På tross av at jeg er en notorisk tilhenger av optiske søkere, oppdaget jeg en pussig ting da jeg fikk kameraet. Bruksmønsteret etter å ha brukt ulike kompaktkameraer gjennom hele sommeren og utover høsten hang nemlig igjen, og jeg startet faktisk med å bruke LiveView i utstrakt grad.

LiveView gir selvsagt muligheter til å fotografere i situasjoner eller fra vinkler man ikke kan få til på andre måter. Men å bruke LCD-skjermen som søker synes jeg er en blandet fornøyelse, da må kameraet over i LiveView-modus. For det første så gir det å holde kameraet på armlengdes avstand meg en følelse av å se på et kornete bilde som er løsrevet fra selve motivet. Dessuten nærmest danser motivet på skjermen fordi det er umulig å holde kameraet helt i ro i denne posisjonen. Dermed gir denne tilnærmingen meg følelse av manglende kontroll med utsnittet når jeg trykker ned utløseren. For det fjerde må autofokus jobbe ved å analysere kontrastene på selve bildebrikken, og da opplever jeg at kameraet driver og leiter etter fokus nærmest på måfå og utenfor min kontroll.

Og blir det skumring, er LiveView like godt noe man bør unngå, kameraet klarer rett og slett ikke å bestemme seg for hvor fokus skal plasseres.

Når man bruker LiveView heter det seg at bildet på LCD-skjermen er justert slik at det viser opptaket "slik det blir" når det lagres på minnekortet. Å kunne se opptaket "slik det blir" umiddelbart og i sann tid høres flott ut på papiret. Dette er imidlertid en sannhet med flere modifikasjoner og i praksis synes jeg ikke det er en like forlokkende mulighet.

Dersom man bruker LiveView på høy ISO, plages bildet på LCD-skjermen av noen svært skjemmende artefakter og haloer langs kontrastsoner og fargeoverganger. I sollys opplever jeg LiveView (på mange måter) motsatt. Da vises høylys som utbrente, hvite partier mens skygger vises som gjengrodde, sorte områder, på tross av at både høylys og skygger har detaljene inntakt når man undersøker opptaket i ettertid.

Hvis man enten pluss- eller minuskompenserer følger ikke "lysheten" til bildet på LCD-skjermen helt etter. Dermed kan man risikere at eksponeringen enten blir lysere eller mørkere enn det man i utgangspunktet hadde tenkt. Og når man trykker utløseren halvveis ned lysner bildet på skjermen et lite øyeblikk før det finner tilbake til opprinnelig lysstyrke. Disse forholdene er hver for seg små, men irriterende detaljer som ytterligere underbygger min uvilje mot å bruke LiveView.

Jeg har så lenge jeg har brukt digitale speilreflekskameraer sett på opptakene først etter at bildene er lastet inn på computeren, denne praksisen er naturlig å fortsette også når jeg bruker K-30.

Derfor er det befriende å gå over til (i all hovedsak) å benytte den optiske søkeren. Da kan jeg (igjen) glemme å la meg forstyrre av å måtte se på bildene "i sann tid" og heller konsentrere meg om det som (tross alt) er det viktigste: Å rette oppmerksomheten mot utsnitt og komposisjon.

I forhold til mange andre DSLR med 15x23/16x24mm-brikke er K-30 et relativt kompakt kamera. Jeg synes derfor det er relevant å finne fram et annet systemkamera for å sammenligne den fysiske størrelsen.

Som det fremgår av bildet over er Olympus Pen FT betydelig mindre. Det er et over 50 år gammelt kamera som har samme opptaksformat som K-30 (16x24mm, dog i stående format), og interessant nok har det like stort søkerbilde som K-30. Objektivet er et 38mm f/1,8 og er således et lyssterkt "normalobjektiv" i en imponerende kompakt størrelse.

I høst var jeg i Dubrovnik og leide en Peugeot, en bil fra en produsent jeg ikke har prøvd tidligere. Likevel kunne jeg sette meg inn i bilen og kjøre av gårde uten den minste bekymring, all betjening var nemlig plassert nøyaktig slik jeg er vant med fra min egen bil.

I høst kjøpte jeg ny Telecaster, det er en modell jeg ikke har spilt på tidligere. Likevel kunne jeg plukke den opp og spille de samme grepene på nøyaktig samme måte som jeg gjør på mine øvrige gitarer fordi både strenger og bånd er plassert med samme avstand og posisjon.

Det er nok det samme som gjør at fiolinen ikke har endret hverken utseende, fysisk størrelse eller proporsjoner på 3-400 år. Det er derfor tankevekkende å se at kameraer gjennomgår endringer av utforming og justering av betjeningsposisjoner fra modell til modell, innen samme produsent, fra et år til det neste. At Pentax sine modeller er ulik Nikon sine modeller er en ting. Men produsentene driver og flytter på knappen for ISO og eksponeringskompensasjon fra det ene kamerahuset til det andre, det er som om de ikke har noen egen formening om hva som er den beste løsningen.

Ulikt musikere som erverver seg instrumenter med bedre og bedre klang (med tilhørende eskalerende priser) etter hvert som de utvikler seg som musikere og får bedre råd, tilbys både nybegynnerfotografen, entusiasten og proffen kameraer med så og si identisk filkvalitet. Faktisk så tilbys amatøren i dag kamerautstyr som leverer fra seg filer som overgår alt det utstyret som proffen brukte for bare 5-6-7 år siden, og det til brøkdelen av prisen.

Ulikt den langvarige prosessen det er å lære seg å beherske et kjøretøy eller å spille et instrument, er det å lære seg å beherske betjeningen av et kamera svært enkelt. Det er likevel (for meg) forunderlig å konstatere at et hvert kamera har sine egne løsninger når det gjelder utforming og betjeningslayout.

