Tilfeldighetene ville det slik at jeg fikk bruke dette kameraet på nasjonaldagen. I tillegg til kit-zoomen tok jeg med meg 200mm f/2,8 pluss en 1,4x telekonverter. Raskt bestemte jeg meg for å putte zoomen i lommen, montere på teleobjektivet og klatre opp på en høy murkant.

Canon 600D er virkelig det man kan kalle en volummodell og mitt inntrykk er at forløperne finnes i bruk overalt. Det vil ikke forundre meg om det er den mest kjøpte speilrefleksmodellen.

Noen vil kanskje kalle det en uvane, selv synes jeg det en form for fotografisk utforsking av det optiske rommet, jeg liker nemlig å bruke lyssterke objektiver på største blender slik at dybdeskarpheten blir minst mulig. Dermed trer det som er hovedmotiv frem mens det som er bakgrunn automatisk kommer mer i bakgrunnen.

Normalt beveger jeg meg rundt for å leite opp motiver. På nasjonaldagen er det motsatt, da er det bare å stille seg opp og vente på at motivene kommer til meg.

Det er noe sympatiske med kameraer av 600D sin størrelse og prisklasse, synes jeg. Det kan på den ene siden være et rimelig og kompakt alternativ når man ønsker å ha med seg et kamera i situasjoner der risikoen for skade eller tap er stor og/eller der vekt og størrelse har betydning. På den andre siden har det fotografiske egenskaper som gjør at det kan fremvise forbløffende gode resultater i de riktige sammenhenger, i de riktige hender og i kombinasjon med god optikk.

Dermed har konfirmanten bort i mot det samme fotografiske potensialet som de med råd til dyrere utstyr.

Jeg oppdaget ganske raskt at selv om 600D kan ta nesten fire bilder i sekundet har det en buffer som ganske raskt fylles opp. Og da tar det et sted mellom fem og ti sekunder før den får skrevet opptakene til minnekortet slik at det er mulig å fortsette fotograferingen. Det er ikke nødvendig å ha på serieopptak for å fylle bufferen, å ta 6-7 opptak i noenlunde rask rekkefølge er tilstrekkelig.

Med dette kameraet er imidlertid dette ingen katastrofe, de som ønsker seg en mitraljøse velger ganske sikkert 7D, eller til og med 1D IV, i stedet.

Jeg tok en rekke opptak der jeg brukte telekonverteren sammen med 200mm-objektivet, også disse opptakene ble gjort på full åpning. Da gir kombinasjonen f/2,8 + 1,4x telekonverter en samlet lysstyrke på f/4,0. Disse opptakene har tydelig mindre kontraster enn opptakene gjort med samme objektiv uten konverter. I tillegg er den optiske ytelsen reduseret så pass mye at det er mulig å se en form for "ghosting" langs kontrastlinjer.

Når 200mm-objektivet brukes med telekonverter på 5D mk I (som har 12,6Mp på 24x36mm-formatet) oppleves ikke den optiske svekkelsen i samme grad.

Dette betyr i realiteten at den optiske ytelsen faktiske er i ferd med å bli dårligere enn oppløsningen til bildebrikken. Kombinasjonen tele-zoom og telekonverter er derfor en dårlig løsning hvis man ønsker å utnytte brikkes fulle detaljeringsgrad når den nominelle oppløsningen er på nivå med 600D.

Hvis man ønsker ennå bedre kontroll er kanskje Canon 60D et mer fristende alternativ. Men det er samtidig både litt større og litt tyngre enn 600D, men 60D er likevel merkbart mindre enn 7D.

60D har et eget toppdisplay, større batterikapasitet, litt raskere skuddtakt/større buffer og lysmålermodus Spot dekker et mindre, mer presist område. 60D har samme 9 punkts AF, men fordi alle punktene er kryssensitive er AF mer presis.

Den viktigste forskjellen i forhold til 600D er imidlertid at 60D har merkbart større og bedre søker, dessuten har det et eget kontrollhjul i stedet for fireveisvelgeren. Dermed vil nok 60D ha større appell enn 600D overfor dem som foretrekker en fullverdig betjeningslayout.

Jeg vet at mange vegrer seg mot å prøve seg på RAW, tanken på et "vanskelig" etterarbeid er nemlig ikke til å bære for enkelte. Det er derfor gledelig at det i 600D er muligheter for å gjøre mange ulike innstillinger som har innvirkning på JPG-kvaliteten.

Det er imidlertid et stort paradoks skjult i disse JPG-mulighetene. Skal man virkelig klare å utnytte kameraets filtekniske potensial når man lagrer til JPG må man for det første ha ganske inngående kjennskap til hvordan de ulike innstillingene innvirker på opptaket. For det andre bør man finjustere JPG-innstillingene på individuell basis når det er endringer i belysning eller motivutsnitt. Har man denne kunnskapen, og tar seg tid til å utnytte den, kan man få glitrende gode JPG-opptak som ikke behøver justering i ettertid.

Men hvis man ønsker å kunne gjøre justeringer på JPG-filen i ettertid (når den er lastet inn på datamaskinen) bør JPG-innstillingene nøytraliseres, kontraster bør nedtones, fargemetning bør nullstilles og oppskarping bør reduseres til et minimum. Da vil JPG-opptakene ved første øyekast se blasse og kjedelige ut, de vil imidlertid ha et godt slingringsmonn for etterjusteringer i et velvalgt program.

Det store paradokset er at en dedikert JPG-fotograf må opparbeide seg den samme kunnskapen for å utnytte kamerainnstillingene som en dedikert RAW-fotograf trenger når han/hun fremkaller bildene i en RAW-fremkaller. Siste generasjons RAW-fremkallere er nå blitt så enkle i bruk at det faktisk er like enkelt og like raskt å forholde seg til RAW som til JPG.

Det fine med å kjøpe Canon er at det følger med en svært respektabel RAW-fremkaller på en CD som følger med alle speilreflekskameraene, også volummodellen 600D.

Dermed har man mulighet til å utforske RAW-filens kvaliteter uten at man nødvendigvis må bruke penger på en egen RAW-fremkaller.

Fotografering handler først og fremst om visuell kommunikasjon. Selv om valg av kamera og objektiv ofte får stor oppmerksomhet kan det faktisk være like inspirerende å fordype seg i de bakenforliggende prinsippene ved bildeskaping. I artikkelen "Komposisjon" tar jeg for meg ulike metodiske innfallsvinkler som kan benyttes både når man ser etter motivutsnitt i søkeren og når man redigerer og beskjærer bildet i etterbehandlingen:

http://foto.no/cgi-bin/articles/articleView.cgi?articleId=43488