Utstilling
Innholdet i denne artiklen er ikke redaksjonelt

Don McCullin: Å sette virkeligheten i brann

Firkantede morsesignal av smerte, lidelsens dybdestudium, tilværelsens klagesang – Don McCullin sitt forehavende er å meisle sannheten fram på fotopapir.
I

"O Gud, du som har nedlagt i oss avskyen for vår egen og nestes lidelse, har virkelig disse vesener som du skapte så svake og følsomme, funnet på så barbariske og utspekulerte pinsler?". (Cesare de Beccaria, 1764)

VIETNAM. SHELL-SHOCKED U.S Marine, Hue, 1968. Han sitter i ro med begge hender løst knyttet rundt geværløpet. Klærne er skitne og støvete, hjelmen er tredd dypt ned over hodeskallen, helt ned til øyenbrynet. Kan det tenkes at de to riftene øverst på hjelmen var en unngått skjebne, at det bare var den tynne metallhinnen i stålhjelmen som hadde fraholdt hodet fra en deformerende og for alltid ødeleggende katastrofe? I så fall, burde ikke dette vært reflektert i soldatens blikk, som et streif av takknemlighet? Istedenfor: Hva slags blikk er dette? For det er særegent, uten paralleller, blikket synes både uhyggelig, uttømt og uttrykksløst på samme tid, nesten voksfigur-aktig, et blikk fratatt all menneskelig sjel – en slags åndelig kollaps. Hva er det som har skjedd med ham? Hva er det som ble for tungt å bære?

En mulig innfallsvinkel til å forstå dette følelsesmessig avstumpede ansiktet, kan være å forestille oss hvordan vi ville oppført oss hvis det var oss selv som var utstasjonert der, mellom 1965 og 1968, nådeløst langt borte fra alle de tingene vi er omringet av til vanlig, de tingene som vi – altfor ofte, vil noen påstå – ikke registrerer før de glipper for oss, og som her glipper så mye at de bare fortoner seg som et fjernt og smadret blendverk fra et fremmed kontinent.

Istedet er man i årevis omgitt av hvinende geværsmatring, rødglødende, sylskarpt, på alle kanter, som et konstant humlesurr rundt hodet ditt, knastrende gjennom løvverk og borende ned i grusveien, og håndgranatene, disse stadig hvinende granatfragmentene, forvridde knivtupper hylende forbi øret som hissige veps; for ikke å glemme horder av hissige vietcongs, ventende i fuktige underjordsganger i den tette jungelen; er det denne sønderrivende volden, denne uhorvelige mengden av ustanselige små mennesker som åpner luker i den blodfargede jorden og kommer baksende med bajonetter, som om det var jordkloden selv som spyttet ut ondskap, som har bitt seg fast i blikket til soldaten?

II

I en alder av 77 år – 15 år etter førtidspensjonistene trer ut av det norske arbeidslivet og emigrerer til varmere strøk – er den britiske krigsfotografen og fotojournalisten Don McCullin fremdeles i full sving med å testamentere humanitetens kapasitet til å frembringe djevelens ild over menneskene, senest i Syria i 2013. På det nasjonale galleriet i Canada, har nylig 134 sort-hvitt fotografier i utstillingen Don McCullin: A Retrospective, kastet nytt lys over hans vidtfavnende fotografiske arbeid, som strekker seg over en periode på over femti år.

Hvis man tar Don McCullins fotovirksomhet i skue under ett, fra hans tidlige dokumentarfotografier av fattigdom i britiske arbeiderstrøk på begynnelsen av 1960-tallet, til hans påfølgende over to tiår lange reise som omstreifende krigsfotograf i verden – fra drapsscenene som utspilte seg i Kongo tidlig på sekstitallet, til Israels seksdagerskrig i 1967, Vietnam og Biafra i 1968, folkemordet i Cambodia i 1970, Libanon i 1976, Afghanistan i 1980 og Beirut i 1982 – er det nesten et under at han ikke har lidd samme skjebne som Robert Capa og Larry Burrows, som begge mistet livet mens de jaktet på det perfekte fotografiet. Riktignok har det vært nære på noen ganger – en brukket arm, knekte ribbein og skuddskader i føttene – men han har unnsluppet uten varige fysiske mén.

