Skrevet av Maria LundbergMed utstillingen "Fra King til Obama" plasserer senteret seg på kartet som en viktig aktør på den samfunnsbevisste formidlingsarenaen.
Det er også utstillingen verdig når man iniviterer Reed til å klippe utstillingens åpningssnor. Eli Reed er Magnums eneste afro-amerikanske fotograf av byråets i alt rundt 80 medlemmer. At det var han valget falt på da Nobels Fressenter skulle invitere en aktuell gjest til åpningen, har dermed langt fra vært tilfeldig. Ikke desto mindre er det et viktig symbolsk valg som understøtter utstillingens hovedbudskap. Her har ikke museet falt for klisjeenes publikumsfristelse, men gått over Atlanteren etter autentisitet. Det står i stil med hele prosjektet.
Selvlært som fotograf og med en universitetsgrad i internasjonal politikk og statsvitenskap, er Eli Reed i dag ikke bare et av Magnums markerte navn. Han er også professor i fotojournalistikk ved universitetet i Texas, Austin. Siden han begynte å fotografere på 70-tallet har fokuset til Eli Reed vært borgerrettigheter, rasisme og fattigdom. Reed er mannen bak flere historiske bilder som dokumenterer kampen for de sortes borgerrettigheter i USA de siste 20 årene, og noen av disse er også å finne i utstillingen på Nobels Fredssenter.
Han roser utstillingen Fra King til Obama og sier han er imponert over hvordan prosjektet formidler kompleksiteten på en så god måte. Dette er en ekstraordinær utstilling på mange måter. Ikke bare har Nobels Fredssenter gjort en kjempejobb med å samle og sy sammen noen av de viktigste fotografiene fra tiårene med borgerettighetskamp i USA. De har laget en viktig utstilling som sier noe om hva det betyr å være et menneske, og forhåpentligvis vil den få publikum til å ta inn over seg hva det betyr å være et medmenneske.
Det er lett å i teorien være politisk korrekt og ta avstand fra rasisme. Men selv har jeg nylig opplevd å få blikk på gaten i USA fordi jeg som farget mann går ved siden av en vakker, hvit kvinne. Fordommene som ligger nedarvet i den tause rasismen er sterke, og det eneste som hjelper, er å utfordre dem, synliggjøre og tematisere. Denne utstillingen er et slikt bidrag.
Samtidig som han fortsatt opplever uttrykk for rasisme, ser Eli Reed at valget av Obama som president fører til en endring i det offentlige USA. På sikt vil det også påvirke den private sfæren: - Allerede nå ser du at det er flere fargede mennesker i reklamen i USA. Dét er et viktig signal. Skjer det fordi vi har fått Obama som president, og fordi det å være farget ikke lenger er ensbetydende med å være annenrangs? Jeg vet ikke, men noe skjer, og jeg tror det som skjer, er bra.
Selv er Reed ikke i tvil om at fotografiet spiller en avgjørende rolle i politikken, og i arbeidet for endringer i samfunnet: - Noen må være tilstede og se hva som skjer, se og dokumentere historien. Noen må være der og være øynene til alle de som ikke er der, sier den engasjerte fotografen og leder meg gjennom deler av utstillingen hvor hans egne bilder er sentrale. Fotografiets unike kraft er at det kan bringe kunnskap om verden til alle folk, uavhengig av språk og nasjonale grenser. Kunnskap om urett er eneste veien for å gjøre det rett, fortsetter han. Fotografiet kan bidra til å gjøre verden til et bedre sted.
Tydelig engasjert er Eli Reed en tungvektig talsmann for fotojournalistikkens betydningsfulle rolle. Noen vil kanskje si han taler motstrøms, i en tid hvor det hevdes fra ulike hold at fotojournalistikken er, om ikke stendød så liggende på en lei otteseng. Hva sier denne levende legenden til sine egne studenter når han underviser i fotojournalistikk, for å engasjere og motivere dem?
Jeg vet at det under årets festival i Perpignan (Visa Pour LÍmage; red.anm) var snakk om at fotojournalistikken er død. Men den er ikke det! Derimot er den i endring, akkurat slik som verden er i endring. Det betyr ikke at vår rolle som dokumentarister ikke lenger kan være viktig. Tvert i mot. Alle ser vi ulike ting, og vi må fortsette å dokumentere det vi ser, slik vi ser det.
