Asylum

Dag Alveng tok fotografiene til denne boka på ensomme vandringer i sin stilling som nattevakt ved et psykiatriske sykehus. I de mennesketomme lokalene har han hatt tid til å observere omgivelsene og tingene slik de er og sporene etter liv. Dette formidler han videre i sine fotografier.
Boka introduseres med et bilde fra hagen i mørke natten. To hvite benker og et bord reflekterer det lille lyset som finnes og gir inntrykk av å lyse opp i mørket. Et helt vanlig hagemøblement, men det står ikke arrangert slik man kunne forvente seg av et vanlig hagemøblement. Bordet står for seg selv til venstre, den ene benken fremovervendt og den andre vendt mot venstre, Ensomme i mørket utgjør de ikke den helheten de var ment til, og fungerer ikke rent praktisk slik de var tiltenkt, som et sosialt samlingspunkt og et sted å koble av i hagen. Men de fungerer kanskje allikevel på sitt vis?

Institusjonskritikk
I sitt forord framstiller Susan Kismaric, daværende kurator i fotografiavdelingen på Museum of Moderen Art i New York, Alvengs prosjekt som et frontalangrep på psykiatriske institusjoner. Hun leser objektene som er avbildet som symbolske for passivitet, kjedsomhet, repetisjon, vold, rutine og fornedrelse og påpeker at disse fotografiske beskrivelsene er tilsynelatende ufiltrert av fotografen.

Prosjektet tar klart utgangspunkt i en dokumentartradisjon hvor tingene er fotografert slik de var, uten inngripen fra fotografen. Allikevel er det nærliggende å tolke Alvengs prosjekt som en sterk kommentar til det psykiatriske helevesenet som stiller spørsmål til bruk av tvang og kontroll i behandlingen, og ved å fokuserer på omgivelser, gjenstander og slitasje og spor etter beboerne, forteller han om reaksjonene på dette.

Fotografiene
Gjennom boken blir vi introdusert for de ulike fellesarealer som finnes på den psykiatriske institusjonen; oppholdsrommene, dagligstuen og TV-stuen preges av møbler som er enkle og ikke ser spesielt komfortable ut, slike møbler vi alle har sittet i på ulike venterom. Dekorative elementer som planter, blomstrede gardiner og bilder på veggene forsøker å gi inntrykk av hjemmehygge. Ved å sammenstille den nøkterne møbleringen med innslagene av dekorative gjenstander man finner i mange hjem, betones institusjonspreget tydeligere. Ett av de første bildene i boka presenterer en innrammet tegning som forestiller en familie på landet hvor mor holder frem sine to barn og far tar seg av hesten i bakgrunnen. Den forteller om sunnhet, natur, friluft, samhold, kjærlighet og arbeide. Hvordan forholder beboerne av disse rommene seg til disse begrepene? Jeg opplever det som et motstykke til alt vi blir presentert for i bildene som kommer.

GOD JUL står det skrevet på døren, juletreet lyser opp med norske flagg og glitter, julekranser omkranser stearinlysene og bjeller henger på veggen. Alle pyntegjenstander som finnes i de fleste norske hjem i slutten av desember, men i denne sammenhengen evner de ikke å skape den etterlengtede hyggen. Årstiden da hjemmehyggen, familiekosen og samværet dyrkes, synliggjør i større grad de som ikke er endel av dette.

Vi blir i en serie fotografier tatt med inn på baderommet. Her er alt klinisk, enkelt, hvit, rent, ingenting overflødig, med anretninger som skal hjelpe pasientene med daglig hygiene. Vi spør oss kanskje hva et par langskaftede gummistøvler gjør på badet? Det gir ikke inntrykk av den intime sfære vi vanligvis forbinder med slike rom.

Selv om bildene ikke inneholder ett eneste menneske, forteller sporene etter disse mye om hvem som holder til i lokalene, hvordan de lever og hva som har skjedd og hva som ikke kunne skje eller aldri vil skje. Bildene sier ingenting om alle de individuelle skjebnene, tankene, drømmene og hendelsene som har funnet sted i disse rommene. Denne avstanden gir oss rom til å observere selv, studere, reflektere og tolke innholdet.

Bildene er trykket på høyre blad, mens venstre blad er blankt, noe som gir rom og fokus til å lese hvert enkelt bilde for seg, samtidig er boken et format som fordrer en lineær lesing og narrativ tenkning. Samtlige bilder er mennesketomme, pasientene ligger etter alt å dømme på rommene sine og sover og pleierne har gått hjem for dagen. Dette gir oss mulighet til å uforstyrret observere disse omgivelsene og tilegner dem også en tristhet, tomhet og utilstrekkelighet som frembringer følelser som vemod og håpløshet. Jeg tenker at Alveng selv kanskje heller aldri traff menneskene som bebodde disse rommene og la igjen disse sporene.

Asylum ble utgitt i forbindelse med et fotosymposium på Preus Fotomuseum i 1987 og ble også stilt ut i Tronhjems Kunstforening i 1982 og i Kunstnernes Hus i 1986.

http://www.alveng.com
 -
Dag Alveng -
Dag Alveng
Dag Alveng -
Dag Alveng
Dag Alveng -
Dag Alveng

Relaterte artikler Relaterte artikler:
Varsle Foto.no
Som innlogget kan du kommentere artikler.
Artikkelkommentarer
Ingen har kommentert denne artikkelen enda
Eller kommenter via Facebook:
Åpne uskalert versjon i eget vindu