Man skulle tro at slike nær-døden opplevelser etterlater et visst inntrykk, at man etterpå beveger seg med en større varsomhet og forsiktighet når man ferdes i krigens livssugende landskaper, men dette synes ikke å ha vært tilfelle med McCullin. Tvert imot, får man nesten si, finnes det en rekke eksempler som heller peker i motsatt retning: Etter å ha vært i Cambodia, hvor han en kveld fant en AK-47 kule som på mirakuløst vis hadde blitt stoppet inne i Nikon-kameraet, uttalte han: "What's the point of getting killed if you've got the wrong exposure? " Eller: "If I go to war I’m going to show people suffering. I don’t want you to suffer, but I want you to understand how lucky you are and how unfortunate they are.”

McCullin er oppvokst med hva han kalte 'en diett av krig', og det er på bakgrunn av disse omstendighetene – frykten, konfliktene, traumene – at man må forstå hans dels fryktløse og 'hjemmevante' måte å ferdes i disse landskapene på. Hans fremste fotografiske varemerke er det dunkle og dystre, ofte med harde kontraster i sort-hvitt format, destillert gjennom et stille formørket lys. Konfrontert med påstanden fra flere fotografer om at bildene hans er for morkne for sitt eget beste, har han uttalt: "All I can say is that it goes with the mood of melancholy that is induced by witnessing at close quarters such intractable situations of conflict and joylessness."

Et annet fremtredende aspekt ved bildene er mengden av øyner som stirrer tilbake, ikke diskret og hvilende, men granskende, oppsøkende og gjennomborende, noe som gjør det spesielt vanskelig å forbli uberørt når en bivåner bildene. Dessuten: Vi har sett lidelse på nyhetene, vi har sett ubehagelige bilder før, men ikke som dette, ikke i slikt skarpt opplyst detaljnivå, ikke med samme intensitet og nærgående tilstedeværelse, en intensitet som forsterkes av at dette ikke er fiktive øyenvitneskildringer, men faktiske hendelser som har inntruffet rett foran kameralinsen. Fotografiene foredler lidelsestoff man allerede kjenner fra historiebøker, aviser, fjernsyn, dokumentarer, med en fortettet bildeskarphet som kan – for å bruke et filmatisert eksempel – minne om den skremmende autentisiteten og skittenrealismen fra Normandie-scenen i Saving Private Ryan, idet landstigningbåten nærmer seg stranden og stålbaugen omhyggelig sveives ned framme på fartøyet.

Noe av det som fascinerer mest med bildene, er at de ikke inngår noen kompromisser hva sannheten angår: alt skal fram, selv om fotografiet utløser vemmelse nok til å ta nattesøvnen fra den som bivåner det. Det sterke nærværet av smertevridende kropper og ansikter som er pint av alskens uhyggelige sjelekvaler, skiller seg skarpt fra samtidens ofte sterkt retusjerte fotodokumentarer, der redaksjonen med flid og nøysomhet påpasser ikke å publisere materiale som kan virke støtende for pårørende eller ubehagelig på leserne.

Et nylig aktuelt eksempel er Daily News sitt forsidebilde dagen etter bombeangrepet under Boston Maraton april 2013, hvor fotografiet riktignok var blodig, men det åpne fotbruddet til den ene kvinnen var redigert helt bort. En kan bare spekulere i hva McCullin ville foretatt seg i samme situasjon, der kvinnen med benbruddet antakelig ville ha vært hovedgrunnen til å ta fotografiet i utgangspunktet. For i et bombeangrep der tre ble drept og 144 skadet – hvordan kan fotografiet ellers yte et representativt og sant bilde av blodsinfernoet som utspilte seg der?

Og her er vi ved kjernen av McCullins fotovirksomhet: at søkelyset på det vonde fremdeles blir opprettholdt i en tid hvor tanke og innsyn har falt så dypt i kurs. For det er i de uholdbare situasjonene at flesteparten av hans fotografier er tatt; fotografen som en kretsende ørn omkring synd, kval, vemmelse, vold, skam, angst, overgrep og ondskap – som med et vakende blikk dokumenterer og fester avskygningene av lidelsen på en emulsjon av ørsmå lysfølsomme stoffer inne i kameraet; fotografiet som et tannhjul i en eksistensiell sannhetsmaskin, der kontrasten mellom det meningsfylte livet mange føler de lever til daglig og vår jordlige eksistens' meningsløse lidelse, maksimeres.

