Jeg opplever at Df har kjapp respons på de områdene som er viktig for meg. Det har en veldig god, og ikke minst presis, utløser som det er lett å venne seg til, slik at man kan trykke av i riktig øyeblikk. Df har også en presis og kjapp autofokus som gjør at fokus sitter som forventet i de aller fleste situasjoner.

Disse to forholdene gjør at kameraet er frydefullt å bruke, og sammen med en stor søker opplever jeg umiddelbart Df som et svært inspirerende kamera å ha i hendene.


Det som tydelig karakteriserer Df fremfor en del andre nyere kameramodeller, er at det har dedikerte innstillingshjul for henholdsvis ISO, eksponeringskompensasjon og lukkerhastighet, alle plassert øverst på kameraet og alle med tall, bokstaver og/eller innstillingsverdier trykket på selve hjulet. Det har også to kommandohjul, ett sitter foran utløseren og ett sitter i bakre, øvre hjørne. I tillegg er det utstyrt med et eget modus-hjul. For oss som er vokst opp med manuelle kameraer, kan dette høres helt himmelsk ut. Men så viser det seg at det likevel ikke er så enkelt.

Lukkeren styres med innstillingshjulet som sitter foran på kameraet. Dette hjulet har en egen utforming og mangler helt avmerkinger. Ulikt de andre hjulene er det dessuten uten start- og stoppunkt, noe som gjør at det ikke gir noen form for indikasjon når det gjelder hvilken innstilling som er valgt. Når det i tillegg både har liten diameter og har for liten tykkelse, kreves det mer trykk fra pekefingeren enn man normalt er vant med.

Det bakre hjulet som er plasert øverst i høyre hjørne har imidlertid en mye bedre taktil utforming, og oppleves som det mest presise innstillingshjulet av dem alle. Paradoksalt nok er dette hjulet permittert i mange av de mest aktuelle innstillingene. Dermed forblir det innaktivt, på tross av at det er det aller mest attraktive innstillingshjulet, både når det gjelder plassering og funksjonalitet.

Det er mulig å bytte funksjon på fremre og bakre kommandohjul, noe som selvsagt er en god ting for oss som liker det bakre hjulet best.


Det øvre, venstre hjulet justerer eksponeringskompensasjon. Dette har en sentralt plassert låseknapp som må holdes nede før hjulet kan dreies. Det naturlige er å bruke pekefingeren til å løse ut låseknappen, dermed må både tommel og langfinger i aksjon for å dreie på hjulet til ønsket innstilling.

Under hjulet for eksponeringskompensasjon er det et hjul nummer to. Dette er hjulet som styrer ISO-innstillingen. Låseknappen for dette hjulet er plassert på siden og felt ned i selve kamerakroppen. Den betjenes best med venstre hånds tommel. Dette gjør at det er mulig å dreie ISO-hjulet med pekefingeren.


Rett til høyre for pentaprismehuset sitter hjulet for lukkertid. Dette gjør at man kan justere lukkertiden kun ved å dreie på hjulet. Hjulet er imidlertid plassert slik at det mest naturlige er å bruke tommel+pekefingergrepet. Også dette hjulet har en sentralt plassert låseknapp. Forunderlig nok er låseknappen kun virksom for tre posisjoner (1/3 step, X og T). Det bekymringsfulle er imidlertid at hvis man ikke er ekstra påpasselig, kan man uforvarende gå fra en ”ulåst” posisjon til en låst posisjon, noe som betyr at man må trykke ned låseknappen for å komme videre. Dette gjøres (selvsagt) best med pekefingen, dermed er det tommel+langfinger som må dreie på innstillingshjulet. Dette høres enkelt ut, men i praksis synes jeg dette er litt klumsete.


Under lukkerhastighetshjulet stikker det ut en innstillingshendel som vender bakover. Denne viser seg å være en velger for ulike Drivemodus, men det er ikke noen innstillingsmerker i forhold til hendelens posisjon. Disse er avmerket på fremsiden, noe som betyr at hendelen på baksiden egentlig beveger på en indikator som peker på valgt innstilling på fremsiden. Dette høres litt klumsete ut, men fungerer greit i praksis.

Ytterst til høyre sitter det et hjul for valg av ulike eksponeringsmodus, merket M, A, S og P. Dette hjulet er mye mindre og lavere enn de andre innstillingshjulene. Hjulet må dessuten løftes før det kan dreies. Men på grunn av liten diameter og beskjeden høyde må man knipe bemerkelsesverdig hardt før man får løftet og samtidig dreiet på det. Når det er i løftet posisjon mangler det dessuten kneppene for de ulike posisjonene, noe som gjør at det både er en konsentrasjonsoppgave og en prøve/feileøvelse før man klarer å velge ønsket posisjon. Antakelig er dette en innstilling som de fleste bare velger en gang og så blir den stående uendret. Likevel fremstår den unødvendig plundrete i bruk.