Ulikt den tidsrelaterte prosessen det er å spille et musikkstykke eller å kjøre en bil, handler fotografiet om å fange øyeblikket. Utfordringen ved fotografiet ligger altså ikke i å beherske kameraet gjennom nitidig øvelse med å betjene knapper og innstillingshjul, men om å plassere noe av visuell interesse og formidlingskraft innenfor søkerens avgrensninger og så å trykke ned utløseren i det riktige, det avgjørende øyeblikket.

I dag lovpriser svært mange digitalkameraets umiddelbare "tilbakemelding", i og med at man kan knipse mange alternative opptak og sjekke histogrammet og evaluere eksponeringene direkte på LCD-skjermen etter hvert som man fotograferer. Den gjengse oppfatningen er at det er lettere å lære seg fotografiets mysterier i dag enn det var tidligere, fordi man nå "kan ta så mange opptak man vil, uten å tenke på kostnadene". Likevel har jeg inntrykk av at mange frustreres over at de ikke får "perfekte" opptak hele tiden, på tross av at de har åpnet pengepungen og handlet inn "siste modell".

Jeg tror personlig at det er en manglende vilje til ettertanke som ligger bak frustrasjonene hos mange "digitale nybegynnere".

Bortsett fra at man trenger en tilvenningsperiode på fra et par timer til noen få dager for å lære et nytt kamera å kjenne, er min opplevelse derfor at senteret for det fotografiske resultatet er plassert helt andre steder enn i kamerautstyret. På tross av at vi stort sett presenteres for de tekniske løsningene ved nye kameramodeller, er det først og fremst vår egen evne til å være kreativ (fotografisk sett) som legger premissene for (og styrer) det resultatet vi klarer å få til.

Vi avslører vårt visuelle forhold til omgivelsene gjennom de fotografiske valgene vi tar. Å se er derfor en måte å skape på. For noen er bilder uten spor av optikk og blenderåpning (gjennom bruk av stor dybdeskarphet), uten spor av lukkertid (kort lukkertid eliminerer bevegelsesuskarphet) og uten spor av opptaksmediet (valg av lav ISO gir ingen tegn til korning i et perfekt fordelt toneforløp) det fotografisk ypperste. For andre er det nettopp dybdeuskarphetens, bevegelsesuskarphetens og korningens innvirkning på det visuelle resultatet som utgjør selve essensen i fotografiets muligheter.

Forestillingsevne, fortellerglede, betraktningsevne og fotografisk erfaring er de egenskapene som både kommer forut for og som kommer etter at utløseren er trykket ned. Når jeg fotograferer må jeg på den ene siden forholde meg til det geometriske perspektivet (geografisk standpunkt), men på den andre siden må jeg også forholde meg til et mentalt perspektiv. Med "mentalt perspektiv" mener jeg den grunnleggende interessen, den underliggende kunnskapen, den kriblende oppdagelsestrangen, den sprudlende formidlingsgleden og den murrende fortellerevnen jeg er i besittelse av når jeg fotograferer. Disse to perspektiviske innfallvinklene må vi hele tiden (mer eller mindre bevisst) forholde oss til, og det vil ikke forundre meg om disse perspektivene både oppleves og oppfører seg noe ulikt for hver enkelt av oss.

Det underliggende poenget er (selvsagt) at på tross av all den oppmerksomheten nye kameramodeller får, er store deler av grunnlaget for det fotografiske resultatet plassert i fotografens hode. Dermed er det bare halvveis riktig å si at fotografiet handler om "å fange det riktige øyeblikket", på mange måter handler fotografiet i mye større grad om å stille til skue vår fotografiske forestillingsevne.

Tiden er på mange måter den viktigste ressursen når vi skal lære oss nye ferdigheter. Å tenke seg om var (er) en stor og en integrert del av den analoge prosessen. "Analoge fotografer" opparbeidet seg ofte stor kunnskap om ulike filmer, om ulike måter å fremkalle på, om ulike kjemikaliers innvirkning på korning og kontraster og om ulike papirtypers evne til å hente frem toner og detaljer i skygger og høylys. På denne måten ble den jevne fotografen klar over hvilke grep som måtte gjøres på de ulike stadiene i prosessen for å utnytte det fotografiske mediet.

Med film måtte man lære seg begrensningene som lå i filmmediet, og en del av innsatsen gikk ut på å lære seg å jobbe innefor disse begrensningene. Man måtte velge samme ISO for hele filmen (det vil si 36 opptak) og man fikk først verifisert om kamerainnstillingene var OK når filmen var fremkalt. Gjengrodde skygger og utbrente høylys er derfor fasinerende ofte en naturlig, integrert del av det analoge fotografiet.

Det er andre enn meg som har sagt at i forhold til bilderesultatet så utgjør kamerautrustningen 1%, de resterende 99% er det fotografens kompetanse og kreativitet som utgjør. Som avslutning på dette kapittelet har jeg derfor lyst å anbefale litt lesestoff. Det er "The Negative", en bok som er skrevet av den amerikanske fotografen Ansel Adams.

På tross av at "The Negative" ført og fremst handler om hvordan man kan utnytte den analoge filmen best mulig, har den likevel en metodisk tilnærming som har hatt en stor innflytelse på min måte å tenke på når det gjelder å utnytte potensialet i det digitale kameraet. Boken kan ganske sikkert kjøpes over disk i en normalt utrustet bokhandel og bør (etter min mening) være obligatorisk del av standardlektyren til alle med den minste interesse for fotografering.