Skrevet av Frank HesjedalVi advarer mot sterke bilder i denne artikkelen.
Medienes dekning av katastrofen i Haiti har blitt kritisert for å være for ensidig. De samme motivene har gått igjen og igjen, og bildet som tegnes er bare en del av et mye større bilde et bilde vi som lesere ikke får se.
Plyndring og kaos
I en artikkel i Morgenbladet 22. januar kritiseres mediene for å ha for stort fokus på plyndring og kaos. Kritikken fremmes blant annet av den belgisk-haitiske kunstneren Jonathan Julien, som hevder at det som ikke vises er blant annet solidariteten folk imellom i Haiti.
Henriette Lunde, forsker ved forskningsstiftelsen Fafo, uttaler til Morgenbladet at det i Haiti har vokst frem en solidaritet som mangler i bildet vi får gjennom media. I Haiti har mange åpnet husene sine for de hardest rammede, mange gir mat, og kirkekollekt brukes for å dele med andre.
- Vi ser usikkerheten, døden, pøbelen. Men vi ser ikke solidariteten og håpet. Det er ikke hunder som går amok i Haiti, slik man kan få inntrykk av. Det er mennesker som prøver å overleve, sier Norma Perez Brisbois, som studerer temaet Haiti, til Morgenbladet.
Sosiologiprofessor Kathleen Turner ved universitetet i Colorado bekrefter ovenfor Morgenbladet at det alltid er det dramatiske og antisosiale som vektlegges når mediene dekker katastrofer.
Bildet som vises i mediene fra Haiti, er ikke usant, men, som flere hevder, er det bare en liten del av bildet som vises. Kanskje det bildet som forbrukerne ønsker å se?
De samme bildene igjen og igjen
En annen som har kritisert dekningen av katastrofen i Haiti er Michael David Murphy. I et mediekritisk blogginnlegg på Foto8s hjemmeside tar han opp fotojournalistenes tidlige dekning av katastrofen i Haiti, som han har fulgt fra sidelinjen, og mener at det er de samme bildene som går igjen og igjen.
- Det er uten tvil masse av ødeleggelse som kan dekkes, og dette er jo grunnen til at fotografiene ser veldig like ut. Men hvorfor kan ikke forskjellige medier samarbeide for å gi et bredere, mer dyptgående og involverende bilde av hva som virkelig skjer i Haiti, spør Michael David Murphy.
Istedenfor å fortelle historier fra Haiti, mener han at fotografene løper rundt på jakt etter det neste ikoniske bildet som kan vinne en World Press Photo tittel.
Murphy etterlyser at mediene slår seg sammen om dekningen av slike katastrofer, slik at de kan spre seg over et større område. En fotograf, fra en redaksjon, kunne følge en historie, og så kunne de forskjellige mediene bruke den historien, samtidig som andre medier kunne følge andre historier og så dele dem med andre medier.
Hvis verdenssamfunnet virkelig bryr seg om Haiti, dets folk og landets fremtid, mener Murphy at det burde blitt fortalt en dypere historie enn den som bare handler om plyndring, slåssing og tigging.
Murphy har aldri fotografert et lik, og han har aldri fotografert en konflikt. Men som en forbruker av bilder, og som en med interesse i hvordan fotografer presenterer verden, mener han at det er noe som mangler i fremstillingen av Haiti.
Fra veldig bra til veldig dårlig
Fredrik Naumann, fotograf og grunnlegger av billedbyrået Felix Features, mener vi har sett en stor miks av bilder fra katastrofen på Haiti, fra veldig bra til veldig dårlig.
- Det er kanskje ikke så overraskende når det kommer så mange bilder, fra så mange kilder, forteller han til foto.no. - Det er ganske krevende å fotografere slike katastrofer, det er ikke bare-bare å kombinere den nødvendige logistikken, journalistikken og de emosjonelle sidene av å fotografere en så stor katastrofe. Noen takler dette bra, og fotograferer bra. Andre burde kanskje ikke reist.
