Nikon D90 er et kapabelt kamerahus som ganske sikkert tåler en støyt, men som jeg likevel tror først og fremst vil appellere til amatører. Det leverer samme filkvalitet som D300 og rent funksjonelt er de ganske like. D90 har en litt enklere, mer "plastikkaktig" overflate og mangler værtetting, men det fremstår likevel som et naturlig alternativ for dem som synes D300 blir i dyreste laget.

På tross av en litt forenklet utførelse, synes jeg at D90 er et strålende kamera for en entusiastisk amatør med ambisjoner ut over familieknipsing. Det har en overflate som er behagelig å ta i og D90 gir ett godt inntrykk. Det er dessuten utformet slik at jeg får godt grep og sikkert feste, noe som gjør at jeg oppfatter kameraet som både solid og velbygget. D90 er et svært morsomt kamera å ha med seg, spesielt fordi jeg liker den kompakte størrelsen og hendige utførelsen.

Å hente opp bildene på kameraets LCD-skjerm er en fornøyelse. Den er stor (3" diagonalt), kontrastrik og skarp. Den har dessuten en oppløsning som gjør at det går an å danne seg ett presist inntrykk av hvordan eksponeringen er, både når det gjelder farger, valører, skarphet og fokusplassering. Jeg gleder meg over at disse gode LCD-skjemene nå også levers på relativt rimelige kamera kameraer rettet mot amatører.
Søkeren har en dekningsgrad på 96%. Dette er vesentlig bedre enn Nikon D70 og omtrent på høyde med de fleste andre DSLR-modellene i samme klasse og med samme brikkeformat. Likevel synes jeg det burde være en selvfølge i ethvert moderne kamera av D90s kaliber å ha 100% søkerdekning. Med en redusert søkerdekning får man litt mer med på opptaket enn det man ser i søkeren, noe som av og til kan bety behov for cropping av utsnittet og en uønsket redusering av filstørrelsen. At LiveView har 100% dekning hjelper ikke på denne mangelen.

Personlig synes jeg at D90 sin "standard" mattskive er for glatt. Så selv om jeg setter pris på at søkeren er kontrastrik og klar, foretrekker jeg at den er litt grovkornet og tilpasset manuell fokuskontroll. Men på dette punket er det ulike synspunkt og mange vil nok være godt fornøyd både med søkeren og den glatte mattskiven.

I seg selv er imidlertid søkeren klar og kontrastrik i bruk, selv om kit-objektivets dårlige lysstyrke gjør at den virker litt i mørkeste laget.

Nikons DSLR trekker alltid litt strøm til krystallene i søkeren og ved at kameraet alltid viser antall bilder som det er plass til på minnekortet. Batterikapasiteten oppleves imidlertid å være veldig god, spesielt hvis man nesten aldri betrakter bildene på kameraets LCD-skjermen og bare sporadisk bruker LiveView. Selv liker jeg å ha med både ekstra minnekort og ekstra batteri i lommen, noe som er spesielt relevant hvis man har tenkt å utnytte videomulighetene i D90.

Antall knapper, hjul og mulige innstillingsmuligheter er både imponerende og omfattende og det meste av layouten deler D90 med øvrige DSLR fra Nikon. Menyene er svært omfattende og det er flere måter og flere steder å stille inn enkelte av verdiene på. Jeg liker det enkle og det er kanskje derfor forståelig at jeg av og til er litt i villrede om verdiene jeg har valgt virkelig er blitt innstilt slik jeg tror de er.

For å justere ISO-verdier må man holde inne en egen knapp, men den er plassert på en lett tilgjengelig plass.

Det er også en egen knapp som må holdes inne når man skal justere inn eksponeringskompensasjon. Denne knappen sitter også slik at dette kan gjøres mens man ser i søkeren. Der kommer også verdien for eksponeringskompenseringen opp som del av søkerinformasjonen. Dette synes jeg er bra, ikke minst fordi jeg hele tiden justerer inn ulik verdi i forhold til motivkontraster.

Om man synes at D90 er enkel eller komplisert i bruk handler imidlertid mest om vane og tilvenning, og etter hvert synes jeg de fleste funksjonene er greie å forholde seg til.
Infoknappen som tenner den store LCD-skjermen, slik at de mest relevante innstillingene vises samtidig, er en hyggelig og nyttig oppdagelse. Her får jeg en oversiktlig mulighet til både å kontrollere og endre innstillinger uten å ha øyet til okularet. Denne muligheten liker jeg svært godt.

Info langs søkerbildets nedre kant gir tilstrekkelig oversikt over relevante innstillinger, inkludert valgt ISO-verdi og valgt eksponeringskompensasjon.

Med "Multiple Exposure" kan kameraet ta flere eksponeringer på samme fil. Det er en funksjon som mange vil overse, mens enkelte vil ha stor glede av den. Her kan man velge både antall opptak som skal tas og om kameraet skal tilpasse total eksponering tilsvarende. Denne funksjonen er meget enkel i bruk og er noe jeg gjerne skulle sett hos andre kameraprodusenter.

Da jeg hadde D90 tilgjengelig, hadde hverken Aperture eller Lightroom støtte for dette kameraet. Jeg måtte derfor laste ned Capture NX2 for å kunne åpne og bearbeide NEF-filene. Å kjøpe et kamera til 10.000,- for så å finne ut at man må investere ett par tusen ekstra i ny programvare for å kunne åpne RAW-filene, synes jeg faktisk er dårlig forbrukerpolitikk. Jeg synes det burde fulgt med et funksjonelt og brukervennlig RAW-fremkallingsprogram med alle DSLR-kamera, uavhengig av prisklasse og et imaginært Capture NX Light burde ubetinget fulgt med D90.

I ettertid er imidlertid både Lightroom og Aperture oppgradert til å håndtere D90-filer. Pga. disse programmenes gode layout og logiske organisering av arbeidsflyten, foretrekker jeg dem fremfor Capture NX2 (som jeg synes er tungvint å bruke), ikke minst fordi jeg liker å ha alle kameraets innstillinger på Default og gjøre alle nødvendige justeringer i ettertid.