Dette skyldes at kameraet ikke har vært i stand til å fange hele tonespekteret. Lysforholdene i motivet har hatt for store kontraster. Man sier ofte at det har vært for stor dynamikk i motivet til at kameraet har klart å gjengi dette. Dynamisk spenn er derfor forskjellen i lysintensitet mellom de mørkeste og de lyseste tonene som kan gjengi detaljer i motivet.
Å utnytte hele dynamikkspennet handler om å plassere eksponeringen så lyst som mulig. Dette betyr at mellomtonene får best mulig toneforløp og skyggene beholder detaljoppløsningen. Samtidig betyr dette økt fare for å brenne ut i høylysene.
ISO200 -1,3EV før justering viser en tonekurve som er hovedsaklig er samlet til venstre, noe som betyr en overvekt av mørke toner. Histogrammet avslører derfor et svært undereksponert opptak.
ISO3200 +1,3EV har et toneforløp som er fordelt over hele histogrammet men med hovedvekten i midten. Det er dessuten en liten avstand mot venstre og en strek opp langs høyre kant. Dette betyr at det er ingen toner som er helt svarte, hovedvekten av toneforløpet er fordelt i mellomtonene og det kan være fare for utbrente høylys.
Ser vi på histogrammene etter at begge opptakene er justert, ser man at de nå er tilnærmet like. Den substansielle forskjellen er imidlertid at hele tonekurven i ISO200-opptaket er lagret for mørkt, noe som betyr en uønsket redusering av den digitale informasjonen. Når jeg så justerer opptaket opp i fremkalleren gir dette seg utslag både som dårligere toneforløp og økt støy.
ISO3200-opptaket er imidlertid lyst, noe om gjør at den digitale informasjonen er større. Når dette bildet justeres ned i fremkalleren, så kamufleres eventuelt støy ved at hele toneforløpet gjøres mørkere. Vi kan også se at etter justering har også tonene i høyre kant kommet innenfor histogrammets visningsområde til høyre, noe som betyr at høylysene har tegninger og er inntakt.
Men dynamikken i RAW-filen kan også utnyttes på andre måter. Bildet vist under er satt sammen av utsnitt med 5 ulike justeringer. Her er både hvitbalanse, fargeintensitet og kontraster kraftig justert for å hente fram så ulike farger som mulig i samme fil. Pga. av riktig eksponering og lav ISO viser dette at det er mulig å gjøre ekstreme justeringer uten at dette får synlige følger for støybildet. Det er bl.a. dette dynamikkspennet som gjør at det kan gjøres store justeringer av hvitbalansen uten synlige artefakter når man bruker RAW. Her har jeg med hensikt utnyttet muligheten til å fremkalle 5 svært ulike fargestikk.
Hvis man tar en eksponeringsrekke på +1,3EV, +0,7EV, 0EV, -0,7EV og -1,3EV på ISO200 med Active D-Lightning innstilt på "Low", "Normal", "High" og "Extra High" ser man på kameraets LCD-skjerm at histogrammet flyttes mot venstre. For sammenligningens skyld bør man gjøre de samme opptakene uten Active D-Lightning.
Det synes som tonekurven justeres mot venstre (opptaket gjøres mørkere) i opptak med ADL aktiv.
Men når jeg undersøker eksponeringsverdiene og histogrammet i Lightroom, viser det seg at både eksponeringsverdier og histogram er like for opptak uten ADL og for opptak med ADL innstilt på "Low". Dessuten er både eksponeringsverdier og histogram like for innstillingene "Normal" og "High". ADL eksponerer kun 0,3EV mørkere (kameraet minuskompenserer) med innstillingen på "Normal" og 0,7EV mørkere innstilt på "High". Høye røster mener at dette gir unike muligheter hvis man benytter Capture NX2 som RAW-fremkaller. Undertegnede tolker imidlertid dette som at ADL delvis kan erstatte en bevisst, aktiv holdning til en vurdering av eksponeringskompensasjon, men at den først og fremst gir oss mørkt eksponerte filer.
Slik jeg vurderer det så er ADL først og fremst myntet på JPG-opptak. Velger man å bruke en RAW-fremkaller, gir det minst like god kontroll å selv vurdere behovet for pluss- og minuskompensasjon i forhold til motivkontraster. Dessuten er det mye raskere å gjøre justeringer i RAW-fremkalleren enn på kameraet, for i opptaksøyeblikket synes jeg det er best å ha minst mulig annet å tenke på enn motivutsnitt og eksponeringskompensasjon.
Man skal dessuten være klar over at bufferkapasiteten halveres når ADL er innkoblet. Ved normal bruk har dette selvsagt ikke noe å si, men det er viktig å være klar over hvis man driver med serieopptak.
Ved å ta 16 eksponeringer med en endring på 1,0EV mellom hvert opptak, får jeg 16 opptak av samme motiv som samlet spenner over 16EV. Selv om denne metoden er ganske omtrentlig, kan det være interessant å prøve og fastslå kameraets dynamiske spenn.
Ved å kontrajustere filene så langt det lar seg gjøre og studere hvordan toneforløpet både i høylys, mellomtoner og skygger "oppfører seg", er det mulig å få et relativt godt inntrykk av hvor stort dynamisk spenn det er i den digitale filen. Jeg har montert thumbnailene av disse opptakene sammen for å gi ett inntrykk av prosessen. Denne øvelsen har jeg gjort med flere ulike motiv ved ISO200, og jeg vil anslå at D90 har et dynamisk spenn på rundt 11EV. Dette er imponerende, og det er nettopp dette dynamiske spennet man skal utnytte best mulig for å kontrollere støy og sikre jevnt toneforløp og gode valører.