En eksponering er også i høy grad et teknisk utgangspunkt for en visuell ytring som i sin natur er fotografisk. Å fotografere betyr dermed i sin essens å koble teknologi og menneskelig formidlingsglede i et fysisk uttrykk. Å trykke ned utløseren handler derfor om mer enn å fange "virkeligheten i øyeblikket".

Jeg er veldig fasinert av mulighetene av å bruke bildestabilisering på vidvinkel. Da er det mulig å få skarpe opptak samtidig som relativt lange lukkertider gjør at mennesker i bevegelse får innslag av bevegelsesuskarphet. Denne kombinasjonen av skarpt og uskarpt liker jeg veldig godt og er eksemplifisert i noen av bildene i dette kapittelet.

Det er likevel et "men" når det gjelder bildestabilisatoren i zoom-objektivet. Slik jeg tolker symbolet så slår ikke bildestabiliseringen inn før ved 1/15 sekund. Dette er (så langt jeg har funnet ut) ikke mulig å endre, og dermed faller mye av nytteverdien bort etter min vurdering.

Mennesket har et syn som gjør at vi kan se skarpt i det fjerne, men øyet har også en oppløsning som gjør at vi kan skille detaljer ned mot en tiendedels millimeter når de betraktes på nært hold. Øyet kan dessuten skjelne mellom uendelig mange farger og har en følsomhet for lysintensitet som dekker store deler av hele det mulige registeret i den fysiske verden. Forskjellen mellom den minste lysmengde vi kan registrere i forhold til å se på selve solskiven en klar dag tilsvarer en endring i lysstyrken (dynamisk spenn) som er i størrelsesorden mangesifret millioner ganger.

Og hvorfor kommer jeg inn på øyets fysiologi nå, lurer kanskje noen på?

Grunnen er at jeg vil forsøke et risikofylt dypdykk i hvordan jeg opplever videosøkeren i E-X1. Da kan det være greit å ha i bakhodet at øyet er et usedvanlig følsomt instrument som kan registrere de minste visuelle variasjoner både på en umiddelbar og svært presis måte.

Okularet til X-E1 er plassert oppe i venstre hjørnet og gir derfor umiddelbart assosiasjoner til fordums rammesøkerkameraer (konferer Skråblikk på Leica M8 og M Monochrom).

Å ha okularet plassert i øvre, venstre hjørne betyr at det er naturlig å bruke det høyre øyet når man ser i søkeren. Dermed er det venstre øyet fritt og man kan (med litt trening) få god oversikt over omgivelsene samtidig som man fotograferer. Dette er blant annet en stor fordel ved gatefotografering i forhold til å bruke et speilreflekskamera (da setter man normalt det venstre øyet til okularet og lukker det høyre).

For meg er det aller viktigste kriteriet med en søker at den er "usynlig". Med det mener jeg at den har en stor bildevinkel (den er stor slik at den dekker det meste av synsfeltet når jeg bruker den). Jeg har også alltid hevdet at søkeren bør være "så lys som mulig" (noe som tradisjonelt har betydd at det er viktig å bruke lyssterk optikk), men på dette punktet har jeg faktisk oppdaget en reservasjon.

Jeg synes at søkeren skal gi meg tydelig informasjon om hvor skarphetsplanet er plassert, og det bør den gjøre entydig og på en umiddelbar måte. Jeg ønsker dessuten å kunne justere fokus manuelt på en så enkel måte som mulig.

Den elektroniske søkeren som sitter i X-E1 er produsert av Sony og er i prinsippet den samme som sitter i Sony sine toppmodeller som X-7 og A99. Den består av over to millioner punkter og skal etter FujiFilms egne utsagn være blant de beste videosøkerene som er å oppdrive. Derfor pakket jeg opp X-E1 med positive forventninger både til kameraet generelt og videosøkeren spesielt.

Når det gjelder teknologien bak videosøkere sier det seg selv at det er mange ting som vil spille inn. Er oppløsningen for grov vil søkerbildet fremstå som sammensatt av punkter, er oppdateringen for langsom vil man oppleve at søkerbildet henger etter når man beveger kameraet og er frekvensen på oppdateringen for langsom kan det gi inntrykk av at søkerbildet flimrer.

Ulikt en optisk søker som kun har stedlig lys å "jobbe med", viser videosøkeren bildet "slik det lagres på minnebrikken". Kameraets håndtering av hvitbalansen vil dermed påvirke fargene i søkeren. Det samme vil valg av de ulike JPG-innstillingene gjøre. Selv valg av ISO vil påvirke kvaliteten av søkerbildet.

En annen ting som skjer med søkerbildet i X-E1 når man trykker utløseren halvveis ned, er at søkerbildet først blir litt lysere, så litt mørkere for så igjen å vende tilbake til utgangsnivået. Dette skjer hver gang og er uavhengig av om søkeren er lys eller mørk eller om motivet er mørkt eller lys. Dette betyr at jeg hele tiden (på uønsket vis) blir minnet om at det er en videosøker som sitter mellom meg og motivet.