McCullin greier å skape et fotografisk univers som setter enkeltmennesket høyt, men som samtidig viser en verden der menneskeverdet er altfor lite. Hans geskjeftighet er således en selvundergravende virksomhet, som leder til dyp tvil eller skepsis på menneskehetens vegne, en skepsis som i neste omgang utløser et sjelelig-eksistensielt oppgjør, hvor enten den humanistiske tro må forfektes i hoderistende bevegelser, eller hvor man kommer ut på andre siden med en personlig erkjennelsesopplevelse av verdens tilgrunnliggende lidelse, og der en forflytning av vårt eget lidelsetyngdepunkt følger som uunngåelig resultat.

III

Til tross for McCullins modige og dels rosverdige innsats i å avdekke menneskehetens forbrytelser, eksisterer det også noen høyst problematiske moralske sider ved McCullins virke som krigsfotograf. For er det ikke egentlig noe dypt skamfullt og uverdig over det å rette en linse inn i noens ansikt i det de er iferd med å dø, over da å stå passivt på sidelinjen å vurdere hvilken eksponering og komposisjon som gjør seg best hvis bildet senere skal publiseres?

Hos McCullin har denne fortvilede følelsen utviklet seg til en skamfølelse på hele humanitetens vegne: “I’ve had hundreds of starving children staring up at me, thinking I was their salvation. It has not been an easy cross to bare. We’re all guilty. We’re guilty by association. Of course I’m guilty. I feel ashamed standing in front of people with a camera and knowing that I could leave anytime and get myself something to eat. When I was working on some of those AIDs stories, I would never sit and eat in front of them. I would go and hide in a warehouse or somewhere. I know what shame is and that I can be easily part of it. When I photographed the picture of the baby burnt to death, I was full of shame. Not only for myself, but also for the people that did it, the whole thing was despicable; I constantly watch how I behave, checking my moral obligations (Intervju varsity.co.uk)”.

IV

I Norge finnes en betydelig uvilje mot kunst som verken er vakker, oppbyggelig eller lettfattelig. Istedet synes fraser som "tenk positivt" og "det ordner seg til slutt", å sitte løst i munnviken sammen med den hjemmelagede pizzaen når vanskelige livssituasjoner eller problemer tas opp til diskusjon. Kontrasten til McCullins ambisjoner kunne ikke ha vært større: Kunsten som skaper det publikum vil ha, som bare sier det menneskene vil høre, undergraver sin eksistensberettigelse. De kunstuttrykkene som ettertiden har vurdert høyest, er de som har utfordret, overskredet eller befunnet seg på utsiden av det rådende fellesskap-konsensus.

Det er mye som tyder på at fotografiene til McCullin, som er gjennomsyret av en affinitet for det vonde, grusomme og dysfunksjonelle, det som vi ønsker å vende blikket vårt bort fra og ikke ta i skue, det som har mistet sin verdighet, humanitet og kraft, føyer seg inn i dette kunsthistoriske kraftfeltet av livsvarige og betydningsfulle grindverk. Fotografiet som pakt, som et blodbånd med menneskeheten om å fortelle sannheten om den humanitære hjertelammelsen og sjelelige apné – et fotografisk museum over homo sapiens' sørgelige odyssé.

Det verste av det verste, det svarteste av det svarte, dokumentert i bilde etter bilde: Barn bundet fast på mentalsykehus, forlatt av de ansatte, mens bygningen er under bombing; familier som løfter hendene og ber om nåde mens geværene er rettet mot dem; underernærte handikappede barn med tomme fat i hendene; menneskeliv redusert til oppsvulmet kjøtt liggende i grøftekanten som illeluktende dyrekadavre.