Det pussigste er at Df sine ulike innstillingshjul har hver sin mekanisme for låsing. Dette betyr nemlig at de må justeres med fire ulike fingerøvelser. For enkelte vil dette antakelig ikke ha betydning i det hele tatt, mens andre sansynligvis vil oppleve dette som små, men merkbare irritasjonsmomenter.


Det kan høres ut som om jeg overdriver vanskelighetene med å bruke kameraets ulike fysiske, dedikerte innstillingshjul. Men mine beskrivelser er i hovedsak basert på vurderinger og observasjoner mens jeg holder kameraet i fanget når jeg gjennomfører innstillingene. Med kameraet til øyet blir det faktisk enda vanskeligere, spesielt for de to hjulene som sitter til venstre for pentaprismehuset (henholdsvis for valg av eksponeringskompensasjon og ISO).

Bruker man kameraet med et lite , lett objektiv er det mulig å holde kameraet kun med høyre hånd. Men i det øyeblikket man bruker et litt tyngre objektiv, må man faktisk ta ned kameraet for å gjøre to av de mest brukte innstillingene. For oss som hovedsaklig bruker korte, faste brennvidder er dette en detalj med relativt liten praktiske betydning, men for alle dem som bruker optikk med litt vekt (zoom eller tele) vil dette gjøre at kameraet virker lite samarbeidsvillig.

Å aktivere venstre hånd (slik at den kan bidra i den fotografiske prosessen ved å foreta ulike innstillinger) er generelt sett en god tanke. Men å utforme betjeningen av kameraet på en måte som tvinger venstre hånd til slippe taket for å gjøre justeringer, er en svært dårlig ide.


En av situasjonene jeg brukte Df i, var å fotografere noen skatere en sein ettermiddag.

Med bevegelige motiver kan det av og til være naturlig å skifte mellom høy ISO og korte lukkertider (for å fryse bevegelsene) og lav ISO og halvlange lukkertider (for å få bevegelsesuskarphet). I tillegg liker jeg ofte å veksle mellom stor blenderåpning for å få liten dybdeskarphet og liten blenderåpning for å få stor dybdeskarphet. Samlet gir dette mange fotografiske muligheter av samme motiv.

I slike situasjoner er det svært viktig at AF henger med. Df har samme (relativt sedate) AF-modul som D610. Det skal vise seg å være et av de største ankepunktene mot kameraet, ikke ford AF er spesielt dårlig, men fordi ISO-egenskapene er så usedvanlig gode at man fristes til å bruke kameraet under lysforhold der AF ikke klarer å henge med.

I godt lys opplevde jeg ikke at AF sviktet meg, men i skumringen avslørte Df sin famlende AF at det har vært en svikt i Nikon sine prioriteringer. Spesielt sett i lys av kameraet ISO-prestasjoner er AF forbausende dårlig i moderat lys. Df gir tross alt fra seg akseptable ISO12800-filer. Dette ble svært tydelig da jeg fotograferte skaterne. Selv om bildene er tatt i lett skumring, sleit Df med å feste fokus.

Valg av fokuspunkt kan gjøres direkte ved å trykke på fireveisvelgeren som sitter bak på kameraet. Dette er en raskt og effektiv måte, men det er likevel en liten hake ved løsningen. Midt i denne fireveisvelgeren sitter det nemlig en knapp merket OK. Hvis man gjør det som er mest naturlig og trykker med hele tommelen, så trykkes også OK-knappen inn. Men et trykk på OK-knappen gjør at fokuspunktet ”spretter” i midtposisjon, noe som i praksis betyr at man må flytte tommelen rundt og trykke på fireveisvelgeren i den retningen man ønsker fokuspunktet skal flytte seg. Denne lille detaljen er ingen ”big deal”, men den avslører nok en gang hvor stor betydning små ting kan ha for opplevelsen av betjeningskomfort.


Det mest frustrerende med en AF som ikke klarer å klore seg fast er ikke at fokus havner feil, det ville faktisk vært helt akseptabelt i mange av bildene jeg tok av skaterne. Det som virkelig frustrer er at når AF ikke finner feste, blokkeres utløseren, noe som gjør at man ikke får tatt noe bilde i det hele tatt.