En annen effekt er at når jeg beveger kameraet så endres lysstyrken i søkeren etter hvert som motivet endrer seg, søkerbildet pulserer dermed i takt med om motivet er hovedsaklig lyst eller hovedsaklig mørkt.

Men først og fremst er det effekten av eksponeringskompensasjon som påvirker søkerbildet. Dermed gir minuskompensering mørkere søker mens plusskompensering gir lysere søker. Det vil ganske sikkert være store forskjeller på hvordan man opplever dette. Noen vil antakelig synes at dette er et stort fremskritt i forhold til å bruke en optisk søker, selv opplever jeg dette som (til dels svært) forstyrrende.

Alt i alt er det altså en rekke faktorer som gjør at en videosøkeren i sin natur vil fremstå som et helt annet arbeidsredskap enn en optisk speilreflekssøker.

En videosøker gir noen muligheter til å vise informasjon direkte i søkeren som ikke er like enkel å få til i en optisk søker. For eksempel kan det vises et histogram som oppdateres kontinuerlig og direkte.

En annen ting som er annerledes er at videosøkeren ikke er geometrisk relatert til opptaksformatet og slik sett kan den konstrueres slik at søkerbildet (i teorien) kan gjøres så stort som man ønsker seg.

Sony har fått ord på seg for å lage de beste videosøkerne. Fordi det sitter en videosøker produsert av Sony i X-E1 er det derfor med de største forhåpninger jeg setter okularet til øyet.

Det første som slår meg er at oppløsningen er så pass stor at opplevelsen av piksler ikke er påtrengende. Det neste som slår meg er at søkeren er overraskende liten. Ved å sammenligne søkeren i X-E1 opp mot søkeren i den rimelige Pentax K-30, kan jeg direkte fastslå at disse to søkerne er så og si identisk i størrelse. Jeg må innrømme at denne konstateringen vipper meg et øyeblikk litt av pinnen. X-E1 har fått en bedre videosøker med dobbel oppløsning enn storebror X-Pro1. Spørsmålet som presser seg på er selvsagt: Hvorfor utnytter ikke Fuji muligheten til å konstruere et stort søkerbilde i X-E1 når de har muligheten liggende i fanget ?

Det konkrete svaret vet jeg selvsagt ikke, men en av flere antakelser er at det ville sparket beina under X-Pro1. Den modellen har en hybridsøker som kan bytte mellom en optisk søker og videosøker med en liten hendel, og størrelsen på videosøkeren er derfor tilpasset den optiske søkeren. Det er nemlig den optiske søkeren som setter premissene for søkerens forstørrelse og dermed søkerbildets størrelsen. I og med at den skal fungere både ved moderat vidvinkel og ved moderat tele er derfor søkerstørrelsen i X-Pro1 et kompromiss som må ballansere mellom ulike hensyn.

Siden X-E1 kun har videosøker er det imidlertid ingen optiske hensyn å ta, og det kunne redet grunnen slik at søkerbildet kunne vært vesentlig større. Et større søkerbilde gir mange fordeler, noen helt åpenbare, noen mer subtile. Den mest åpenbare fordelen er selvsagt at man får en større nærhet til søkerbildet, dermed er det også enklere å se detaljer i motivutsnittet. En annen ganske åpenbar fordel er at skarphetsplanet vil være tydeligere slik at kontroll med fokus er bedre. En mer subtil fordel er at fordi et stort søkerbilde betyr en utvidet betraktningsvinkel, vil opplevelsen av "nøkkelhull" elimineres og opplevelsen av nærhet til motivet vil øke.

Størrelsen på pikslene i videosøkeren har veldig stor innflytelse på hvor lett det er å se hvor skarphetsplanet er plassert. En for grov oppløsning vil rett og slett kamuflere dybdeskarpheten slik at det er vanskelig å identifisere hvor fokus er plassert. Min erfaring med videosøkere med 1,4 Mp (X-100, X-Pro1 og G5) er at de er litt for grove.

Dette stemmer jo godt med de erfaringer jeg har når det gjelder skjermer. Bruker man en lavoppløselig 1600x1200p (ca. 1,9 Mp) skjerm kan man fremdeles så vidt registrere at skjermbildet består av individuelle punkter ved normal arbeidsavstanden til skjermen.

Oppløsningen i X-E1-søkeren er 2,3 Mp, noe som betyr at detaljoppløsningen er omtrent 1,5 ganger bedre enn i X-100 og X-Pro1. Dette oppleves som tilstrekkelig i X-E1-søkeren, men det er fordi den ikke er spesielt stor. Men 2,3 Mp er nok for lite i forhold til de kvaliteter man har i en optisk søker i et 24x36 mm-kamera. Antakelig må oppløsningen opp i 4-5 Mp for at en videosøker på størrelse med søkeren i 5D eller D800 skal oppleves som tilstrekkelig "glatt".

Det som imidlertid (fremdeles) representerer den største utfordringen med en videosøker er å gi den tilstrekkelig dynamisk spenn slik at detaljer i skygger og høylys vises og er inntakt. På det området gjenstår det en del utfordringer (for å si det forsiktig).