I et av de aller sterkeste bildene, tatt ved den indiske grensen i 1971, sitter vi på huk sammen med en sørgende ektemann og hans fire barn – hvorav den yngste er et spedbarn og den eldste må være rundt 12 år – med morens lik liggende på en båre i gresset foran oss. Selv om kvinnens ansikt bærer dødens apatiske og livsfraværende positur, kan man se at hun er svært vakker. Den svulmende magen til den mellomste gutten avslører hvilke livsvilkår familien allerede befinner seg under, og det virker uforståelig hvordan faren etter tapet av ektefellen skal kunne forsørge familien. Og det er også ektemannens ansikt som etterlater det sterkeste inntrykket: Det er ikke gråt vi ser, det er ikke tårer sorgen finner sin utgang gjennom: uling, korslagte armer, vugging, flekking av tenner, hodet vendt mot himmelen i en urskremmende klagesang, øynene er lukket.

Etter å ha bladd meg gjennom en rekke slike fotografier, så klarer jeg ikke å unngå å kjenne på følelsen av om jeg holder det ut, om det blir for mye, at kunstverket i møte den vesentlige smerten i livet ikke strekker til, at den ikke har noe annet å kommunisere enn maktesløshet, følelsen av utilstrekkelighet og tomhet på menneskehetens vegne? Hva er det McCullin ønsker å oppnå ved å fremvise all denne lidelsen?

Den norske dikteren Tor Ulven (1953-1995) påpekte at i det virkelige livet er lidelsen formløs, mens i den gode kunsten får lidelsen en form. Er det dette som er McCullins intensjon, at kunsten på et vis kan være lindring for de tilsynelatende uhelbredelige sårene som ligger som dype revner i historien? At ved å gi den språkløse, tversigjennom maltrakterende lidelsen en form etableres en måte å holde den ut, at man kan komme den sakte imøte istedet for å fortrenge den? Svaret må bli et klart nei. Det finnes en unevnelighet, en branngrop av oppsmuldret liv – de tauses' bønnenes bulder, som er så smertefull at forsonelse for alltid vil være umulig, også i den forstand at dette ikke er ønskelig – for etter forsoning kommer helbredelse, og etter helbredelse kommer glemsel.

V

Den typiske vestlige måten å kartlegge historie på, der en konsekvent leter etter plausible årsaker som kan forklare utviklingen til et samfunn, som om dette er et konstant fremadskridende byggverk der sten på sten blir lagt i en stadig akkumulerende og ekspanderende fremskrittmaskin, blir meningsløs når en anvender den på mindre privilegerte land i verden. Enda oftere enn samfunnsgagnlige fremskritt har disse landene opplevd blodige tilbakeslag, kulturelle rystelser, masseødeleggende ideologiske avsporinger og serier av fortettede krigsforbrytelser. Satt inn i denne konteksten er McCullins fotografier – hvis man spissformulerer – et forsøk på historieskriving etter sistnevnte metode.

Elastisiteten til fotografiet, muligheten til å oppheve den tradisjonelle tidskronologiske å forstå hvordan historien skrider fram på, der framtiden legger seg over historien i fonner til det opprinnelige landskapet er borte, og hvor fortidens hendelser stadig eksproprieres av samtidens turbohurtige tidslokomotiv, utfordres av fotografiet som kunstform. Fotografiet er disseksjon av tid, et tidskonsentrat der tiden stanses idet bildet tas, noe som gjør at historiske hendelser med like stor autoritet kan stilles opp side om side med samtidens vidtspennende bevegelser – en innlemmelse av fortidens kraftlinjer i samtidens klingende .

I denne frigitte tilstanden blir historien på ny tilgjengelig for konfrontasjon, rystelse, påvirkning, samtale og påminnelse. I dette langstrakte rom-tid-system myldrer røtter, jord, vann, tegn, mennesker og impulser – ingenting eksisterer eller kan forstås helt uavhengig av noe annet. Her finnes ikke noe over eller under, noe før eller etterpå – vi befinner oss i et flytende værensland uten faste koordinater. Fotografiene er tett på den som ser, og uendelig fjerne. De eksisterer i et allestedsnærværende rett foran betrakteren, og de eksisterer i historien, i et fjernt da, urørlige, upåvirkelige og utenfor rekkevidde. Forholdet mellom og da er dyssynkront og en-dimensjonalt: der vi kan vekke opp de dødes stemme og la dem påvirke vår tilværelse og samtid, vil våres stemmer aldri bli hørt av dem. Deres skjebne er forlengst forseglet og nedfelt i historien.

