Det er forbausende små forskjeller mellom ulike kameramodeller med samme brikkestørrelse når det gjelder den filtekniske kvaliteten. Det er også bemerkelsesverdig små forskjeller når det gjelder treffsikkerheten til AF, lysmålerens presisjon, kameraets opptakshastighet og søkerens beskaffenhet. Mulige innstillingsmuligheter er også omtrent på samme nivå.

Da jeg brukte Pentax K-7 (for snart to år siden) syntes jeg det var et svært tiltalende kamera. Samtidig påpekte jeg at K-7 var det første kameraet der jeg var skuffet over den filtekniske kvaliteten. Med K-30 har Pentax nå fått skikk på ISO-prestasjonene. Dermed konkurrerer K-30 med det meste i 15x23/16x24 mm-klassen når det gjelder ISO-egenskaper. Til en pris på 4.500,- for kamerahuset (5.000,- inkludert kit-zoom) synes jeg K-30 er noe nær en sensasjon når det gjelder "bang for bucks".

Når jeg skal ta bilder til et nytt Skråblikk er jeg på mange måter i en presset situasjon. Bildene skal tas i løpet av en kort periode, de skal (helst) dekke ulike situasjoner og varierte motiver og de skal (helst) vise hva kameraet "er godt for". For meg er det imidlertid ingenting som kan kalles "bilder rett ut fra kameraet". Fordyper jeg meg for mye i ISO-egenskaper, blir bildene (ofte) tekniske tablåer. Går jeg for langt i min oppdagelsesferd i RAW-fremkalleren blir bildene (lett) visuelle smørerier.

Mange av bildene i denne artikkelen er av typen "se hvor jeg har vært", men forhåpentligvis fremstår også noen av dem som "se hva jeg har oppdaget".

Jeg fasineres stadig av det storslåtte fotografiet fra eksotiske steder, i dramatiske situasjoner, i storslåtte omgivelser eller i studiokontrollerte forhold. Likevel handler min egen fotografiske verden mest av alt om å se (etter) det store i det enkle. På sitt beste kan fotografiet transcendere øyeblikket og avsløre og vise frem noe av livets innerste problematikk, selv hverdagslige situasjoner kan nemlig bære med seg tegn på guddommelige sammenhenger.

Fotografiet er derfor ikke en avbilding, men representerer en tilsynekomst av vår visuelle fortellerevne som bare kan eksistere fotografisk. At et foto kan fortelle mer enn tusen ord henspeiler således ikke bare på fortellingen om det som er (av)fotografert, men viser like mye tilbake på fotografen selv.

Å fotografere handler i stor grad om å betrakte omgivelsene. Det å betrakte kan derfor ha noe skapende ved seg, og man kan dermed utvikle seg til å bli en kreativ betrakter. Kreativitet fungerer i en kontekst, i forhold til en utfordring, en oppgave som skal løses. For meg er det derfor mer kreativt å komme opp med én god løsning enn å presenterer mange ulike forslag. Kreativitet betyr derfor (for meg) å prøve ut nye løsninger i forhold til de fotografiske oppgavene jeg holder på med. Og for å tørre å prøve nye, ukjente løsninger trenger jeg både mot og en indre trygghet. Det kan jeg finne ved å erverve meg ny kunnskap.

Kreativitet og kunnskap er altså to sider av samme sak og handler om å utforske fotografiske muligheter ved å bryte gjennom egne tankeprosesser. Kreativitet handler imidlertid ikke om å komme opp med flest mulig bilder, men å reflektere seg frem til kvalitativt holdbare ideer som gjør oss i stand til å presentere gode visuelle fortellinger.

Begrepene kunst og teknikk har samme språklige opphav (fra gresk: Oikos og Techne). Når det gjelder teknikk mener jeg det (først og fremst) er et hjelpemiddel til å kunne forsøke ut ulike fotografiske løsninger, teknikk er ikke (nødvendigvis) et mål (i seg selv). For meg handler teknikk (rett og slett) om å lære seg å beherske det redskapet jeg har til rådighet og om å lære å utnytte det utstyret som jeg velger å bruke.

