muligheten enn å oppgradere fra D90 til D7000. Slik jeg ser det bør faktisk også 35mm f/1,8 være del av kamerabagens innhold før man oppgraderer et velfungerende D90 og begynner å kaste penger etter et D7000.

Er suget etter å bytte ut D90 likevel uimotståelig, vil jeg heller anbefale Nikon D700. Det har et opptaksformat på 24x36mm, noe som vil bety en vesentlig større søker og et steg inn i en fotografisk verden som i større grad handler om toneforløp, lavlysegenskaper og dybdeskarphet enn om blindsporet "flere piksler". Den fotografiske forskjellen vil nemlig være vesentlig større mellom D90 og D700 enn mellom D90 og D7000.

Selv om Nikon markedsfører D7000 som en selvstendig modell, har det klare bruksmessige paralleller til Nikon D300. I praksis er det likevel mer naturlig å betrakte det som etterfølgeren til det populære Nikon D90.

Jeg har også sett at D7000 av enkelte er omtalt som en mini-D3. D7000 er i sin nåværende utgave et helt annet kamera enn D3, men på mange måter kunne jeg tenke meg et hypotetisk kamera som henter det beste fra nettopp disse to modellene. Hvis Nikon utruster D7000 med en 12Mp 24x36mm-brikken (og tilhørende speilhus og søkerkonstruksjon) vil det komme ganske nær mitt favorittkamera.

Jeg liker kamerakroppen til D7000 svært godt. For det første er D7000 (relativt sett) et ganske kompakt kamera, det foretrekker jeg fremfor for eksempel D300 (og mitt eget Canon 5D) sin mer volumiøse fremtoning. For det andre er D7000 et (relativt sett) lett kamera, det synes jeg også er en fordel. Jeg synes også at betjeningen på D7000 er god. Det eneste substansielle unntaket er den lite gunstige plasseringen av ISO-knappen, for meg er den så og si umulig å finne når jeg har øyet til okularet.

På tross av at Nikon mangler kompakte, lyssterke vidvinkler for DX-formatet fremstår D7000 som et attraktivt kamera på alle vesentlige punkter. Det er godt konstruert, det har relativt oversiktlig og logisk betjening, det er funksjonsrikt (spesielt for dem som tør dykke ned i de "bunnløse" menyene), det har en kraftig autofokus, det responderer kjapt og det har en fremragende filkvalitet. For meg fremstår D7000 som en lykkelig forening av D300 sine ferdigheter i D90 sitt kamerahus. Hvis man er i beit for et kapabelt speilreflekskamera, og synes Nikon-leiren virker forlokkende, er D7000 en soleklar kandidat.

For dem som har et lite dusin tusenlapper som brenner i lommen er D7000, sammen med et velvalgt objektiv, et flott utgangspunkt for en spennende fotografisk oppdagelsesreise.



Juni 2011
Geir Brekke


Alle typer tilbakemeldinger og kommentarer ønskes.
Disse kan sendes til: zevs(at)mac(dot)com