Å si at McCullin bare er en krigsfotograf er urettferdig: Hans arbeid inkluderer landskaper, portretter og dagligliv, men likevel synes bildene å være foldet ut som en katalog over fenomener som har det til felles at de er uhørte, ubeskrivelige, ufattelige. Her finnes, på den ene siden, de mest fryktinngytende skrekksituasjoner et menneske kan befinne seg i – for eksempel en mann fotografert på tidspunktet like før han blir henrettet – til lyriske og malmfulle landskapsbilder tatt av stillheten etterpå, og som inviterer til stille refleksjon.

Kanskje består det vesentlige i at bildene danner en slags kontrapunkttone, et bassakkompagnement durende på bunnen av tilværelsen, på samme måten som vinduene rister idet ferjen legger fra kai eller bussmotoren går på tomgang. Er slik eksistensiell smertevibrasjon et grunnvilkår ved tilværelsen, noe vi skal akseptere at river og sliter i oss – livet som et opprørt hav, mare vitae?

VI

I sine innledende merknader (Witnessing) til McCullins Selected Works, lar Susan Sontag følgende bemerkning falle: "I would suggest that it is a good in itself to acknowledge, to have enlarged, one's sense of how much suffering there is in the world we share with others. I would insist that anyone who is perennially surprised that depravity exists, who continues to experience disillusionment (even incredulity) when confronted with evidence of what humans are capable of inflicting in the way of gruesome, hands-on cruelties upon other humans, has not reached moral or psychological adulthood. (...) Who caused what the picture shows? Who is responsible? Is it excusable? Was it inevitable? Is there some state of affairs which we've accepted up to now that ought to be challenged? A photograph can't coerce. It won't do the moral work for us. But it can start us on the way".

Ordet "liv" henter sin etymologiske figurlighet fra det norrøne "lif", som betyr vern og beskyttelse til å overleve og ikke å gå til grunne. Og det er 'ærefrykten for livet' – en opphevelse av fremmedheten ikke bare mellom oss og andre mennesker, men overfor alle livets uendelige fremtredelsesformer og tilsynekomster, nobelfredsprisvinner Albert Schweitzer (1875–1965) løfter fram i sitt kulturfilosofiske opus magnum Denken und Tat (1950). Med den gåtefulle og litt høytidelige stadfestingen av en ærefrykt for alt som heter liv, så etableres også fundamentet for hans morallære. Den fordrer at man møter "all vilje til liv med den samme ærefrykt som jeg viser min egen vilje til liv". Ettersom ærefrykten for livets ulike varianter og beskaffenheter ikke rommer muligheten for å gradere liv, insisterer han også på at "Etikk er et ubegrenset ansvar for alt som lever. (...) du skal medoppleve liv og bevare liv – det er det største bud".

Dette medfølende blikket deles også av McCullin, og er årsaken til at bildene hans oppleves så sterke, selv 40 år etterpå. Fotografiene utstråler ingen ringeakt for menneskenes liv og lidelse, men skuer med seende øyne inn i et veldig kaos av levende følelser, smerter, lidelser, og av og til kan man fornemme at det er et speil han holder opp, at i alt dette mylderet finner du deg selv igjen. Konflikter og kriger antar nye former, men ansiktsuttrykkene og følelsene forblir universelle.

Fotografiene skaper usikkerhet og forlegenhet fordi de konfronterer oss med et virkelighetsbilde som ikke stemmer med det vi ser rundt oss i Norden, og bildene får oss derfor til å stille nye spørsmål, ikke bare til omstendighetene slik de foregripes i fotografiene, men også til oss selv og til de måtene vi forstår og erkjenner virkeligheten på. For hvis vår virkelighetsanskuelse er uløselig forbundet med erfaringens erkjennelsesbetingelser, kan også fotografiets erfaring medvirke til å endre virkeligheten slik vi kjenner den. Når man ser inn – virkelig ser inn – i McCullins fotografier, griper vi veiviserens hånd, og vi stiger ned i mørket. Ingen glede vokser opp her, og vi ser menn, kvinner, barn så avkledde og skjøre, at flammene er drevet tilbake under jorden.
I en av Schweitzer sine mange moralske prekener, avslutter han med følgende ord: "(...) Allikevel ville jeg gjerne ha makt til å forhekse dere så dere blir medfølende, helt til hver og en av dere opplever den store smerte som man aldri mer kommer løs fra, og blir vitende i medlidelse. For da kunne jeg si til meg selv at dere er på veien til det gode og aldri mer kan miste den. Ingen av oss lever for seg selv: Måtte dette ordet forfølge oss og ikke gi oss ro før vi legges i graven".