- Det handler om å gå under overflaten, og om å berøre sannheten, engasjere i forhold til sannheten, sier Reed og gir flere eksempler fra eget liv på hvordan bildene hans har bidratt til viktige politiske beslutninger og endringer. En gang dokumenterte jeg sammen med en journalist et boligprosjekt med totalt uverdige levevilkår for beboerne. I lange tider hadde frivillige og pårørende jobbet for å få situasjonen bedret uten å bli imøtekommet av de ansvarlige politikerne.
- Da bildene mine stod på trykk, snudde det seg, og det ble øyeblikkelig tatt affære. Dette sier noe om fotojournalistikkens kraft. Ja visst kan et bilde lyve, men et bilde kan også fortelle den sannheten som andre lyver om, og som ikke ellers blir hørt. - If you don´t do anything, nothing happens, sier Reed. Han tror selv på at god fotojournalistikk handler om å skjønne hva som skjer med folk, og om å ville bidra til endring.
Visjonen om å bidra til endring for en bedre verden deler Eli Reed med sine kolleger i Magnum. Da byrået ble etablert i 1947 av Robert Capa, Henri Cartier-Bresson, George Rodger and David Seymour, var det i ruinene av andre verdenskrig hvor de som fotografer hadde sett og dokumentert nazismens ødeleggelser. Ved å stifte Magnum ønsket de å i praksis stå for et manifest som handlet om retten til selvstendighet både som fotograf og som menneske, et ideosynkratisk standpunkt som den dag i dag kjennetegner Magnums fotografer. Det handler ikke bare om hva du ser, men også om hvordan du ser det du ser, og om retten til å få fortelle om det du ser, på din egen måte.
Og apropos det å se: - Med hvilket blikk og sinn skal publikum gå inn i denne utstillingen for å få mest mulig ut av den? Jeg vil si, gå inn og se på alt, ta inn helheten, og legg samtidig merke til de små detaljene, de små historiene. Forestill deg, at det at du er her og ser og hører, føler og tenker, at dét er et steg fremover mot forandring. Det at du er her og ser og lar deg berøre av denne utstillingen, dét er et bidrag til menneskeheten.
- King og Obama var og er begge ærverdige menn og mennesker. De kan inspirere meg og deg til å verdsette menneskelig verdighet. Denne utstillingen er verdig, og den gjør meg ærverdig. Jeg håper den vil ha samme effekt på publikum som besøker senteret, avslutter Eli Reed.
http://www.nobelpeacecenter.org/
http://www.magnumphotos.com
Det er også utstillingen verdig når man iniviterer Reed til å klippe utstillingens åpningssnor. Eli Reed er Magnums eneste afro-amerikanske fotograf av byråets i alt rundt 80 medlemmer. At det var han valget falt på da Nobels Fressenter skulle invitere en aktuell gjest til åpningen, har dermed langt fra vært tilfeldig. Ikke desto mindre er det et viktig symbolsk valg som understøtter utstillingens hovedbudskap. Her har ikke museet falt for klisjeenes publikumsfristelse, men gått over Atlanteren etter autentisitet. Det står i stil med hele prosjektet.
Selvlært som fotograf og med en universitetsgrad i internasjonal politikk og statsvitenskap, er Eli Reed i dag ikke bare et av Magnums markerte navn. Han er også professor i fotojournalistikk ved universitetet i Texas, Austin. Siden han begynte å fotografere på 70-tallet har fokuset til Eli Reed vært borgerrettigheter, rasisme og fattigdom. Reed er mannen bak flere historiske bilder som dokumenterer kampen for de sortes borgerrettigheter i USA de siste 20 årene, og noen av disse er også å finne i utstillingen på Nobels Fredssenter.
Han roser utstillingen Fra King til Obama og sier han er imponert over hvordan prosjektet formidler kompleksiteten på en så god måte. Dette er en ekstraordinær utstilling på mange måter. Ikke bare har Nobels Fredssenter gjort en kjempejobb med å samle og sy sammen noen av de viktigste fotografiene fra tiårene med borgerettighetskamp i USA. De har laget en viktig utstilling som sier noe om hva det betyr å være et menneske, og forhåpentligvis vil den få publikum til å ta inn over seg hva det betyr å være et medmenneske.
Det er lett å i teorien være politisk korrekt og ta avstand fra rasisme. Men selv har jeg nylig opplevd å få blikk på gaten i USA fordi jeg som farget mann går ved siden av en vakker, hvit kvinne. Fordommene som ligger nedarvet i den tause rasismen er sterke, og det eneste som hjelper, er å utfordre dem, synliggjøre og tematisere. Denne utstillingen er et slikt bidrag.