Naumann er enig i mye av det Michael David Murphy skriver i blogginnlegget på Foto8, men synes samtidig at han hopper bukk over enkelte ting som man må forholde seg til i virkeligheten. På et sted som Haiti, hvor sikkerhet er viktig, og som også var viktig før katastrofen, kan det være naturlig at fotografer jobber sammen. Da føler de seg tryggere, og de har mulighet til å dele transport og andre ressurser.
Naumann mener også at å generelt si at fotografer jakter på det neste ikoniske bildet, er en undervurdering av fotografene som gruppe.
- Det er sikkert enkelte fotografer som lar seg styre mer av egne ambisjoner enn av journalistikken, men som generalisering tror jeg Murphy er på feil jorde.
Bildene som Murphy viser til er fra de store bildebyråene, som under en slik katastrofe som den på Haiti er konkurrenter. Derfor mener Naumann at så lenge de har råd til å la være, er det ikke realistisk at de vil slå seg sammen og fordele oppgaver slik Murphy skisserer.
- De er konkurrenter som vil kaste nettene sine vidt og bredt, og sørge for å ha bilder av alle viktige situasjoner. At amerikanske styrker ankommer, eller lik legges i massegraver, regnes som vesentlige nyheter, og da kan ikke f.eks. Reuters si til sine kunder at "nei, det har vi ikke bilde av fordi AFP hadde folk der". Byråenes oppgave er å formidle bilder av situasjonen raskt, og fotografene som jobber der har ikke bare som oppgave å ta gode bilder, men de må også ta bilder som kan passe like godt i en liten lokalavis i Norge som i Newsweek. Massedistribusjon og hurtighet er modellen, som et resultat av dagenes marked for bilder. Da vil det bli en del duplisering.
Naumann tror at de fleste fotografer ville elsket å gå mer i dybden om de fikk mulighet til det, men aviser og magasiner som går for en slik modell har blitt stadig færre de siste årene. Derfor burde kanskje Murphy heller rette pekefingeren mot forbrukerne, for det er de som har makt til å forandre innholdet.
- Hvis det er forbrukerne selv som skal sette listen for hvilke bilder vi skal se, kan ikke vi da oppleve å komme i en situasjon hvor vi skånes for de tøffeste og sterkeste bildene? Vi vet jo at bilder har kraft til å forandre opinionen. Et eksempel er Nick Uts bilde av en jente som flykter fra et napalm-angrep under Vietnamkrigen i 1972. Samtidig vet vi at når de sterkeste bildene publiseres, er det alltid mange som reagerer. I fjor publiserte for eksempel Stavanger Aftenblad et bilde av en død palestinsk jente (http://www.aftenbladet.no/lydbildeserier/969701/&ndas...der.html), noe som også skapte mye debatt.
- Norske lesere har allerede signalisert (gjennom sine kjøpsvaner) at de vil skånes for de sterkeste bildene. Derfor er det bare unntaksvis mediene viser bilder av den typen du nevner. Og ja, du har rett, det gjør at vi rett og slett ikke vet hvor jævlig det er mange steder. Og kan egentlig ikke gjøre oss opp en informert mening om hva som skjer.
- Hvor synes du grensen skal trekkes mellom hva som kan vises og ikke vises av sterke bilder fra katastrofer, konflikter og kriger?
- Det er en veldig vanskelig balansegang, men generelt synes jeg vi er for tilbakeholdne med å vise virkeligheten i norske medier. Særlig når nordmenn er involvert er selv en liten trafikkulykke noe skummelt og hemmelig, der ansikter, bilnummer, logoer og snart hele bildet er pikselert. Hva er det da? Skal vi late som om mennesker ikke blir skadet, eller at man viser følelser i Norge også? Det er jo en form for avstumping det også, et samfunn der man feier alt ubehagelig under teppet.