Så etter gjentatt ganger med blokkert utløser, var den eneste farbare veien å sette fokus på "gamlemåten": Prefokusering. Dette betyr rett og slett at jeg fokuserer på et konkret sted, panorerer kameraet i forhold til det bevegelige motivet og trykker ned utløseren i "riktig" øyeblikk. Dermed treffer skarphetsplanet der jeg har forutsatt på forhånd. Paradoksalt nok gir dette like bra resultat som å bruke AF, faktisk får jeg en større andel opptak som kan kalles keepers på denne måten.

I tillegg til en sviktende AF opplevde jeg også en mangel ved objektivet i denne situasjonen. Når jeg ønsker å prefokusere kan jeg ikke gjøre dette ved å dreie på fokuseringsringen til ønsket avstand, objektivet mangler nemlig avstandsskala. Dette opplever jeg som nok et stort paradoks siden Nikon faktisk har designet dette objektivet spesielt for dette kameraet der analog betjening er satt i fokus.

Mattskiven er glatt og egner seg ikke spesielt godt til manuell fokusering i mørke omgivelser.

Det er en egen bryter der man kan bytte mellom tre ulike lysmålermodus, den ene er gjennomsnittsmåling, den ande er sentrumsdominert og den tredje er spotmåling. For dem som liker å ta kontroll over eksponeringen, er dette en svært kjærkommen bryter som er plassert slik at den kan nåes med tommelen. Selv om plasseringen er god, har den en litt nedsenket posisjonen mellom andre knapper, dermed er den likevel litt vanskelig tilgjengelig.

Og som på/av-knappen mangler den en tydelig hendel. Den er også ganske hard å dreie, dermed blir det en frustrerende kamp å få vridd på denne knappen, og det er lett for at man går mellom de to ytterposisjonene noen ganger hvis man egentlig ønsker å plassere den i midtposisjonen (sentrumsdominert).


Jeg oppdager en svært forunderlig ting når jeg bruker LiveView. På tross av at kameraet står i A (blenderprioritet), så justeres ikke blenderen ”live” når jeg dreier på blenderhjulet. Hvis jeg ønsker å se dybdeskarphetseffekten av en annen blender, må jeg først gå ut av LiveView og så tilbake for å se endringen.

Dette betyr også at hvis jeg skal bruke LiveView til presisjonsfokusering, så må jeg sørge for at objektivet er innstilt på åpen blender før jeg velger LiveView. Når jeg er sikker på at fokus sitter, må jeg gå ut av LiveView og velge ny blender (hvis jeg ønsker større dybdeskarphet) før jeg kan trykke på utløseren. Det er også nødvendig å slå over på manuell fokus for å sikre at fokus ikke endres i løpet av denne prosessen. Makan til tungvindt prosedyre har jeg ikke vært borte i, noe som gjør at funksjonaliteten til LiveView oppleves som svært tungvindt.

Det tok litt tid før jeg forsto bruken av den store bryteren som sitter rundt fireveisvelgeren. Det var nemlig først da jeg utforsket mulighetene med LiveView at jeg forsto at den låser og låser opp plasseringen av fokuspunktet (når man er i LiveView). Denne bryteren har en tydelig hendel som gjør at den er meget enkel og presis å bruke, men det pussige er at Nikon gjør denne funksjonen til noe nær ekstraordinær når kameraet fremstilles som at det er dedikert til stillfotografen.

Er man i LiveView bruker man fireveisvelgeren til å flytte fokuspunktet rundt i bildeflaten, dette går imidlertid svært sakte og gjør bruk av LiveView til en intens øvelse i ”slow photography”. Heldigvis er det tilstrekkelig å trykke på OK-knappen for å flytte fokuspunktet tilbake i sentrum.


Det lille topp-displayet viser lukkerhastighet, blender, batteristatus og antall opptak som får plass på kortet. Med bakgrunn i at kameraet har auto-ISO, lurer jeg på hvorfor ISO-verdi er utelatt. På den andre siden: Hvorfor vises blender og lukker i dette displayet? De verdiene burde jo utelukkende fremkomme ved innstillingshjulenes posisjon. Men på grunn av måten funksjonaliteten til disse hjulene er konstruert, er det ikke alltid slik. Så selv om topp-displayet i og for seg virker nyttig ved første øyekast, inneholder det (i mange situasjoner) kontraintuitiv informasjon.

Jeg er så og si oppvokst med Olympus OM-systemet mellom hendene, og er (derfor) en stor tilhenger av fysiske innstillingshjul. Men selv om det (i og for seg) går greit med Nikon Df sine løsninger (når jeg har fått de ulike fingerøvelsene inn i kroppen), må jeg likevel innrømme at jeg aldri helt blir fortrolig med betjeningen av dette kameraet.