Jeg har inntrykk av at det er ganske stor forskjell på hvordan ulike fotografer ønsker at et kamerahus skal være. Noen ønsker store kamerakropper for å ha et stort grep å gripe rundt og tunge kamerakropper for å få et stabilt kamerahus. Andre ønsker seg kamerakropper som er lettere og nettere.

Jeg har ingen problemer med å finne meg til rette sammen med store kameraer, men personlig liker jeg kompakte løsninger med enkel betjening. Det er derfor to ting jeg umiddelbart liker med 600D.

- Det ene er den kompakte størrelsen og lave vekten.
- Det andre er den oversiktlige og effektive betjeningslayouten.

Opprinnelig var dette Skråblikket tenkt som en gjennomgang av et såkalt "nybegynnerkamera" sammen med tilhørende kit-zoom. Men det gikk ikke lang tid før jeg fant fram egen fotobag og hentet ut EF 200mm f/2,8L, et av favorittobjektivene mine. Sammen med 600D sin høyoppløselige 15x22mm-brikke er dette en utrolig inspirerende brennvidde og mange av bildene i denne artikkelen er tatt med nettopp denne rimelige, lette, kompakte og optisk strålende telen. 600D sprenger nemlig begrepet "nybegynnerkamera" på enkelte områder med god margin.

Alle bildene på denne siden er tatt innen en radius på 8-10 meter med 200mm-objektivet på full åpning (f/2,8). De er også tatt i løpet av en snau halvtime, og i den perioden var jeg tapt for denne verden."Flyt" betinger ikke dyrt utstyr, det handler i mye større grad om kombinasjonen inspirasjon+konsentrasjon!

Canon 600D har ikke samme eksklusive overflate som forrige Skråblikks Nikon D7000, men jeg får likevel et stabilt grep og jeg synes det ligger godt i hånden.

Det har kjapp respons når man trykker på utløseren, noe som kanskje er det første man legger merke til, og derfor den aller viktigste forbedringen, hvis man oppgraderer fra et kompaktkameraer.

Riktignok mangler det et bakre kommandohjul, men både plassering av knapper og utvalg av funksjoner er slik at kameraet helt og holdent kan betjenes med høyre hånd når man har øyet til okularet. Derfor opplever jeg 600D som et av de mest effektive kameraene jeg har brukt, nesten i klasse med Sony A900.

Hvis man velger blenderprioritert modus (Av) så har man direkte tilgang til alle innstillinger enten direkte (kommandohjulet styrer blender) eller via et trykk på enten egen, lett tilgjengelig ISO-knapp eller egen, lett tilgjengelig kompenseringsknapp.

Som nevnt over mangler 600D et toppdisplay, det savner jeg. En liten skjerm på toppen for visuell kontroll av blender, ISO og kompensering hadde nemlig vært fint å ha. Det betyr at man enten må se i søkeren eller tenne Info-skjermen for å kontrollere og justere innstillinger.

Kameraet hadde dessuten blitt ennå mer effektivt hvis det hadde hatt et eget kontrollhjul på baksiden.

600D har fått integrert samme 63-zone iFCL (Intelligent Focus, Color, Luminance) Metering System som sitter i 7D, noe som borger for konsise eksponeringsresultater.

Lysmåleren har dessuten fått et eget valg for Spot, og sammen med valgene Evaluative, Partial and Center-weighted gir dette mulighet for å velge lysmålermetode etter ulike personlige preferanser.

På tross av at all opptakene i dette kapittelet er av de samme blomstene er det ganske store fargemessige og kontrastmessige forskjeller mellom bildene. Disse variasjonene er gjort i RAW-fremkalleren. Ved å justere inn ulik hvitballanse, ulik kontrast, ulikt sortpunkt, ulikt hvitpunkt og ulik fargemetning er det mulig å påvirke opptaket i veldig stor grad.

Fordi alle disse opptakene er tatt på lav ISO, tåler filene å få mye "juling" uten at toneforløpet sprekker opp eller korner seg.

Selv om opptakene er variasjoner over et ganske snevert tema har bildene til dels svært ulik bakgrunn, både når det gjelder fargenyanser og når det gjelder lyshet/mørkhet. Dette har jeg oppnådd ved å bevege meg slik at både bakgrunnen i seg selv og belysningen på bakgrunnen varierer.

Med 200mm-objektivet på f/2,8 og en typisk motivavstand på to til fire meter er dybdeskarpheten svært begrenset. Dermed sløres bakgrunnen slik at det som er skarpt trer ennå tydeligere frem. Jeg vet det er noen som ikke liker bilder med så snever dybdeskarphet, personlig fasineres jeg stadig over dette optiske spillet som bare er mulig med lyssterke objektiver. Hadde jeg brukt kit-zoomen til å fotografere de samme tulipanene ville bildene blitt ganske annerledes.

En ting som virkelig trekker ned det gode inntrykket med 600D er det lille søkerbildet. Med en dekningsgrad på bare 95% og en forstørrelsesfaktor på bedrøvelige 0,85x gir dette en søker som er så liten at man opplever det nærmest som å se gjennom et nøkkelhull. Selve søkerbildet er så lite at det er store svarte felt.

For meg representerer dette en substansiell innvending, søkeren er nemlig det absolutt viktigste brukergrensesnittet mellom meg og kameraet. og jeg mener (hardnakket) at det bør være så stort som mulig. Jeg kan derfor ikke begripe hvorfor moderne speilreflekskameraer - på generell basis - er designet slik at de har mindre søkere enn speilreflekskameraer som bruker film. I tillegg er prismet bygget som et pentaspeil, noe som gjør søkeren noe nær 0,5EV mørkere (tilsvarende et halvt blendertrinn).

At 600D er utstyrt med speilprisme for å spare kostnader kan jeg akseptere. Jeg kan imidlertid ikke forstå hvorfor 600D er utstyrt med en søker som er mindre enn den som sitter i 7D. At forstørrelsesfaktor og dekningsgrad er mindre enn i 7D er det ingen andre rasjonelle grunner for enn at Canon ønsker å nisjetilpasse de ulike modellene. At en slik nisjetilpasning har gått så sørgelig ut over søkerbildet størrelse synes jeg er noe nær utilgivelig feilgrep.

Hadde 600D hatt samme søker som 7D hadde nok ikke storebrors attraksjon vært like stor. Men med modeller fra Pentax og Nikon som har samme søkerstørrelse som 7D og vesentlig bedre søker enn 600D synes jeg likevel Canon gjør noen designmessige blundere i sine rimeligste modeller som kan lede potensielle kjøpere over i andre, mer attraktive leire når det gjelder søkerutforming.

For dem som er litt usikker på de mest grunnleggende begrepene innen foto har jeg skrevet artikkelen "Den fotografiske verktøykassen":

http://foto.no/cgi-bin/articles/articleView.cgi?articleId=43380

Der gjennomgår jeg funksjonaliteten til lysmåleren og de mest grunnleggende egenskapene med lukker og blender. Jeg ser på sammenhengen mellom lysmengde og valg av følsomhet (ISO-verdi) og viser hvordan histogrammet kan forstås. Jeg diskuterer også ulike eksponeringsstrategier man kan velge i ulike belysningssituasjoner og diskuterer (riktignok litt overfladisk) valg av ulik programvare.