Tsunamien i Thailand
Naumann har selv erfaring fra katastrofer. I 2004 dekket han tsunamien i Thailand. Når en fotograf dekker noe slikt, er det flere faktorer som spiller inn på hvordan man jobber, men mye handler om logistikk, forteller Naumann:
- Man må ordne seg transport, tolk, overnatting, kommunikasjon etc. I noen tilfeller må man ha tillatelser, og sørge for egen sikkerhet og mat. Så må man rett å slett begynne å prate med folk for å finne ut hva som skjer og hvor det skjer, og så ta seg dit. Det kan være en utfordring å skille fakta fra rykter, men det er egentlig en vanlig journalistisk prosess man da er i gang med. Og bildene tar man etter beste evne når man er på stedet.
Etter tsunamien reiste Naumann til Thailand på eget initiativ, men han jobbet delvis sammen med journalister fra Dagbladet (hvor han har jobbet mye som frilanser tidligere. Red.anm).
- I dag er det nok vanskeligere å få det til å gå ihop som frilanser i sånne situasjoner, blant annet fordi det kan være veldig kostbart å dekke inn økonomisk. Og ettersom forbrukerne har bestemt at det er kjendiser som er viktig, så er det lite penger i redaksjonene til å dekke slike tragiske begivenheter med egne folk, og enda mindre penger til å kjøpe stoff fra frilansere for.
- Jeg anbefaler ingen å oppsøke sånne områder uten å ha en del erfaring og gode muligheter til å få noe publisert, avslutter Naumann.
Manglende kunnskap hos fotografer og journalister?
Årsaker til det ufullstendige bildet som tegnes fra en katastrofe som den i Haiti er nok veldig sammensatt. Prez Brisbois, forsker ved Hemil-senteret i Bergen, hevder i Morgenbladet-artikkelen at det skjeve mediebildet kan skyldes en grunnleggende mangel på kunnskap om Haitis historie og kultur. Hun mener at de som gir oss nyhetene, gjør det på grunnlag av egne fordommer. Aviser må selges, og det makabre selger ofte bedre enn solidaritet.
- Derfor får vi minst like mye desinformasjon om det som skjer som vi får informasjon, slår hun fast.
____________________________________________
Har du meninger om dette temaet eller denne artikkelen? Skriv gjerne et leserinnlegg og sende det til desk(på)foto(dått)no
Medienes dekning av katastrofen i Haiti har blitt kritisert for å være for ensidig. De samme motivene har gått igjen og igjen, og bildet som tegnes er bare en del av et mye større bilde et bilde vi som lesere ikke får se.
Plyndring og kaos
I en artikkel i Morgenbladet 22. januar kritiseres mediene for å ha for stort fokus på plyndring og kaos. Kritikken fremmes blant annet av den belgisk-haitiske kunstneren Jonathan Julien, som hevder at det som ikke vises er blant annet solidariteten folk imellom i Haiti.
Henriette Lunde, forsker ved forskningsstiftelsen Fafo, uttaler til Morgenbladet at det i Haiti har vokst frem en solidaritet som mangler i bildet vi får gjennom media. I Haiti har mange åpnet husene sine for de hardest rammede, mange gir mat, og kirkekollekt brukes for å dele med andre.
- Vi ser usikkerheten, døden, pøbelen. Men vi ser ikke solidariteten og håpet. Det er ikke hunder som går amok i Haiti, slik man kan få inntrykk av. Det er mennesker som prøver å overleve, sier Norma Perez Brisbois, som studerer temaet Haiti, til Morgenbladet.
Sosiologiprofessor Kathleen Turner ved universitetet i Colorado bekrefter ovenfor Morgenbladet at det alltid er det dramatiske og antisosiale som vektlegges når mediene dekker katastrofer.
Bildet som vises i mediene fra Haiti, er ikke usant, men, som flere hevder, er det bare en liten del av bildet som vises. Kanskje det bildet som forbrukerne ønsker å se?
De samme bildene igjen og igjen
En annen som har kritisert dekningen av katastrofen i Haiti er Michael David Murphy. I et mediekritisk blogginnlegg på Foto8s hjemmeside tar han opp fotojournalistenes tidlige dekning av katastrofen i Haiti, som han har fulgt fra sidelinjen, og mener at det er de samme bildene som går igjen og igjen.