Samtidig som han fortsatt opplever uttrykk for rasisme, ser Eli Reed at valget av Obama som president fører til en endring i det offentlige USA. På sikt vil det også påvirke den private sfæren: - Allerede nå ser du at det er flere fargede mennesker i reklamen i USA. Dét er et viktig signal. Skjer det fordi vi har fått Obama som president, og fordi det å være farget ikke lenger er ensbetydende med å være annenrangs? Jeg vet ikke, men noe skjer, og jeg tror det som skjer, er bra.
Selv er Reed ikke i tvil om at fotografiet spiller en avgjørende rolle i politikken, og i arbeidet for endringer i samfunnet: - Noen må være tilstede og se hva som skjer, se og dokumentere historien. Noen må være der og være øynene til alle de som ikke er der, sier den engasjerte fotografen og leder meg gjennom deler av utstillingen hvor hans egne bilder er sentrale. Fotografiets unike kraft er at det kan bringe kunnskap om verden til alle folk, uavhengig av språk og nasjonale grenser. Kunnskap om urett er eneste veien for å gjøre det rett, fortsetter han. Fotografiet kan bidra til å gjøre verden til et bedre sted.
Tydelig engasjert er Eli Reed en tungvektig talsmann for fotojournalistikkens betydningsfulle rolle. Noen vil kanskje si han taler motstrøms, i en tid hvor det hevdes fra ulike hold at fotojournalistikken er, om ikke stendød så liggende på en lei otteseng. Hva sier denne levende legenden til sine egne studenter når han underviser i fotojournalistikk, for å engasjere og motivere dem?
Jeg vet at det under årets festival i Perpignan (Visa Pour LÍmage; red.anm) var snakk om at fotojournalistikken er død. Men den er ikke det! Derimot er den i endring, akkurat slik som verden er i endring. Det betyr ikke at vår rolle som dokumentarister ikke lenger kan være viktig. Tvert i mot. Alle ser vi ulike ting, og vi må fortsette å dokumentere det vi ser, slik vi ser det.
- Det handler om å gå under overflaten, og om å berøre sannheten, engasjere i forhold til sannheten, sier Reed og gir flere eksempler fra eget liv på hvordan bildene hans har bidratt til viktige politiske beslutninger og endringer. En gang dokumenterte jeg sammen med en journalist et boligprosjekt med totalt uverdige levevilkår for beboerne. I lange tider hadde frivillige og pårørende jobbet for å få situasjonen bedret uten å bli imøtekommet av de ansvarlige politikerne.
- Da bildene mine stod på trykk, snudde det seg, og det ble øyeblikkelig tatt affære. Dette sier noe om fotojournalistikkens kraft. Ja visst kan et bilde lyve, men et bilde kan også fortelle den sannheten som andre lyver om, og som ikke ellers blir hørt. - If you don´t do anything, nothing happens, sier Reed. Han tror selv på at god fotojournalistikk handler om å skjønne hva som skjer med folk, og om å ville bidra til endring.
Visjonen om å bidra til endring for en bedre verden deler Eli Reed med sine kolleger i Magnum. Da byrået ble etablert i 1947 av Robert Capa, Henri Cartier-Bresson, George Rodger and David Seymour, var det i ruinene av andre verdenskrig hvor de som fotografer hadde sett og dokumentert nazismens ødeleggelser. Ved å stifte Magnum ønsket de å i praksis stå for et manifest som handlet om retten til selvstendighet både som fotograf og som menneske, et ideosynkratisk standpunkt som den dag i dag kjennetegner Magnums fotografer. Det handler ikke bare om hva du ser, men også om hvordan du ser det du ser, og om retten til å få fortelle om det du ser, på din egen måte.
Og apropos det å se: - Med hvilket blikk og sinn skal publikum gå inn i denne utstillingen for å få mest mulig ut av den? Jeg vil si, gå inn og se på alt, ta inn helheten, og legg samtidig merke til de små detaljene, de små historiene. Forestill deg, at det at du er her og ser og hører, føler og tenker, at dét er et steg fremover mot forandring. Det at du er her og ser og lar deg berøre av denne utstillingen, dét er et bidrag til menneskeheten.
- King og Obama var og er begge ærverdige menn og mennesker. De kan inspirere meg og deg til å verdsette menneskelig verdighet. Denne utstillingen er verdig, og den gjør meg ærverdig. Jeg håper den vil ha samme effekt på publikum som besøker senteret, avslutter Eli Reed.
http://www.nobelpeacecenter.org/
http://www.magnumphotos.com
Eli Reed foran sine egne bilder på utstillingen"Fra King til Obama"
Maria Lundberg
Eli Reed dokumenterer sitt egent bidrag på utstillingen "Fra King til Obama"
Maria Lundberg