Kilder:

Don McCullin: A Retrospective. National Gallery of Canada (2013)
Don McCullin. Jonathan Cape, London, 2003.
Albert Schweitzer – Ærefrykt for livet. De norske bokklubbene (2002)
Motgift, Tor Ulven. Dialoger 2 (Forlaget Oktober 1996)
Intervju Varsity i februar 2012

Linker:
For en bredere introduksjon til McCullins fotografiske arbeid, anbefales følgende linker :
Dokumentar: Shaped by War (2010): http://www.youtube.com/watch?v=OVZe4rQKcls
Intervju (2012): http://www.theguardian.com/artanddesign/2012/dec/22/don-m...-interview
Fotografier –Vietnam-krigen: http://contact.photoshelter.com/gallery/Don-McCullin-Viet...F_YxXXkvas

Artikkelen er skrevet i forbindelse med Don McCullins utstilling A Retrospective på National Gallery of Canada
Don McCullin: A Retrospective
 - Shell-shocked US Marine awaits evacuation, Tet Offensive, Hué, South Vietnam, February 1968
Shell-shocked US Marine awaits evacuation, Tet Offensive, Hué, South Vietnam, February 1968
© Don McCullin / Contact Press Images
 - Homeless Irishman, Aldgate, East End, London, 1970
Homeless Irishman, Aldgate, East End, London, 1970
Don McCullin - Jean, a homeless woman, Aldgate, East End, London, 1984
Jean, a homeless woman, Aldgate, East End, London, 1984
Don McCullin
© Don McCullin / Contact Press Images
Don McCullin - US marine throwing grenade, Tet Offensive, Hué, South Vietnam, February 1968
US marine throwing grenade, Tet Offensive, Hué, South Vietnam, February 1968
Don McCullin
© Don McCullin / Contact Press Images
Don McCullin - American soldiers, Checkpoint Charlie, West Berlin, August 1961
American soldiers, Checkpoint Charlie, West Berlin, August 1961
Don McCullin
© Don McCullin / Contact Press Images
Don McCullin - Old Vietnamese man, Tet Offensive, Hué, South Vietnam, February 1968
Old Vietnamese man, Tet Offensive, Hué, South Vietnam, February 1968
Don McCullin
© Don McCullin / Contact Press Images
Don McCullin - Catholic youth escaping a CS gas assault in the Bogside, Londonderry, Northern Ireland, 1971
Catholic youth escaping a CS gas assault in the Bogside, Londonderry, Northern Ireland, 1971
Don McCullin
© Don McCullin / Contact Press Images
Don McCullin - Turkish defender leaving the side-entrance of a cinema, Limassol, Cyprus, 1964
Turkish defender leaving the side-entrance of a cinema, Limassol, Cyprus, 1964
Don McCullin
© Don McCullin / Contact Press Images
Don McCullin - Protester, Cuban missile crisis, Whitehall, London, 1962
Protester, Cuban missile crisis, Whitehall, London, 1962
Don McCullin
© Don McCullin / Contact Press Images
Don McCullin - Along the Ganges during the Sonepur Mela festival, Bihar, India, 1993
Along the Ganges during the Sonepur Mela festival, Bihar, India, 1993
Don McCullin
© Don McCullin / Contact Press Images

Varsle Foto.no
Som innlogget kan du kommentere artikler.
Artikkelkommentarer
Sindre A.
"British Journal of Photography" laget også en lengre reportasje om ham i 2010: http://www.bjp-online.com/british-journal-of-photography/...in-profile
11.10.2013
Eller kommenter via Facebook:
Åpne uskalert versjon i eget vindu