- Det er uten tvil masse av ødeleggelse som kan dekkes, og dette er jo grunnen til at fotografiene ser veldig like ut. Men hvorfor kan ikke forskjellige medier samarbeide for å gi et bredere, mer dyptgående og involverende bilde av hva som virkelig skjer i Haiti, spør Michael David Murphy.
Istedenfor å fortelle historier fra Haiti, mener han at fotografene løper rundt på jakt etter det neste ikoniske bildet som kan vinne en World Press Photo tittel.
Murphy etterlyser at mediene slår seg sammen om dekningen av slike katastrofer, slik at de kan spre seg over et større område. En fotograf, fra en redaksjon, kunne følge en historie, og så kunne de forskjellige mediene bruke den historien, samtidig som andre medier kunne følge andre historier og så dele dem med andre medier.
Hvis verdenssamfunnet virkelig bryr seg om Haiti, dets folk og landets fremtid, mener Murphy at det burde blitt fortalt en dypere historie enn den som bare handler om plyndring, slåssing og tigging.
Murphy har aldri fotografert et lik, og han har aldri fotografert en konflikt. Men som en forbruker av bilder, og som en med interesse i hvordan fotografer presenterer verden, mener han at det er noe som mangler i fremstillingen av Haiti.
Fra veldig bra til veldig dårlig
Fredrik Naumann, fotograf og grunnlegger av billedbyrået Felix Features, mener vi har sett en stor miks av bilder fra katastrofen på Haiti, fra veldig bra til veldig dårlig.
- Det er kanskje ikke så overraskende når det kommer så mange bilder, fra så mange kilder, forteller han til foto.no. - Det er ganske krevende å fotografere slike katastrofer, det er ikke bare-bare å kombinere den nødvendige logistikken, journalistikken og de emosjonelle sidene av å fotografere en så stor katastrofe. Noen takler dette bra, og fotograferer bra. Andre burde kanskje ikke reist.
Naumann er enig i mye av det Michael David Murphy skriver i blogginnlegget på Foto8, men synes samtidig at han hopper bukk over enkelte ting som man må forholde seg til i virkeligheten. På et sted som Haiti, hvor sikkerhet er viktig, og som også var viktig før katastrofen, kan det være naturlig at fotografer jobber sammen. Da føler de seg tryggere, og de har mulighet til å dele transport og andre ressurser.
Naumann mener også at å generelt si at fotografer jakter på det neste ikoniske bildet, er en undervurdering av fotografene som gruppe.
- Det er sikkert enkelte fotografer som lar seg styre mer av egne ambisjoner enn av journalistikken, men som generalisering tror jeg Murphy er på feil jorde.
Bildene som Murphy viser til er fra de store bildebyråene, som under en slik katastrofe som den på Haiti er konkurrenter. Derfor mener Naumann at så lenge de har råd til å la være, er det ikke realistisk at de vil slå seg sammen og fordele oppgaver slik Murphy skisserer.
- De er konkurrenter som vil kaste nettene sine vidt og bredt, og sørge for å ha bilder av alle viktige situasjoner. At amerikanske styrker ankommer, eller lik legges i massegraver, regnes som vesentlige nyheter, og da kan ikke f.eks. Reuters si til sine kunder at "nei, det har vi ikke bilde av fordi AFP hadde folk der". Byråenes oppgave er å formidle bilder av situasjonen raskt, og fotografene som jobber der har ikke bare som oppgave å ta gode bilder, men de må også ta bilder som kan passe like godt i en liten lokalavis i Norge som i Newsweek. Massedistribusjon og hurtighet er modellen, som et resultat av dagenes marked for bilder. Da vil det bli en del duplisering.
Naumann tror at de fleste fotografer ville elsket å gå mer i dybden om de fikk mulighet til det, men aviser og magasiner som går for en slik modell har blitt stadig færre de siste årene. Derfor burde kanskje Murphy heller rette pekefingeren mot forbrukerne, for det er de som har makt til å forandre innholdet.
