Indifference - South Africa 2005 / Malawi 2006

Boken har tittelen in(-)difference, og spiller på både likegyldighet og forskjell mellom folk. Boken er en redigert presentasjon av en rekke portretter av individer og miljøer som er rammet av aids-epidemien. Vi møter barn og voksne, iblant fotografert rett etter at de har fått vite at er hiv-positiv eller at de har utviklet aids. Bildene er også preget av dette dødsalvoret hvor fremtiden er visket ut og mye av livsgleden svinner hen i skyggene. Øyeblikket blir stående som noe enda mer verdifullt, litt melankolsk, men ikke uten varmen og glimtet i øyet. Alle disse individene som generøst deler av sin knapt tilmålte tid med fotografen.

Kay Berg har valgt å fotografere i svart/hvit, for å forenkle og forsterke det omfattende drama som er bokens tema. Han har fotografert portretter og grupper - og forsøkt å nærme seg den håpløsheten, sorgen og tomheten man opplever når man har fått vite at man har utviklet aids - dødsdommen. Medisiner koster for mye. Det handler om manglende økonomi, om menneskeverd og om å være overgitt. Aids rammer ikke bare voksne mennesker, men også barn som er blitt utsatt for grove overgrep. Og når foreldrene er borte er de unge pikene enda mer utsatt. En voldtekt knekker ikke bare selvfølelsen, men gir høyst sannsynlig aids med tiden. Mange av disse menneskene lever i en ond sirkel de ikke de ikke har mulighet til å komme ut av.

Kay Bergs engasjement er tydelig. Han har ønsket og forsøkt å gi noen av de som ble rammet av aids et liv utover anonymiteten. Han har innhentet tillatelse fra hver enkelt for publikasjon, skjønt individets integritet og rettigheter i denne sammenheng nok er redusert til et skuldertrekk. Aids omtales heller i prosenter enn i individer, og menneskeverd er en privatsak ingen bryr seg om.

Men Kay Berg har påtatt seg en enorm utfordring. Han har ønsket å bruke fotografiets evne til å fange minner, og å skape opplevelse av nærvær. Men dessverre etterlater han snarere en distanse - kanskje nettopp av respekt for individets integritet. Men han holder betrakter tilbake som en noe distansert tilskuer. Vi får ikke opplevelsen av å slippe inn i situasjonen og treffe menneskene. Personene i bildene blir sittende å vente på at vi skal bli ferdige med å se på dem - så de kan vende tilbake til sitt daglige. Den innvendige smerten, tomheten og angsten kan ikke komponeres i svart/hvitt. Disse tause fotografiene rommer ikke de lydløse skrikene.

Til tross for dette er boken en vakker bok, og med få unntak griper bildene lett i hverandre og danner en helhet, et samlet verk over fotograf Bergs innsats. Boken er publisert på engelsk, og er slett ikke ment å være en vakker kaffebordsbok for de mange norske hjem. Den hører snare til i institusjoner, offentlige kontorer og bibliotekene - og ikke minst på de mange internasjonale konferansene om å gjøre en innsats for å begrense epidemien som truer så ufattelig mange. Her hører den hjemme, og her vil nok fotografienes forsiktige og velstrukturerte form forhåpentligvis ikke skape slike eksistensielle sjokk som kan få ellers velvillige politikere til å lukke boken fort i forferdelse - og sette den et sted lengst bort i likegyldighetens nedstøvete bokhylle. For essensen i boken er absolutt politisk, og budskapet er enkelt og kan ikke misforstås.