Fujifilm har gjennom å komme opp med banebrytende kameramodeller i X100 og X-Pro1 vist at de har evnen til å tenke utenfor boksen. Jeg vet at begge disse kameramodellene er møtt med stor entusiasme i mange ulike leire.

Interessant nok kan man oppgi samme type geometrisk informasjon når det gjelder størrelse om en videosøker som man gjør om en optisk søker. Typisk informasjon er dekningsgrad og forstørrelsesfaktor ved bruk av 50mm (stilt til uendelig). Så vidt jeg har kunnet registrere oppgir alle produsenter av kameraer med videosøker søkerdekning. Men det er bare Fujifilm som lar være å oppgi forstørrelsesfaktoren.

For 24x36 mm-formatkameraet Sony A99 er søkerforstørrelsen 0,71x. Forbløffende nok er derfor videosøkerbildet i A99 litt mindre enn det optiske søkerbildet i A900 (som har 0,74x).

Sony NEX6 skal etter sigende ha samme søker som A99. Likevel har det oppgitt en forstørrelsesfaktor på 1,09x. Forklaringen er (selvsagt) at forstørrelsesfaktoren relaterer seg til geometriske forhold relatert til bildebrikkens fysiske størrelse. Så på tross av at all overføring av informasjon (i og for seg) foregår elektronisk er det likevel mulig å relatere søkerbildets størrelse til bildebrikkens størrelse fordi begge faktisk har en fysisk utstrekning.

OM-5-D har en forstørrelsesfaktor på 1,15x, Lumix G3 har imponerende 1,34x og Lumix G5 har sågar 1,4x. Grunnen til at disse søkerbildene likevel har i samme størrelsesorden som øvrige videosøkere er at bildebrikken kun er 13x17mm.

Og hvor vil jeg så med denne vurderingen av søkere i andre kameraer i en omtale av Fujifilm X-E1 ?

Jo, jeg går så pass grundig inn på dette fordi det avklarer to ting: Den ene er at når man velger å bygge inn en videosøker i et kamera, så er søkerbildets størrelse uavhengig av bildebrikkens størrelse. Den andre er at søkeren i X-E1 er underdimensjonert i forhold til de muligheter som ligger i videosøkerkonseptet, og det på tross av at FujiFilm har valgt å bruke en videosøker i X-E1 som i utgangspunktet er den samme som sitter i A99/NEX6.

Den tekniske grunnen for at søkeren i X-E1 er mindre enn i A99 er antakelig fordi den optiske skaleringen i okularet er ulik. Den forretnings- og markedsmessige grunnen har jeg imidlertid ingen forutsetninger for å vite noe om. Mine spekulasjoner (som er grepet helt ut av løse luften) bunner i et paradoks Fujifilm er kommet opp i når de skal selge to relativt like kameraer med ulike søkerkonsepter, og at dette egentlig henger sammen med at videosøkeren i X-Pro1 er skalert opp mot den optiske søkeren. Dermed ville et for stort søkerbilde i X-E1 vippet noe av grunnen under markedet for X-Pro1.

Jeg har ikke klart å finne frem til forstørrelsesfaktoren for X-E1-søkeren, men basert på faktiske observasjoner (søkerbildet i X-E1 og E-30 er så og si identiske i størrelse), så har X-E1 samme forstørrelsesgrad som K-30 (i og med at de har samme størrelsen på brikken) på 0,94x. Siden søkerbildet i X-E1 ikke er større enn en middels 15x23mm-søker, synes jeg det er riktig å tilkjennegi en viss skuffelse på dette punktet (på tross av at jeg vet det er dem som er uenig med meg).

Objektivets lysstyrke påvirker ikke videosøkerens lyshet, dermed forsvinner noe av poenget med å velge lyssterk optikk. Men det er heller ikke mulig å skifte mattskive, dermed er man låst til den evnen søkeren har til å vise skarphetsplanet og den evnen søkeren har til å definere dybde(u)skarphet. Dermed har objektivets lysstyrke innvirkning på hvor presist skarphetsplanet presenterer seg i søkeren.

Jeg vet at mange begeistres over å kunne se bildet "slik det blir" direkte i søkeren. Men på tross av at det har en av markedets aller beste videosøkere, er det likevel videosøkerens personlighet som er min innvending mot dette kameraet For meg bryter videosøkerens personlighet den visuelle kontakten jeg elsker i en god, optisk søker. Dermed blir det umulig for meg å oppnå den flytopplevelsen jeg (av og til) får med kameraer med optisk søker.

Dette ble en svært personlig blottlegging av mine opplevelser, erfaringer og synspunkter når det gjelder videosøkerens inntreden i kameramarkedet. Videosøkeren er ganske sikkert så god som den kan være innefor tilgjengelig teknologi, og jeg vet at mange har et uproblematisk forhold til videosøkere. Ja, det finnes faktisk enkelte som foretrekker videosøker fremfor optisk søker. Skuffelsen min relaterer seg først og fremst til mine egne preferanser som er bygget opp i samspill med 24x36mm-kameraer med optisk søker over en periode på nesten trettifem år.