- Hvis det er forbrukerne selv som skal sette listen for hvilke bilder vi skal se, kan ikke vi da oppleve å komme i en situasjon hvor vi skånes for de tøffeste og sterkeste bildene? Vi vet jo at bilder har kraft til å forandre opinionen. Et eksempel er Nick Uts bilde av en jente som flykter fra et napalm-angrep under Vietnamkrigen i 1972. Samtidig vet vi at når de sterkeste bildene publiseres, er det alltid mange som reagerer. I fjor publiserte for eksempel Stavanger Aftenblad et bilde av en død palestinsk jente (http://www.aftenbladet.no/lydbildeserier/969701/&ndas...der.html), noe som også skapte mye debatt.
- Norske lesere har allerede signalisert (gjennom sine kjøpsvaner) at de vil skånes for de sterkeste bildene. Derfor er det bare unntaksvis mediene viser bilder av den typen du nevner. Og ja, du har rett, det gjør at vi rett og slett ikke vet hvor jævlig det er mange steder. Og kan egentlig ikke gjøre oss opp en informert mening om hva som skjer.
- Hvor synes du grensen skal trekkes mellom hva som kan vises og ikke vises av sterke bilder fra katastrofer, konflikter og kriger?
- Det er en veldig vanskelig balansegang, men generelt synes jeg vi er for tilbakeholdne med å vise virkeligheten i norske medier. Særlig når nordmenn er involvert er selv en liten trafikkulykke noe skummelt og hemmelig, der ansikter, bilnummer, logoer og snart hele bildet er pikselert. Hva er det da? Skal vi late som om mennesker ikke blir skadet, eller at man viser følelser i Norge også? Det er jo en form for avstumping det også, et samfunn der man feier alt ubehagelig under teppet.
Tsunamien i Thailand
Naumann har selv erfaring fra katastrofer. I 2004 dekket han tsunamien i Thailand. Når en fotograf dekker noe slikt, er det flere faktorer som spiller inn på hvordan man jobber, men mye handler om logistikk, forteller Naumann:
- Man må ordne seg transport, tolk, overnatting, kommunikasjon etc. I noen tilfeller må man ha tillatelser, og sørge for egen sikkerhet og mat. Så må man rett å slett begynne å prate med folk for å finne ut hva som skjer og hvor det skjer, og så ta seg dit. Det kan være en utfordring å skille fakta fra rykter, men det er egentlig en vanlig journalistisk prosess man da er i gang med. Og bildene tar man etter beste evne når man er på stedet.
Etter tsunamien reiste Naumann til Thailand på eget initiativ, men han jobbet delvis sammen med journalister fra Dagbladet (hvor han har jobbet mye som frilanser tidligere. Red.anm).
- I dag er det nok vanskeligere å få det til å gå ihop som frilanser i sånne situasjoner, blant annet fordi det kan være veldig kostbart å dekke inn økonomisk. Og ettersom forbrukerne har bestemt at det er kjendiser som er viktig, så er det lite penger i redaksjonene til å dekke slike tragiske begivenheter med egne folk, og enda mindre penger til å kjøpe stoff fra frilansere for.
- Jeg anbefaler ingen å oppsøke sånne områder uten å ha en del erfaring og gode muligheter til å få noe publisert, avslutter Naumann.
Manglende kunnskap hos fotografer og journalister?
Årsaker til det ufullstendige bildet som tegnes fra en katastrofe som den i Haiti er nok veldig sammensatt. Prez Brisbois, forsker ved Hemil-senteret i Bergen, hevder i Morgenbladet-artikkelen at det skjeve mediebildet kan skyldes en grunnleggende mangel på kunnskap om Haitis historie og kultur. Hun mener at de som gir oss nyhetene, gjør det på grunnlag av egne fordommer. Aviser må selges, og det makabre selger ofte bedre enn solidaritet.