Å forsøke å grave dypt for å søke detaljkunnskap og å forsøke å favne bredt for å få med mest mulig fra mange ulike områder tror jeg er en fruktbar tilnærmingsmetode når man skal lære seg nye ferdigheter. Dette innebærer at vi må hente våre egne tanker og ideer frem og opp i lyset og betrakte dem med undring. Vi må utfordrere vår egen kunnskap og kjenne etter om vi bruker den riktig eller i tilstrekkelig monn. Jeg er nemlig sikker på at å lære seg utnytte det man har ved å sette seg inn i de tekniske mulighetene og begrensingene vil gi et vesenlig større utbytte -fotografisk sett- enn å investere i all verdens nytt utstyr. På dette området tror jeg "digitale fotograferer" ligger tilbake for den "analoge fotografen".

Og hva bærer så denne grublingen i seg av relevans for bruken av K-30? Svaret er: Alt og ingenting.

For meg framstår K-30 som et glimrende kamera med logisk betjening som delvis kan brukertilpasses på måter som gir det en svært effektiv betjening. Med to hjul kan disse programmeres slik at man har blender (i Av-modus) eller lukker (Tv-modus) direkte på det ene hjulet mens eksponeringskompensasjon (+/-) er direkte tilgjengelig på det andre hjulet. Dette er en glimrende løsning. Hvis man i tillegg velger Auto-ISO og lar den gå fra ISO100 til ISO12800 har man i prinsippet helautomatisk eksponering i alle situasjoner, men likevel full manuell kontroll.

Jeg har brukt K-30 med Auto-ISO innstilt på 100-12800 i lange perioder, og den aller største overraskelsen er hvor forbausende bra opptakene på de høyeste ISO-verdiene faktisk er. Det er noe med den beherskede, nøytrale korningen som gjør at selv opptak på ISO6400 fremstår som akseptable. Dynamikken er selvsagt begrenset, detaljene og toneforløpet i skyggene likeså. Når den innebygde bildestabiliseringen i tillegg gir en hjelpende hånd tilsvarende tre trinn, er det nesten ingen grenser for hvor eller når man kan fotografere. Selv om ISO6400-filene på ingen måte når opp mot med filene fra råskinnet Nikon D3s, har jeg likevel endt opp med å ta bilder med K-30 i situasjoner jeg antakelig ellers ikke ville gjort med enkelte andre kameraer.

Jeg har den siste tiden lagt merke til at det nærmest er en trend å ønske seg et kompaktkamera som erstatning for store DSLR og tunge objektiver. Basert på mine erfaringer er det imidlertid umulig å få både i pose og sekk. I forhold til Fuji X10 og Canon G1X (som begge sånn cirka ligger i samme prisleiet) er responsen i et hvert speilrefleks vesentlig bedre på alle vesentlige punkter. K-30 en derfor en fotografisk fryd å bruke i forhold til selv de beste kompaktkameraene.

På tross av at objektivet som følger kameraet virker å være omtrent som andre kit-zoomer, gir dette objektivet ikke K-30 noen spesielle fortrinn i den tøffe konkurransen i forhold til andre speilreflekskameraer.

Dermed er jeg ved selve hovedspørsmålet: Hvorfor skal man velge K-30 fremfor andre speilrefleksmodeller?

Personlig mener jeg at det er oppbudet av forbløffende kompakte "pannekaker" som er selve kvintessensen i favør Pentax når man skal vurdere 15x23/16x24 mm-kameraer. Og selv om lysstyrken i og for seg ikke er spesielt oppsiktsvekkende på noen av de mest kompakte Pentax-objektivene, har man med et slikt valg tilgang på en speilrefleksutrusting som er vesentlig mer kompakt enn det som tilbys andre steder.

I kombinasjon med innebygget bildestabilisering, fleksibel og effektiv betjening, gode filtekniske egenskaper, en (relativt sett) akseptabel søker og (ikke minst) med en svært overkommelig pris mener jeg at Pentax med K-30 tilbyr et av de aller mest attraktive kamerahusene, spesielt i det rimelige sjiktet, i 15x23/16x24 mm-klassen.


Januar 2013
Geir Brekke


Alle typer tilbakemeldinger og kommentarer ønskes.
Disse kan sendes til: zevs(at)mac(dot)com