Pappa
Denne bildeserien er av min pappa. Jeg har vokst opp med en narkoman pappa og vårt forhold har, og kommer aldri til å bli et normalt far og datter forhold. Men til tross for alt jeg har opplevd som ikke har vært til fordel for et lite barn og en datter, så sitter jeg igjen med en forståelse av hvorfor han ikke klarer å komme seg ut av miljøet, selvom når jeg ser og hører min pappa ruset får det meg til ville gråte og løpe min vei. Å ta det steget og spørre om jeg kunne ta bilder av han var veldig vanskelig, jeg brukte flere år før jeg kastet meg ut i det. Jeg ville se hva hverdagen hans bestod av, for å få flere svar, jeg hadde lenge gått rundt å tenkt åssen klarer han å leve, å være helt alene, omringet av et miljø han helst vil være langt unna, og hvordan helse systemet var der for han. Min oppvekst har satt mange dype spor i meg, både bevisst og ubevisst. Det har ikke vært før i voksen alder at jeg fant ut at siden jeg var et lite barn, har jeg levd med høy angst, og depresjon som sniker seg innpå med mellomrom, for jeg er ei jente som ikke viser hverken nære og kjære eller verden hordan jeg egentlig har det. Dette er en av hovedgrunnene til at min forståelse av hvorfor pappa er narkoman og ikke klarer å komme seg ut av det. Det gjør vondt dypt i meg hver gang pappa ringer og forteller at han ikke orker å leve mer, fordi jeg veit hvordan det føles. Jeg veit at det ikke er riktig at en pappa skal si slikt til sin datter, men det er ingen andre som lytter på han, så noen må jo gjøre det. Han har kjempet og kjempet mot systemet for å få hjelp, for han vil innerst inne takle livet uten rusmidler, men i mine øyne vil det ikke være mulig før de som kan gjøre noe, gjør noe. Det er ingen oppfølging eller hjelp den tiden han virkelig trenger det, det er en av de største grunnene til å dra inn på avrusning gang på gang er nyttesløs, for det er tiden etter som er den største utfordringen. han blir plassert i kommuneboliger hvor de "værste" blir satt sammen i samme bygg, når alt han ønsker er å leve i ro og fred langt borte fra miljøet. Nå i Mars gikk det så langt at kommuneboligene brant ned midt på natten, alle overlevde heldigvis men mistet hjemmet sitt. Det er mine ambisjoner, lidenskap for det kreative, kunst og fotografi som har fått meg til å ikke bli som mine foreldre, men jeg veit hvor hardt det er å holde på livet når angst og depresjon tar over kropp og sjel, og da gjør man hva man må for å overleve og takle hverdagen. Mitt svar var å ikke la meg kjenne på mine egne følelser og jobbe så mye at kroppen sa ifra at nok er nok, pappa sitt svar er å ruse seg, men det betyr ikke at han ikke har følelser eller fortjener å bli sett ned på, for han er bare et menneske som holder på livet. Denne bildeserien representerer meg og pappa, det vi aldri snakker om, og følelsene vi aldri viser.
  • Pappa
  • Pappa
  • Pappa
  • Pappa
  • Pappa
  • Pappa
  • Pappa
Åpne uskalert versjon i eget vindu