Fine

I boken Fine har den Oslobaserte fotografen Bård Ek arbeidet med fotografiske par - som er det naturlige oppsettet i en fotokunstbok. Derfor forholder man seg som betrakter til to og to fotografier enten som kontraster eller som sammenlikninger.
Komparativ analyse
På Blindern er komparativ analyse kunsthistorieprofessorenes favorittmetode. Det åpner for lettere å betrakte et verks særpreg nettopp gjennom sammenlikning med et annet kunstverk. Når jeg blar gjennom boken til Ek er blikket mitt nettopp i sammenlikningsmodus. Hva er likt? Hva er forskjellig? Dette er enkle spørsmål som aktiviserer blikket mer enn i en kunstbok der hvert enkelt bilde skal fungere i seg selv. I slike kunstbøker kan man som betrakter lett bli litt lat fordi det ikke kreves noen av deg. Men i forbindelse med Fine kjenner jeg at jeg virkelig konsentrere meg. Jeg stiller meg spørsmål rundt hva som er sammenhengen mellom de ulike parene av fotografier. Forteller de samme historie? Forsterker de hverandre? Eller er de satt sammen for å forsterke betydningen og autonomien av hvert enkelt fotografi?

Fargemessig forsterkning
Jeg finner naturligvis ikke noen svar på disse spørsmålene, men det gjør heller ikke noe. Poenget er at jeg etter å ha gått gjennom boken har følt noe følelser og tenkt noen tanker. I tillegg liker jeg den estetiske sammenstillingen av bildene i form av innhenting av like farger og former. En papegøyes irrgrønne fjær mot en grønn gressplen. En rad glitrende små utelys mot glimtet i det døde øyet til en gnager. En vissen solsikkes bøyde nakke mot svingene etter bilhjul på asfalten.

Sammenstillingen av to fotografier og likheten i farger, fremmer også fysiske reaksjoner i meg, som for eksempel oppslaget som på den ene siden viser et nærbilde av et åpent sår og på den andre siden viser en tallerken med rå kyllinglår. Fargespillet binder de to fotografiene sammen estetisk sett, men kombinasjonen peker også på et noe kannibalistisk aspekt som henvender seg til noe helt annet enn estetikk. På den måten arbeider Ek både med fotografienes formale estetikk, men også fotografiets dokumenterende effekt av øyeblikket som muliggjør det tilfeldige.

Tilfeldighetsestetikk
Jeg kan ikke uttale meg om i hvor stor grad Eks fotografier er tilfeldige, eller kalkulerte og planlagte, men Kristian Skylstad skriver i sin innledende tekst: "For hva er vel verden uten endeløse øyeblikk?" Et øyeblikk behøver nødvendigvis ikke å være tilfeldig, men det er jo et av det fotografiske mediets mange karakteristikker. Å kunne fange øyeblikket. Tommy Olsson skriver, i sitt forsøk på å kjønnsbestemme materialet i boken, at den består "nesten utelukkende av snapshots." Og snapshots er tydeligvis det som vanligvis karakteriserer en kvinnes tilnærming til fotografiet, i følge Olsson. Olsson bruker også beskrivelsen "den tilsynelatende uendelige flommen av sekundkjappe inntrykk."

For "inntrykk" er vel et ord man kan bruke uten å forenkle Eks fotografiske uttrykk og agenda på noen måte? For det er langt i fra min intensjon når jeg trekker inn tilfeldighetsaspektet ved fotografi. Jeg er nemlig en fan av tilfeldigheter, så i min oppfatning er det et pluss når fotografier er basert på en tilfeldighet. Selvsagt til en viss grad. Man kan ikke gjennomgående la tilfeldighetene styre, men det syns jeg heller ikke at Ek gjør. Boken presenterer en fin balanse mellom det tilfeldige og det kalkulerte, mellom det visuelt harmoniske og det følelsesmessige oppskakende.


 - Boken Fine av Bård Ek
Boken Fine av Bård Ek
Bård Ek - Kylling
Kylling
Bård Ek
Bård Ek - Rotte
Rotte
Bård Ek
Bård Ek - Solsikke
Solsikke
Bård Ek
Bård Ek - TujaPap
TujaPap
Bård Ek

Varsle Foto.no
Som innlogget kan du kommentere artikler.
Artikkelkommentarer
Ingen har kommentert denne artikkelen enda
Eller kommenter via Facebook:
Åpne uskalert versjon i eget vindu