- Derfor får vi minst like mye desinformasjon om det som skjer som vi får informasjon, slår hun fast.
____________________________________________
Har du meninger om dette temaet eller denne artikkelen? Skriv gjerne et leserinnlegg og sende det til desk(på)foto(dått)no
Jeroen Oerlemans/Panos Pictures /Felix Features
A policeman tries to regain control over an unruly crowd waiting for food aid distribution in the Delmas area of the city, ten days after an earthquake hit the country.
Fredrik Naumann/Felix Features
Thai search and rescue teams use elephants to clear rubble, find and remove bodies from areas where machines cannot reach, following the tsunami which struck South Asia in 2004.
Like bilder? Moises Saman, har tydeligvis jobbet side om side - bokstavelig talt - med Jan Grarup
Det gjaldt saken om en ung pike som ønsket å bli lettkledt fotomodell, men som ble usikker, og fotografen som ikke svarte på en mail.
Der ble saken ensidig fremstilt av Dagbladet som nærmest å være en overgripersak, i allefall en tvilsom gammel griskaill på jakt etter nakenbilder.
Uten å ha andre bevis å fare med enn at vedkommende hadfde trukket seg tilbake og latt være å svare på en mail.
Da er det litt interessant når vi snakker om informasjons-blokkeringer, å se på hva min skjebne ble på DETTE forum?
Jo jeg ble utskjelt av mennesker som hadde personlig relasjon til pikebarnet og deretter ble innleggene fjernet.....
Så dere kan jo BEGYNNE med å feie for egen dør, før dere tar ansvar for Haiti! Der er det alt for mange aktøree med tvilsomme motiver fra før!
Alle må selge seg selv, i denne verden mennesker har skapt, og då får vi slike scenarioer. Jeg er enig i at forbrukerene leser mer om kjendiser og katastrofer, en f.eks Illustrert Vitenskap, men det er et valg de har tatt. Vi som mennesker må lære hverandre medmenneskelighet, som det siktes til at det publiseres lite av.
Det som slår meg mest med blider fra slike steder er døde mennesker som råtner i gatene. Vi som kjenner til historier om Kolera, og andre sykdommer vet bedre. Men tror du; at du ville begravet en død fremmed i gaten, eller letet etter mat når du er sulten? Disse menneskene stjeler ikke av grådighet, men for å overleve. Jeg leste om en som ble drept p.g.a plyndring. Synd at disse menneskene ikke brukte kreftene sine på å hjelpe hverandre, resultatet er jo enda en død. Og hvis liket får ligge, enda flere.
Du skaper ikke fred ved å beskytte A fra B med våpen, men ved å få de i diskusjon om all den elendighet de skaper ved å krige. Derfor bør alle slike blider legges foran Mor og Far i huset, til de begynner å gjøre mer enn å ringe avisen og klage over sterke blider. Jeg er med på dette jeg også, indirekte som forbruker. Hva tror du Eieren av de fleste media-bedrifter i verden gjør når det selges mindre aviser for det ikke er en Tsunami, eller katastrofe å skrive om. Da publiserer avisen fantasi (Muhammed-karikaturene ), og skaper konflikt. Da blir jeg nysgjerrig på ståa, og leser artikkelen, som genererer inntekt til avisen.
Husk: Det tok Michael Moore dokumentaren Sicko, før Amerikanerene forsto hvor mye penger de bruker på krig, og hvor lite de bruker på seg selv f.eks. offentlige sykehus ordninger.
Kanskje verden blir et sikrere sted om man omprioriterer, men hvem vil det? Og hvorfor ville de ikke det før? Kanskje det har med opplysning å gjøre. Kanskje det har med rikdom å gjøre? Hvem vet? for alt jeg ser i avisene er at få har lært til nå, men verdenskriger har vi hatt. Kanskje det vi trenger er akkurat mer nyheter om medmenneskelighet og solidaritet. Slik at vi tar et fornuftig valg, istedet for å straffe de som ikke vet bedre, og kaster bort verdifull tid.